Biografi - Biography

Doge.
Født omkring 992.
Død 1032.

    Doge (XXVII) av Venezia 1008 - 1026.

"

    Pietro Orseolo II døde i september 1009 og ble automatiskt efterfulgt som doge av den 15-årige sønnen Ottone. Men som alle andre lignende forsøk til å forandre dogeskapet til et arvelig monarki, slo dette også feil. Ottone Orseolo regjerte til 1026 da han ble avsatt og sendt i eksil til Konstantinopel.

    Ottone døde i 1031.

    Hans sønn, Peter, ble konge av Ungarn. Sønnen Domenico ble doge av Venezia.

    Familien Orseolo fikk ikke dogeskapet flere ganger, og døde ut på 1600-tallet. 1

"

Otto Orseolo. Interiør i Dogepalasset (Venezia) - Appartamento dogale (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Otto Orseolo (italiensk: Ottone Orseolo, også Urseolo) (* ca. 992 - † 1032) var doge av Venezia fra 1008 til 1026. Han var den tredje sønnen til Doge Pietro II Orseolo (* 961 - † 1009) og Maria Candiano, som han etterfulgte i en alder av seksten år, og ble den yngste dogen i venetiansk historie.

    Da keiser Otto III oppholdt seg i Verona og ga Venezia mange privilegier i "Marca Verona", ba han Pietro om å sende sin tredje sønn til Verona hvor keiseren fungerte som hans sponsor ved konfirmasjonen. Til keiserens ære fikk han navnet Otto. I 1004 reiste Pietro Otto, i selskap med sin eldste sønn og meddoge Giovanni (i samtidige kilder Johannes Urseolus (* 984 - † 1007)), til Konstantinopel, hvor Giovanni giftet seg med niesen til Basil II, Maria Argyra, og Otto mottok flere ærestitler.
    Etter Giovannis plutselige død i 1006 sammen med sin familie i pesten ("pestilencia") opphøyde Pietro Otto til meddoge. Deretter satt han opp sitt testamente, ga det meste av sin rikdom til de fattige og kirken, trakk seg tilbake til et kloster og overlot styret til Otto. Da Pietro døde i 1008, ble Otto ensom doge i den unge alderen av seksten år.

    I 1009, kort tid etter farens død, giftet Otto seg med Grimelda, en datter til nylig kristnede Géza av Ungarn og Adelaide. Da Johannes, Diakonens "Chronicon Venetum" ble avsluttet i Ottos regjeringstid, er det nødvendig å stole på senere kronikker. I følge kronikeren (og dogen) Andrea Dandolo, som skrev fra et utsiktspunkt tre århundrer senere, var Otto:
  "Katolikk i tro, rolig i renhet, sterk i rettferdighet, fremtredende i religion, ypperlig i sin levemåte, velutstyrt med rikdom og eiendeler, og så fylt med alle former for dyd at han universelt ble ansett for å være den mest passende etterfølgeren til hans far og farfar."

    Regjering og avsetning (1008-1026).
    Skandaler preget mye av Ottos regjeringstid, da han viste en klar tilbøyelighet til nepotisme ved å gi flere slektninger maktposisjoner. I 1017 døde Vitale Candiano, patriarken av Grado, og Otto utnevnte sin eldre bror (Pietros andre sønn), Orso, allerede biskop av Torcello, til det ledige patriarkatet. Otto fylte deretter det ledige Torcello med sin yngre bror Vitale. Med disse handlingene mistet ham støtten fra folket, selv om de ennå ikke krevde at han skulle bli fjernet fra vervet. Oppsigelsen av Poppo av Treffen, patriarken av Aquileia, fikk venetianerne til å utvise Otto og patriarken av Grado fra Venezia, hvorfra de tok tilflukt i Istria fra 1022 til 1023. Men det siste året plyndret Poppo det patriarkalske palasset og kirken i Grado og venetianerne tilbakekalte Otto og hans bror, Orso.
    I 1024 bekreftet pave Johannes XIX Orsos rett til å beholde Grado og hans patriarkalske rettigheter vis-à-vis Aquileia. Imidlertid fortsatte Otto å bruke kirkeutnevnelser til egen personlige og familiær fordel, Orseolis fiender i Venezia, med folkelig støtte valgte å avsatte ham i 1026. De arresterte ham, barberte hans skjegg og forviste ham til Konstantinopel. Der ble han godt mottatt av Konstantin VIII, onkelen til hans svigerinne, som opphevet handelsprivilegier tidligere gitt til republikken under Pietro II. Ikke for intet hadde Otto bygget opp et godt forhold til keiserne i Europa. Den hellige romerske keiser Konrad II tilbakekalte også venetianske handelsprivilegier som svar på hans avsetting. Stephen I av Kroatia angrep, ansporet av Ottos sønn Pietro, kystbyene i Dalmatia, og fanget flere fra Venezia.

    Døden i eksil i 1032.
    I mellomtiden hadde venetianerne blitt lei av Ottos etterfølger, Pietro Barbolano, og de avsatte ham i 1032. Vitale av Torcello dro til Konstantinopel og oppsøkte sin bror for at han skulle gjeninnta dogetronen, mens Orso av Grado i mellomtiden tok styret i egne hender. Når Vitale ankom den bysantinske hovedstaden fant han Otto på dødens rand, og han døde før han kunne returnere til Venezia.
    Orso trakk seg fra den temporære makten så snart nyheter nådde Venezia, mens en slektning, Domenico, forsøkte å tilrane seg tronen. Han mislyktes og venetianerne henvendte seg til en Domenico Flabanico for å være deres doge.

    Ottos sønn, Pietro, etterfulgte senere Stephen som konge av Ungarn.»

    Fra svensk Wikiedia (oversatt):
  «Doge (venetiansk form av it. Duce, fra den latinske duxen "leder") var tittelen på den person som hadde det høyeste embedet i de historiske bystatene Venezia, Amalfi og Genova.
    Den første dogen ble allerede valgt i 697 i Venezia og i Genova i 1339. Både Genova og Venezia ble inntatt av franske tropper i 1797, og begge dogene ble avsatt. I Genova ble dogeverdigheten gjenopprettet i en kort periode 1802-05.
    I Venezia ble dogen opprinnelig valgt for livet og hadde nesten absolutt makt. Dogen ble valgt av folket, men dogekandidatene kom fra Venezias mektigste familier. Med tiden ble dogens makt svekket og fra 1172 delte han makten med seks rådgivere, som sammen dannet byens signora (herskap). Dogevalget ble overtatt av et utvalg fra Grand Council, og for å redusere makten til de mektige aristokratiske familiene ble valget av dogen fra 1268 en meget komplisert prosess. Dogekontoret ble stadig redusert til et nesten seremonielt post.
    I Genova ble dogen opprinnelig valgt av folket for livet, men i 1528 ble mandatperioden begrenset til to år. Samtidig gikk valget av dogen videre til bystyret.
    Hans gemalinne ble kalt Dogaressa.» 2