Biografi - Biography

Sysselmann. Riksråd. Ridder.
Født omkring 1285.
Død omkring 1349.

    Guttorm nevnes i live i en rekke brev mellom 1317 og 1348, siste gang i 1348.

    Han var i en årrekke, trolig fra midten av 1320-årene til ca. 1346, sysselmann i Søndre Gudbrandsdalen.

"

Herr Guttorm Eiriksens segl (NS 184) under brev av 5. februar 1330 (DN IV 190).

    Stormannen Guttorm Eiriksen var også ridder og riksråd. Hans våpenmerke viser den samme rose som vi finner hos Sørum-ætten på 1300-tallet. Herr Guttorm tilhørte således trolig landets desiderte høyadel.

    Hans hustru, Fru Elin Olovsdatter, arvet på skifte etter sin far Olav i 1317 (DN VIII 49), sammen med broren Hallvard Olavsen, en rekke gårder i Østfold og Sverige, herunder en part i det gamle stormannssetet Tom i Råde.
    Det kan ikke være fra henne at Nesøya kommer. Gården må derfor være Herr Guttorms og var trolig hovedgården i hans gods som i stor utstrekning lar seg rekonstruere på basis av yngre kildemateriale.

    Herr Guttorm og Fru Elin hadde fire døtre som vokste opp, og samtlige fikk etterkommere. I tillegg hadde ekteparet også to sønnner, sira Olav og Gjardar som sammen med moren er nevnt i et brev av 1348 (DN IV 324, «Regesta Norvegica» V, nr. 1028).

    Ingen av sønnene er omtalt senere, og arvegangen viser at de heller ikke kan ha hatt etterkommere. Sira Olav var som tittelen viser, presteviet og han var i 1348 korsbror i Oslo. Som presteviet må han være født før 1318, sannsynligvis omkring 1310. Dette om han er identisk med en Olav Guttormsen som i 1338 antagelig var i tjeneste hos biskop Salomon i Oslo (DN VIII 113).
    Begge brødrene døde trolig i mannedøden i 1349-50.

    Guttorm må, sammen med en rekke andre stormenn, ha deltatt i oppstanden mot kong Magnus Eiriksen i 1333.
    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Hatoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, isteden flyktet han fra landet.

    Dette er kanskje forklaringen til at han først fikk ridderslaget ved årsskiftet 1347-48. I hvert fall kalles han uttrykkelig ridder i et brev datert Oslo 16.02.1348 (NGL. 1.R. III, side 171-172, «Regesta Norvegica» V, nr. 1011):
  «Domsbrev fra Arne, erkebiskop av Nidaros, Hallvard og Salomon, biskoper av Hamar og Oslo, Erling Vidkunnsson, Jon Havtoreson, Ivar Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Bjarne Erlingsson, Arne Aslaksson, Sigurd Havtoreson, Orm Øysteinsson, Borgar Anundsson, Ulv Sakseson, Torgils Smidsson, Guttorm Eiriksson, riddere, og Olav Ulvsson, Trond Krakeson og Gunnar hvit, væpnere [sweinar]:
    På begjæring av kong Magnus [Eriksson] var de samlet i bispegården i Oslo, for å dømme i sak mellom ham og almuen på Hedmark og Romerike. Kongen krevde å få sin vissøre utredet i forngilde penninger, og det fant de rett, i den grad bøndene krevde opp landskylden i forngilde penninger. Bøndene vedgikk også at de pleide å betale vissøre og leidang at forngildum auralogum, når de ikke hadde kontanter.
    Dom: Både byfolk og bønder skal utrede vissøre og leidang i forngilde penninger. Har deikke kontanter, skal 1 hud gjelde for 2 øre, 1 bukkeskinn 1 øre, og 1 geiteskinn ½ øre etter forn vurdering.
    Beseglet av utstederne.»

    Han døde sikkert under mannedøden i 1349-50.

    Som avdød er han uttrykkelig nevnt i et brev fra 1352 (DN III 276, «Regesta Norvegica» VI, nr. 113):
  «Ollum monnum þæim sem þetta bref sea eda hœyra sænda Biorn dynnir Œyfuinder Hakonerson ok Olafuer j Lid q. g. ok sina. ver gerom yder kunnigt at aa sunnudagen nesta firir kyndills messo aa xiij. are ok xx. rikis vars virdulegs herra herra Magnuser med gudes miskun Noregs Swya ok Skanæ konongs. varom ver j Lid j Gausdale saom ok hœyrdum aa at Þorgills aa Lanngsætre ok Þorer son hans fengo Bergsuæini Barder syni med handerbande fim aura booll iærder j Hundyriu sem ligger j Œya friallst ok hæimollt ok akærolaust meder allum lutum ok lunnændom till liggiande fra fornno ok nyiu. vttæn garz ok innænn. firir þæn domm sem Þorgills fyrnæmfder var skyllduger herra Gudþorme Eirikssyni. varo þæir ok þa satter ok aall satter vm allt þæt sem þæira millum hafde faret till þæssa dags. till sanz vitnisburder her vm sættu oftnæmfder Þorgills ok Þorer sin jnzsiglli med varom jnzsigllum firir þetta bref er gort var dæghi ok aa are sem fyr sæghir.»     Sammendrag:
  «Vitnebrev om jordoverdraging, utf av Bjørn dynner, Eivind Håkonsson og Olav i Li: Dei var same dagen på Li i Gausdal. Der handtokst Torgils på Langset og Tore, son hans, med Bergsvein Bårdsson og overlét han 5 øresbol i Hunder i Øyer sokn for det som Torgils var dømd til å betale herr Guttorm Eiriksson. Med dette var dei fullt forlikte.»

    Fra Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid»:
  «Det er ikke sagt uttrykkelig i noen samtidig kilde at Herr Guttorm eide eller bodde på Nesøya, men med utgangspunkt i arvegang og eiendomsforhold er det overveiende sannsynlig at Herr Guttorm er den første eier av Nesøya som lar seg påvise idag.
    Første gang Nesøya nevnes i kildene er i et nå tapt brev fra 1346 eller 1347. Brevet, som bare er kjent i en regest (AR 173), angår et makeskifte mellom Nes i Asker og Nesøya. Neste gang nevnes Nesøya i 1365, da ridderen Jon Toraldesen makeskifter jord i Bærum (DN IV 447). Brevet som er utstedt på Nesøya, forteller at Herr Jon Toraldesen tilskiftet seg gården Oksehodet (Blommenholm). Samme mann er også nevnt i et brev utstedt på Nesøya i 1370 (DN II 405). Kildestedene gir imidlertid ikke noe holdepunkt for at Jon var eier av Nesøya. Herr Jon hadde gods i Lier og Skiptvet, hvor hans hovedgård øyensynlig var Solberg, og han var i 1351 gift med Fru Jorunn Bjørnsdatter, som nok har fått fruetittelen i ekteskapet med Herr Jon. Hun var enke etter lagmannen Harald Alvsen i Oslo som temmelig sikkert døde i mannedøden, og forøvrig mor til den fra norgeshistorien kjente ridder og riksråd Alv Haraldsen som førte Bolt-våpen. Med Fru Jorunn hadde Herr Jon en sønn, Bjørn, som døde ung og barnløs.
    Da Fru Jorunn ikke senere nevnes i kildene og Bergsvein Baardsen heller ikke er nevnt etter 1361, er det en meget rimelig slutning at Herr Jon er blitt gift med Bergsveins enke, den datter til Herr Guttorm Eiriksen som arvet Nesøya. Ikke bare forklarer dette hvorfor herr Jon Toraldesen utsteder brev fra Nesøya, men det gir oss dertil en mulighet til å identifisere navnet på ektefellen til Bergsvein og Herr Jon. Både Herr Olav Haakonsen på Nesøya og hans systrung (fetter), Haakon Agmundsen [Bolt], hadde døtre som het Gudrun, og det er her all grunn til å tro at det dreier seg om oppkalling. Det er derfor sannsynlig at i alle fall en av Herr Guttorms døtre het Gudrun.
    Nå er det i kildene fra 1300-tallet kun nevnt en kvinne som kan komme på tale, nemlig i biskop Øysteins jordebok hvor det fremgår at en Gudrun Guttormsdatter ga 12 øresbol i Blindern i Aker til Hallvardsalteret i Oslo domkirke (RB side 283). Videre forteller jordeboken at en Fru Gudrun ga 12 øresbol i Vakaas til evig årtidhold (RB side 112). Vakaas gikk senere opp i Asker prestegård, hvis gamle navn var Røyr. Sett i sammenheng gjør kildene nå på ingen måte det urimelig å tro at Gudrun Guttormsdatter og Fru Gudrun er en og samme person, og at Fru Gudrun har fått fruetittelen i ekteskapet med Herr Jon Toraldesen.»

        Fra Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid») –
                                            Om Guttorms mulige forfedre.

"

Slektstavle – Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid», Asker og Bærum Historielag, skrift nr. 37 (1997), side 316-17 - Utsnitt.

  «Vi vet ingenting sikkert om Guttorm Eirikssons opphav, men den omstendighet at han fører samme våpenmerke som Sørum-ætten, nemlig en rose, gjør det sannsynlig at han var nær beslektet med denne. Både våpenmerket og eiendomsforholdene synes å bekrefte dette, blant annet eide herr Guttorm og stormannen Sigurd Havtoresson, som var sønn av Havtore Jonsson på Sørum, parter i en senere forsvunnet gård på Romerike. Som nevnt deltok Herr Guttorm Eiriksson i oppstanden mot kong Magnus Eiriksson, og det gjorde også Havtoresønnene Jon og Sigurd. Etter alt å dømme har derfor Herr Havtore Jonsson, som var gift med kong Håkon V's frilledatter Agnes, vært en nær frende av Herr Guttorm, og mest sannsynlig er det at de var fettere, vel barn av brødre og med andre ord brødrunger slik de ville blitt kalt i samtiden. Spørsmålet er nå hvem Guttorms far kunne være. Den omstendighet at Guttorm var sysselmann i Søndre Gudbrandsdalen, gjør det på basis av kongedømmets praksis i samtiden sannsynlig at han kan ha hatt embedet før ham. Det ligger da nær å tenke på en ridder, Herr Eirik Hudfat, som i et brev fra 1329 (DN XIII 8) er nevnt som en tidligere sysselmann i Søndre Gudbrandsdal. Rimeligvis må det ha vært omkring år 1300. Det skal for øvrig nevnes at en person med navn Eirik Hudflat opptrer i Fron i 1342 (DN XXI 67) og han kunne tenkes å være en dattersønn av sysselmannen Eirik Hudfat. En mann med samme fornavn og tilnavn finnes også nevnt i 1440 (DN XXI 386), og det er ikke urimelig at denne yngre Eirik Hudfat igjen er en etterkommer av de to andre med samme navn. Slekten har i så fall hatt tilknytning til Gudbrandsdalen, og det er heller ikke urimelig å tenke seg at Herr Eirik Hudfat kan ha hatt en datter som var gift der, når i hvert fall en av Herr Guttorm Eirikssons døtre, om ikke to, ble gift med menn med tilknytning til Gudbrandsdalen.
    Herr Guttorm hadde også adskillig jordegods i Gudbrandsdalen. Hovedgården var Skaaden i Øyer som kom til dattersønnen Hallvard Alvsen på Sandbu i Vågå og senere ble tilskiftet Henrik Jensen ved arveoppgjøret etter Herr Benkt Harrniktsen. Det er ikke utenkelig at Guttorms mor selv tilhørte en fremtredende Gudbrandsdals-ætt, og at Skaaden var Guttorms morsarv.
    Nesøya kan da ha vært Guttorms farsarv. Den hypotese om slektskapet som her er fremsatt, gjør det da sannsynlig at herr Eirik Hudfat må være en bror av baronen Jon Ivarsson på Sørum, det gamle stormannssetet som har gitt navn til herredet Sørum som opprinnelig het Skaun.
    Hovedgården til baronen Jon Ivarsson som har vært regnet som stamfar for Sørum-ætten, var Skea i Sørum på Romerike. Det opprinnelige navnet på Skea var Skjeduhov, og da det i Håkon Håkonssons saga fra 1220-årene og frem til 1240 nevnes en stormann ved navn Ivar av Skedjuhov, har vi her utvilsomt Jons far. Når Jons sønn Havtore kunne bli gift med kong Håkon V's frilledatter Agnes, må han ha tilhørt en av landets fornemste ætter. Trolig stammer Sørum-ætten fra kong Harald Gilles og kong Inge Krokryggs lendmann Tjostolv Ålesson som må ha vært lendmann på Romerike. Nå viser det seg at Havtores sønn Sigurd Havtoresson og hans kone Ingebjørg, datter av Erling Vidkunnsson til Bjærkøy og Giske var firmenninger, og dette slektskapet kan knapt forklares på annen måte enn at de begge stammer fra stormannen Alv Erlingsson til Tanberg på Ringerike. Alv Erlingsson var gift med Ingebjørg Bårdsdatter av Rein-ætten, søster til hertug Skule, og Ingebjørg Erlingsdatter som var deres sønnedatters datterdatter. Trolig var det som et ledd i kong Håkon Håkonssons forsoningspolitikk etter svigerfarens fall i 1240 at Ivar av Skedjuhov ble gift med datteren til Alv Erlingsson og Ingebjørg Bårdsdatter. Nå har Jon Ivarsson to barnebarn ved navn Gudrun, og dette navnet er dessuten kjent fra Rein-ætten. Det er derfor ikke urimelig å anta at mor til Jon Ivarsson het Gudrun. Da Gudrun stadig dukker opp som navn på kvinner i herr Guttorm Eirikssons etterslekt, styrker det hypotesen om Guttorm Eirikssons tilknytning til Sørum-ætten. I Håkon Håkonssons saga nevnes både en Guttorm av Sørum og en Jon av Sørum – den siste sies å være kongens frende – og selv om navneformen på gården i sagaen er den samme som benyttes for gården Søreim i Luster, er det allikevel grunn til å tro at den islandske sagaskriver har benyttet feil navneform, og at det dreier seg om Sørum på Romerike. Guttorm og Jon har derfor trolig vært nærfrender av Ivar av Skedjuhov og hans sønn Jon Ivarsson, og Sørum har i så fall gått i arv til Jon Ivarsson og hans etterkommere.

"

T.v. Herr Havtore Jonssons segl (NS 69) under brev av 3. mai 1314 (DN IV 107). t.h. Havtore Aslakssons segl (NS 164) benyttet av sønnen under brev av 1327/28 (DN I 189).

    Endelig skal det nevnes at en mann ved navn Havtore Aslaksson, hvis levetid faller omkring 1300 og som har sønnene Guttorm og Sigurd Havtoressønner, har brukt et segl som viser et delt skjold med en halv rose i det første felt. Hans sønn Sigurd Havtoresson, som ikke må forveksles med kong Håkon V's dattersønn av samme navn, var lagmann i Oslo i 1340- årene og brukte samme våpenmerke som faren, men med feltene i skjoldet ombyttet.
    Felles navneskikk, eiendomsforhold og det felles våpenmerke, rosen, gjør det svært sannsynlig at Guttorm Eiriksson selv tilhørte en gren av den gamle lendmannsætten fra Romerike og dertil stammet både fra Tanberg-ætten og Rein-ætten gjennom sin hypotetiske farmor Gudrun Alvsdatter av Tanberg.»

    Fra Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter -
III Sudrheim-ætten. 2»:
  «Sudrheims-ættens våben var som bekjent en rød seksbladet, dobbelt rose i gullfelt - farvene kjennes fra Roos-våbenet. Herr Haftore Jonsson førte rosen i et skjold med en buetakket bord.
    Nøiaktig samme merke fører ridderen hr. Guttorm Eriksson. Allerede denne omstendighet sammenholdt med hr. Guttorms høie samfundstilling gjør det meget sannsynlig at han tilhører Sudrheims-ætten, eller ihvertfall er nær beslektet med denne. Dette bekreftes også av eiendomsforholdene. Således kan nevnes at både hr. Guttorm og hr. Sigurd Haftoresson må ha eid parter i en senere forsvunnet gård Vinjarvall i Sørum. I opstanden i 1333, da Haftoresønnenne, sammen med hr. Erling Vidkunnsson og Ulv Saxesson, forholdt kong Magnus Tønsberghus synes også Guttorm Eriksson å ha deltatt. I hvert fall sees han 13.10.1332 å opholde sig i Tønsberg sammen med hr. Erling (DN I 224).
    Guttorm Eriksson nevnes i en rekke brev mellom 1317 og 1348 og var sysselmann i Søndre Gudbrandsdal fra 1320-årene til ca. 1346. Dertil kan imidlertid føies at han, sammen med flere andre fremtredende menn, fikk ridderslaget ved årsskiftet 1347-48, han nevnes uttrykkelig som ridder i brev av 16.02.1348. At hr. Guttorm, som vel er født i 1280-årene, først opnår ridderverdighetene i en alder av flere og seksti år, tyder på at han ikke har stått særlig høit i kong Magnus Erikssons gunst, hvad der synes lett forklarlig på bakgrunn av hans deltagelse i opstanden i 1333. Hr. Guttorm nevnes siste gang i live i brev av 07.03.1348 og døde utvilsomt i sortedøden i 1349-50; som avdød omtales han uttrykkelig i brev av 20.01.1352 (DN III 276).
    Kildene gir ingen direkte oplysninger om hr. Guttorms oprinnelse, men efter sitt våben må han som nevnt antas å være nær beslektet med hr. Haftore Jonsson. Da de to herrer må være nogenlunde jevngamle - hr. Haftore kanskje et tiår eldre - ligger det nærmest å gå ut fra at de er fettere, idet faste og arvelige våbenmerker her i landet neppe kom i bruk før ved midten av 1200-tallet. Forsåvidt hr. Guttorm selv tilhørte Sudrheims-ætten, skulde da hans far være bror av hr. Jon Raud, og - yngre - sønn av Ivar av Skedjuhof. Nogen Erik Ivarsson som kunde tenkes å være identisk med hr. Guttorms ukjente far forekommer imidlertid ikke i kildene, men for det første er kildematerialet for tiden omkring 1300 lite omfattende, og dessuten foreligger der den mulighet at hr. Guttorms far, i likhet med hr. Jon Raud, i almindelighet kun er blitt omtalt med et tilnavn.
    Undersøker man nu, med henblikk på bestemmelsene i den ovenfor citerte retterbot av 1308, hr. Guttorms nærmeste forgjengere som sysselmann i Søndre Gudbrandsdal, ser man for det første at han i dette embede må ha avløst en Erik Topp som var i funksjon 1320 (DN III 120) og i hvert fall ennu levde i 1323 (DN VII 100). Med hensyn til dennes ætteforhold lar der sig imidlertid dra visse slutninger som synes å gjøre det mindre rimelig at han er far til hr. Guttorm. (Erik Topp må utvilsomt være opkalt efter, og vel sønnesønn eller dattersønn av, en eldre mann av samme navn som omtales i 1240 som kongelig sveitehøvding under den siste trefning med vårbelgene i Gudbrandsdal, og sønn eller nevø av Tore Eriksen Topp). Derimot omtales i et brev av 20.12.1329 (DN XIII 8) en ridder, hr. Erik Hudflat, som tidligere sysselmann i Søndre Gudbrandsdal. Hr. Erik synes ikke å være nevnt i andre kildesteder, men hans funksjonstid må falle omkring år 1300. Som ridder og sysselmann har han utvilsomt vært en fremtredende og høibyrdig mann, og efter omstendighetene synes det ikke urimelig å anta at han er identisk med hr. Guttorms far, så meget mere som det er vanskelig i kildene å påvise nogen annen som kunde tenkes å komme i betraktning i denne henseende.
    ....
    Med hensyn til hr. Guttorm Erikssons jordegods gir kildene få direkte oplysninger, men på grunnlag av yngre eiendomsforhold kan sluttes at han har hatt vidstrakte besiddelser, hvoriblandt en rekke betydelige hovedgårder, over praktisk talt hele Østlandet. Han må således, som nedenfor skal påvises, ha eid Nesøy i Asker og det meste av det store gods som i begynnelsen av 1600-tallet lå under denne hovedgård og da fremdeles var i hans efterslekts eie. Også i Gudbrandsdalen må hr. Guttorm ha eid tallrike gårder og gårdparter, deriblandt sannsynligvis Trosset i Faaberg, hvor han sees å opholde sig i 1340 (DN XV 17) og som senere var i hans efterslekts besiddelse, og Skodin, nu Skaaden, i Øier som likeledes var en av efterslektens hovedgårder.» 1