Biografi - Biography

Hertug / Motkonge.
Født omkring 1015.
Død 15.10.1080 i Merseburg.

    Rudolf ble første gang gift i 1059 med Mathilde av Tyskland (1045 - 1060).

    Rudolf, som var hertug av Schwaben fra 1057, ble 15.03.1077 valgt til motkonge mot Henrik IV. På det møte i Forchheim hvor han ble valgt av de opprørske tyske fyrster, måtte han love at Tyskland heretter skulle være et valgrike og at kongen skulle velges av fyrstene. Han lovet biskopene kanoniske valg.

    Han slo Henrik ved Mellrichstadt 07.08.1078 og ved Forchheim 27.01.1080.

    Rudolf døde i oktober 1080 i Merseburg av de sår han dagen før hadde fått under slaget ved Mölsen mot Henrik IV. 1

"

T. v. Hertug av Schwaben 1057 - 1080 og motkonge av Tyskland 1077 - 1080. I midten: Rudolf av Rheinfeldens kongelige segl, 1079. T. h. Den dødelig sårede Rudolf har mistet armen i kamp. Gravering av Bernhard Rode, 1781 (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Rudolf av Rheinfelden (* ca. 1025 - † 01.,1.1080 var hertug av Schwaben i Tyskland fra 1057 til 1079.
    Rudolf var sønn til greve Kuno av Rheinfelden. Han er første gang nevnt i 1048 som greve av Sisgau i Schwaben (i dagens Nordvestlige Sveits). Rudolfs familie hadde store landeiendommer mellom Schwartzwald og Aargau. Han var sannsynligvis i slekt med kong Rudolf II av Burgund († 937).
    Han var svoger til den tysk-romerske keiser Henrik IV, men han ble etter hvert en fiende av keiseren. I 1077 lot han seg velge til tysk "motkonge" i strid med Henrik IV og dette utløste det "store saksiske opprøret", og også første fase i "investiturstriden" som sto mellom keiseren og paven om retten til å utnevne biskoper i kirken. Etter en serie væpnede konflikter døde Rudolf i 1080 av skader dagen etter at hans styrker hadde slått keiseren i slaget ved Elster.

    I 1059 giftet han seg med Mathilda, søster til keiser Henrik IV. Mathilda døde allerede 12.05.1060, tolv år gammel.
    I 1066 giftet Rudolf seg 2. gang med Adelheid av Savoye (* 1052 el. 1052 - † 1079), datter til greve Otto av Savoye og hans hustru, Adelheid av Susa.
    Da Adelheids søster Bertha av Savoye giftet seg med keiser Henrik IV samme år ble Rudolf for andre gang keiserens svoger.

    Hertug av Schwaben.
    Da hertug Otto III av Schwaben døde uten mannlige arvinger i 1057 utpekte keiserinne Agnes av Poitou (som da var regent for den mindreårige keiseren Henrik IV) Rudolf til ny hertug i Schwaben og øverste leder for Burgund.
    Under regentskapet til Agnes kunne riksfyrstene i riket styrke sin posisjon i forhold til den relativt svake keisermakten. I 1062 kunne en gruppe adelige under ledelse av erkebiskop Anno II av Köln gjennomføre en kidnapping av den unge keiseren (Kaiserswerth-kuppet). Henrik ble senere satt fri, men hans mor, Agnes, måtte gi fra seg regentmakten til kuppmakerne.

    Investiturstriden (Investitur – fra latin, bokstavelig ikledning – er en betegnelse på den høytidelige innsettelse av en person i et kirkelig eller verdslig, gjerne fyrstelig, embete eller ved overdragelse av eiendom i form av len fra en lensherre til en vasall. Betegnelsen investitur stammer fra skikken med å ikle den som innsettes i et embete en spesiell kappe, som tegn på det embete eller den verdighet vedkommende tiltrer).
    På 1070-tallet raste det en etter hvert bitter strid mellom keiseren og pave Gregorius VII om retten til å utnevne biskoper. Striden nådde et klimaks i februar 1076 da paven ekskommuniserte (bannlyste) keiser Henrik IV. Hertug Rudolf, sammen med greve Berthold II av Kärnten, hertug Welf I av Bayern og flere andre riksfyrster tok pavens parti og møtte pave Gregorius i Augsberg i februar 1077.
    I mellomtiden innså keiser Henrik at han måtte forsone seg med paven, og i januar 1077 gjennomførte han sin "kanossagang" da han med sin familie gikk til slottet Canossa der pave Gregorius oppholdt seg. Slottet tilhørte den mektige Mathilde av Toscana. Ved å gjøre bot oppnådde Henrik absolusjon, men opprørerne fortsatte med sine planer.

    Motkonge,
    15.03.1077 ble Rudolf valgt til motkonge i keiserpalasset i Forchheim hvor også de tidligere kongene Ludvig Barnet og Konrad I av Tyskland hadde blitt kronet. Den første "motkongen" i imperiets historie lovte å respektere investituret.
    Rudolf fikk, ikke uventet, støtte fra kirken, spesielt erkebiskopene i Salzburg og Magdeburg. Han hadde også mektige adelsmenn som støttespillere, som hertugene i Kärnten og Bayern og den avsatte hertugen av Bayern, Otto av Nordheim. Muligens hadde han også støtte hos hertug Magnus av Sachsen. Rudolf dro etter utnevnelsen til Mainz hvor han ble kronet av erkebiskop Siegfried I av Mainz. Han måtte raskt flykte fra Mainz da folket i byen vendte seg mot ham. Han dro til Sachsen, men fikk problemer fordi Sachsen ble isolert fra hans hjemland, Schwaben, ved at keiserens herskerslekt med Salier-dynastiets eiendommer splittet områdene. Paven inntok også en avventende holdning i striden. Etter hvert ble Rudolf anklaget for grådighet og forræderi, og han mistet sin folkelige støtte.

    Senere liv.
    Rudolf overlot styringen av Schwaben til sin sønn, hertug Berthold I av Schwaben, og forsøkte å slå Henriks styrker ved Würtzburg uten hell. På riksdagsmøtet i Ulm i mai 1077 fratok man Rheinfeldene hertugdømmet og utnevnte i stedet Fredrik I av Büren til hertug av Schwaben. Hertugdømmet gikk dermed over til adelsslekten hohenstaufene.
    I 1078 gjennomførte Henrik IV et vellykkede felttog i Bayern, men pave Gregorius nektet å ekskommunisere Rudolf. I et slag ved Mellrichstadt den 7. august klarte styrkene til Otto av Nordheim å vinne en slags militær seier, men troppene fra Berthold og Welf ble svekket av et bondeopprør mot dem. Rudolf klarte heller ikke å få sakserne med seg på kamper utenfor eget område, og sakserne så med mistenksomhet på Rudolf som ikke selv var sakser. Han var også skuffet over pavens tilbakeholdenhet. For å lønne sine tilhengere ble han tvunget til å gi fra seg store deler av sine landeiendommer. I 1080 bedret situasjonen seg for ham, da han vant et slag ved Flarchheim 27. januar. Den 7. mars ble keiser Henrik IV igjen ekskommunisert, og paven anerkjente Rudolf som tysk konge.

    Det kom til et avgjørende slag mellom Rudolfs og Henriks styrker ved Elster 14.10.1080. Rudolf kunne her ha vunnet en endelig seier, men han ble i stedet såret i magen og fikk ene hånden kuttet av. Alvorlig såret måtte han trekke seg tilbake og døde i Merseburg dagen etter.

    Mye av kraften i oppgjøret forsvant, selv om det fortsatt var uro og motstand mot keiseren fram til 1085. I 1081 ble Hermann av Salm valgt til ny motkonge, men han klarte aldri å reise noen reell motstand mot keiseren.» 2