Biografi - Biography

Konkubine, dronning.
Død etter 868.

    Waldrade var Lothars konkubine fra før 855, muligens allerede i 851. Hun ble gift med Lothar i 862 og kronet til dronning, men ekteskapet ble ikke anerkjent av kirken.

    Hun ble skilt fra Lothar i 865 og ført til Italia. Waldrade ble ekskommunisert 02.02.866, ble absolvert 12.02.868 og ble til slutt nonne i klosteret Remieremont, hvor hun døde. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Waldradas († 9. april etter 869), hennes familieopprinnelse er usikker. Den franske forfatteren Baron Ernouf foreslo på 1800-tallet at Waldrada kom fra adelig gallo-romersk familie, søster til Thietgaud, biskopen av Trier, og niese til Ghunter, erkebiskopen av Köln. Imidlertid støttes ikke disse forslagene av noen bevis, og nyere studier har i stedet antydet at hun var av relativt ukjent sosial opprinnelse, men fortsatt fra et aristokratisk miljø. "Vita Sancti Deicoli" hevdet at Waldrada var i slekt med Eberhard II, greve av Nordgau (inkludert Strasbourg) fra Etichonids-familien, selv om dette er en kilde fra slutten av 10. århundre og derfor neppe helt pålitelig.

    I 855 giftet den karolingiske kongen Lothar II seg med Teutberga († 875), en karolingisk aristokrat og datter til bosoniden Boso den Gamle av Arles (* ca. 800 - † 855). Ekteskapet ble arrangert av Lothars far Lothar I av politiske årsaker. Det er svært sannsynlig at Waldrada allerede var Lothar IIs elskerinne ved dette tidspunktet.

    Teutberga var angivelig ikke i stand til å føde barn, og Lothars regjeringstid var hovedsakelig opptatt av hans forsøk på å få ekteskapet annullert, og hans forhold til onklene Karl den Skallede og Ludvig den Tyske ble påvirket av hans ønske om å få deres støtte. Lothar, hvis ønske om annullering uten tvil var foranlediget av hans hengivenhet for Waldrada, utstøtte Teutberga.
    Imidlertid tok Hucbert til våpen på sin søsters vegne, og etter at hun hadde underkastet seg vannprøven med hell, ble Lothar tvunget til å gjeninnsette henne i 858.
    Fortsatt forfulgte han sitt ønske, fikk støtte fra sin bror, keiser Ludvig II mot avståelse av landområder og innhentet samtykke fra det lokale presteskapet til å annullere ekteskapet med Tautberga og å inngå hans nye ekteskap med Waldrada, som fant sted i 862.
    Pave Nikolaus I var imidlertid mistenksom og sendte legater for å foreta undersøkelser ved konsilet i Metz i 863. Rådet godkjente Lothars skilsmisse, noe som førte til rykter om at de pavelige legatene kunne ha blitt bestukket. Derfor beordret pave Nikolaus Lothar til å ta tilbake Theutberga eller å bli ekskommunisert.
    Med støtte fra Karl den Skallede og Ludvig den Tyske, appellerte Teutberga annulleringen av ekteskapet til pave Nikolaus I som nektet å godta annulleringen, ekskommuniserte Waldrada i 866 og tvang Lothar til å forlate Waldrada til fordel for Teutberga.
    Lothar godtok dette motvillig for en tid, men kort tid senere, mot slutten av 867, døde pave Nikolaus I. Derfor begynte Lothar igjen å søke tillatelse fra den nyutnevnte pave Hadrian II om å tilsidesette Teutberga og gifte seg med Waldrada. Han red til Roma for å føre sitt ønske fram for paven i 869 uten å lykkes.

    Lothar II døde i Piacenza på vei tilbake nordover.

    Barna til Waldrada og Lothair II ble alle erklært illegitime:
Hugo (* ca. 855 - † 895), hertug av Alsace 867-885.
Gisela (* ca. 865 - † 908), gift i 883 med vikinglederen Gottfried som regjerte i Frisia og                                                                                                               som ble myrdet i 885.
Bertha (* ca. 863 - † 925), gift 1. gang med Theobald av Arles (* ca. 854 - † 895),
                                                                           greve av Arles og nevø til Teutberga.
                                                     2. gang – etter Theobalds død mellom 895 og 898 – med
                                                                       Adalbert II av Toscana (* ca. 875 - † 915).
Ermengarde († 90?).
Odo († ca. 879).

    Etter Lothars død trakk Waldrada seg tilbake til klosteret Remiremont, hvor hun også ble gravlagt.» 2