Page 2 - Min biografi

07.09.2018 Biografi - Tore Nygaard Side 2

Til venstre kolonialhandler «T. M. Fløysvik» i Tøyengata 19. Her var mine foreldre faste
kunder og måtte nok ofte handle «på krita». I bakgrunnen de «nye» blokkene på
Enerhaugen. I midten utedasset i Tøyengata 28 (Aftenposten 01-11-1978). Vasken fra
bryggerhuset ble hengt till tørk på gården. Til høyre Enerhaugen bad og Grønland kirke.
Vår leilighet var i 3de etasje, med uoppvarmet utedass i gården. Hver etasje hadde sin dass, og det kunne
ofte yre ned snø gjennom luftelukene på taket ved snøfall og vind! Gårdens søppelkasser var nok ikke blant de
mest hygieniske, men rottene trivdes bra.
I kjelleren var det et dampfylt bryggerhus hvor vann måtte varmes opp over en vedfyrt ovn og en stor
rullebod, som under krigen fikk tjene som gårdens tilfluktsrom. Med husets dårlige fundament hadde dette
neppe vært til noen hjelp ved en direkte treff!
Far installerte en varmtvannsbeholder i kjøkkenet, så vi slapp å varme vann. Om vi imidlertid ville dusje
eller ta et bad, fikk vi oppsøke det offentlige badet på Enerhaugen.
Gårdsplassen var en fin lekeplass. Den var dekket med sand og ved hjelp av små vinklede jernbiter fra
heisfabrikken i nabogården kunne jeg lage jernbanespor over hele gården. Märklin-tog var ukjent i min verden.
Matpakke til lunch kastet mor ofte ut fra fra vårt vindu i 3. etasje. Ofte kom det folk som sang i gården og
ble belønnet med penger kastet ut fra vinduene.
Mine foreldre flyttet ut av gården i 1973, og gården ble revet vinteren 1986-87.

T.v. Panikkagem 10. april 1940. T.h. Mørkelagte gater kveldstid og batterimangel under
krigen gjorde en hånddrevet lommelykt nødvendig!
Krigen kom til Norge - Aftenposten aften, 10.04.1940:
Da den første flyalarm gikk ved 11.30-tiden i formiddag, blev byen fullstendig grepet av panikk og viste en
opførsel som langt fra tjener oss til ære.
...
Ingen visste hvorfra beskjeden om å rømme byen skrev sig. Men de fleste fremstilte saken slik at det
gjennem svensk radio var blitt oplyst at engelskmennene hadde sendt et ultimatum til nordmennene. I dette het
det, sa svensk radio, at hvis ikke byen hadde overgitt sig innen klokken 12, vilde byen bli bombet.
Vår familie forlot også Oslo denne «panikkdagen». Jeg husker godt at vi ble innlosjert hos venner av
familien, Alice og Erling Frey med sønnen Odd på Lørenskog.
Et sterkt minne av krigen var fra en morgen når far skulle til arbeidet og jeg sto i vinduet for å vinke
farvel. Han ble stoppet nede på gata foran huset vi bodde i av to bevepnete tyske soldater som antagelig
avkrevde far legitimasjon. Jeg kan godt huske at jeg ble riktig redd da!
Ellers husker jeg nok best alle netter vi måtte tilbringe i gårdens rullebod. Jeg sov lett og var nesten alltid
den i familien som hørte flyalarmen først. Vel nede i rulleboden, lekte vi med de andre barna som bodde i
gården. Av og til kunne vi så neste dag finne splitter på gårdsplassen.