Biografi - Biography

Arbeidernes opprørsleder.
Født omkring 1609.
Død før 1701 på Røros (ST).

Levde 1691 på Røros (ST).
    «Spellan» skal ha kommet til Røros fra Ljusnedal eller Falun i Verkets første tid. Oluf kan ha bodd i en av de gamle hyttearbeidergårdene oppe i Mørkstugata, uten at vi i dag kan peke ut husnummeret. Han hadde seter ved Aursund, Spellvollen og i Rylia.

    Det er stor usikkerhet rår om Spell-Ola, en skikkelse som har engasjert folkefantasien og lokalhistorien på Røros sterkt. Han var en markant arbeiderleder fra uroen i 1670-årene, minnet om ham er innvevd i en nimbus av usikker tradisjon.

    Det finnes skifteforretning 20.04.1691 etter hans hustru: Olle beklaget seg da over sin økonomi og blindhet i høy alder.

"

Skifteprotokoll Røros bergrett 3A nr. 01, 1690-1702, folio 20.

    «Bergschrifueren tilspurde Manden sielf saavell som de tilstede værende paarøremde, om de viste noget meere Jnneboe at vedkomme, eller tilføre at de da ded ville Angifue, Huortill de suarede samptlig ney, at de indtet i nogen maader viste som her kunde vere udelugt.
    Ellers begierede Den gamble Mand Olle Olsen med grædende Taarer og bad at øfrigeheden will Dog hafue medynch ofer hannem, at hand som nu gammell Blind Mand paa 82 Aar motte nyde noget lidet forud till si fremdeelis Ophold saa længe Gud sparede ham Lifuet, paa Jnd hand iche schulle geraade udj all for store Elendighed, i Hensende at hand sielf indtet kand fortinne, og ey heller for sin høye Alder og Synes Mangell kand komme nogen Sted.»

    Han bodde på Bergstaden der han hadde en liten stue til gaten. Arvingene fikk i skiftet etter hans hustru til deling 55 rdl. 1 ort og 20 skilling hvorav Oluf fikk halvparten.

    Ole døde antagelig før folketellingen i 1701.

    Etter at den brutale og forhatte direktør Arnisæus døde i 1669, ble Henning Irgens ansatt som ny direktør. I hans direktørtid var det mange vanskeligheter for verket, det ble krig og verket og Bergstaden ble herjet og brent, det kom til ny strid mellom partisipantene og til uro og «rebellion» blant arbeiderne.

"

Utsnitt av bergfolkenes og kullbrennernes supplikk til Norges kansler Ove Bielke. De klager blant annet på manglende utbetaling av lønn. Arbeiderne har undertegnet og satt på segl. Dat. 7 mai 1670. Røros kobberverk PA-211, Verkets historie, 20.1.17. Statsarkivet i Trondheim.

    I mai 1670 sendte arbeiderne en klage til kansler Ove Bjelke, der de sier at «vi fattige Bergfolch maa giøre en dags arbeyde for huer helligdag eller derfor miste voris løn», at de «imod voris tunge arbeyde udj steden for penge maa antage dend dyre proviant som fru Doctorinde och Jens Bing holder», at noen «endelig affregning iche er scheed paa 7 eller 8 aars tid», at de må ta imot tvilsomme sedler som betaling, at flere arbeidere «offuerfaldis aff Henning med blodige slag og hug for vi iche ville lefuere voris zigneter fra oss at forseigle hvis oss uvitterligt kand vere schreffuit, och trues der till med fengsell och ander straff» osv. Arbeiderne nødes derfor «at indfly till Eders Magnificentz med underdanigst begiering at oss fattige folch udj forschr. poster motte till rette forhielpes, huilchet den goede Gud visseligen vill beløne».

"

Utsnitt av bergfolkenes og kullbrennernes supplikk. Bielkes tilsvar til supplikken.

    Ove Bjelke nøyde seg med å henvise saken til Bergamtet og bad ellers direktøren søke å stille arbeiderne tilfreds på beste måte. Samtidig sendte han en formaning til arbeiderne om å avholde seg fra «ald Buller och Opsetzighed». Bergmesteren lot forkynne fra prekestolen, at arbeiderne skulle «faae Rigtighed» og at det skulle bli rimelige priser på provianten.
    Henning Irgens avviste klagen som helt uberettiget, og fikk også noen av arbeiderne til å klage over de oppsetsige arbeideres opptreden.

    Arbeiderne lot seg imidlertid ikke denne gang avspise med talemåter og gode løfter. De satte opp et bønneskrift til Kongen selv og valgte fire mann til å reise til København med det. Bland de fire arbeiderne som ble sendt til København var også den senere så kjente Spell-Ola og Anders Johansen Prytz. De fire utsendingene kom vel frem til København og fikk øyensynlig her hjelp til å sette opp en detaljert, skriftlig klage.
    Arbeidernes utsendinger fikk i København «ganske god Fortrøstning om et favorabelt Svar paa deres Andragende». Bønnskriftet ble sendt til stattholderen, og da utsendingene på hjemveien passerte Oslo, ga stattholderen dem løfte om at han skulle ta seg av saken, og ga dem også med et brev til bergmesteren om at de skulle inntas i arbeidet igjen, selv om de hadde forlatt tjenesten uten lov.
    Det var nok også som følge av besøket i København at Kong Christian den 5. den 8. september ga ordre om at partisipantene heretter skulle sørge for at verket alltid hadde penger til å betale arbeiderne deres lønn, og dette skulle skje «uden nogen Afgang» i dansk mynt, så enhver kunne kjøpe proviant etter eget ønske. Arbeiderne skulle også ha full betaling for helligdagene, og de som kom til skade under arbeidet skulle få erstatning i forhold til skaden.
    Imidlertid hadde den mektige Joachim Irgens fått underretning om arbeidernes nye aksjon, og reiste umiddelbart til Røros sammen med sin frue for personlig å ordne opp i sakene. De kom til Bergstaden en av de første dagene i november.

    Så kommer den kjente historien om Spell-Ola og Røros-arbeidernes «rebellion» i november 1670 som det bl.a. er fortalt om av Johan Falkberget i flere av hans bøker.
    Arbeiderne hadde ennå ikke fått noe svar fra København, de var redde for at klageskriftet ikke hadde ført til noe resultat. Det var armod og nød i mange hjem, og nå begynte de på ny å bli utålmodige, nå måtte og skulle det bli en ordning! Så valgte de Spell-Ola til å reise til kongen nok en gang for å kreve deres rett, og de begynte straks å samle inn penger til reisen.

    Da Joachim Irgens fikk nyss om dette, forlangte han at Ola øyeblikkelig skulle arresteres, legges i jern og holdes i forvaring i «Mørkestugguen». Mørkstugata har navn etter Mørkstuggu, dette arresthuset er nevnt i 1666, men det er umulig å lokalisere det i dag.
    Ole ble arrestert, men da gruvearbeiderne fikk vite at deres tillitsmann var fengslet, «bleve de ganske oprørske, forlode paa en usædvanlig Tid, nemlig på en Torsdag, deres arbeide og forføiede sig paa hjemveien». Da de kom ned på Hittersjøen holdt de møte på isen og «sammensvore sig ordentlig og lovede alle som een Mand at Staae og gaae» inntil de fikk sin kamerat ut av fengslet.
    De dro så ned på Staden, rustet med «Øxer, Prygler, Bøsser og Stokke» og stormet opp foran huset der Joachim Irgens og hans hustru bodde og hvor også Henning Irgens da oppholdt seg. Her sluttet de en halvsirkel og forlangte gjennom pliktsfogden å få tale med bergmesteren. Kammertjeneren var redd for at de opphissede arbeidere kune komme til å forgripe seg på hans nevø og fulgte med ham ut. Så vidt en vet gjorde ikke arbeiderne noe tegn til å ville overfalle de to høye herrer, men da begge disse «vare overmaade hidsige og anfaldt med blottede Kaarder den sammenrottede Hob, i Tanke at faae dem adspredte», da kokte harmen over. Her kom de for å kreve sin gode rett etter å ha lidt urett i så lang tid, og så ble de møtt med blanke kårder av dem som selv hadde begått denne urett. Og så gikk de løs på de to høye herrer og vendte særlig sin forbitrelse mot den lite avholdte kammertjener, som de «med deres Prygler og Haandgevær sloge saa længe, indtil han omsider faldt til Jorden, og vilde, efter Beretning - sier Hiort - neppe være kommen derfra med Livet, hvis ikke hans Frue, som da var høist frugtsommelig, havde trængt sig gjennom den sammenrottede Hob og med Møie kastet sig over sin halvdøde Mand». Og dermed reddet fru Cornelia sin gemal fra å lide større overlast; så opphisset arbeiderne var, vek de tilbake for å mishandle en kvinne, og særlig i et tilfelle som dette da hun var i «høyeste velgående». Både hun og bergmester Irgens fikk imidlertid under spetaklet atskillige knubs og slag. Men dermed ble det også, arbeiderne trakk seg nå tilbake og stormet avsted til arresten for å befri Spell-Ola.
    I Mørkstugguen» satt Spell-Ola i bolt og jern. Arbeiderne prøvde å få opp døren, men den var stengt, og da de ikke turde «bryde Kongens Jern» hentet de en domkraft fra hyttesmia, og «skruede Huset fra hinanden, hvorpaa de udtoge den fængslede, sønderhuggede Bolten han havde om Fødderne, og derefter, ligesom i Triumf, ledsagede ham til sit Huus».

    Men dette åpne «opprør» mot de høye foresatte kunne ikke verkets ledere la seg by. Joachim Irgens sendte øyeblikkelig klage både til kongen og til visestattholderen Ove Juel og kansleren Ove Bjelke, der han ba om at «denne grove vold og overdaadighed blifuer til exemplariske straffe tilbørlig recommanderet».

    Ove Bjelke grep straks inn og sendte fra Trundhiembs Kongsgaard en skrivelse til arbeiderne,

"

Den 14. november 1670 kommer Ove Bielckes resolusjon. Skrivet ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 20. november og var to dager tidligere også blitt lest fra partisipantenens hus.

    «Eftersom jeg meget ugjerne har forstått hvordan dere bergarbeidere på Røros verk på det allergroveste og nesten uhørt har opptrådt, mot Sr. Joachim Irgens og bergmester Henning Irgens vil jeg dere på min allernådigste arveherre og Konges vegne strengt befale at dere forholder dere rolig så dere ikke lar dere forføre av noen urolige hoder til videre grove formastelser imod nevnte gode mann, så dere kunne komme i enda større unåde og straff. Jeg formoder med Guds hjelp at min allernådigste arveherre og Konge selv ved sine gode menn i Bergamtets råd lar sørge for at allting kan komme i god skikk og orden ved bergverket og vil nå ha advart dere alvorlig om ikke videre å forgripe dere, enten på deres principal Sr. Jochum Irgens eller min allernådigste arveherre og Konges bergmester, for da har dere i aller høyeste grad straff å vente. Så det beste er at dere tar vare på deres arbeide og blir fri galskapen. [...]
                                Ove Bielcke».

Visestattholder Ove Juul hadde også sitt å si om de opprørske arbeidere på Røros. I sitt brev av 19. november 1670 som ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 4. desember samme år, sier han blant annet:

"

Første siden i av Ove Juuls tre sider lange brev. Statsarkivet i Trondheim, privatarkiv nr. 211 Røros kobberverk, 20.1.19.

    [...]«At ettersom jeg imot all formodning har fått vite hvordan bergfolkene på Røros utilbørlig har gjort seg oppsetsige og oprørske, ja egentlig rebelske, i det de sammenrottet seg som ved mytteri, ikke alene har de overfalt den av hans Kgl. Majestet allernådigst beskikkede bergmester Henning Irgens, men endog den fornemnste prinsipalpartisipant for verket, Sr. Jochum Irgens og traktert dem ille med hugg og slag. Til grunn har de oppgitt at en av gesellene på grunn av begåtte forseelser var satt i fengsel, hvilket de ved egen makt og vold selv uten tillatelse har tatt ut av fengslet [...]
                            Ove Juul».

    Men samtidig kom det også en kongelig resolusjon på arbeidernes «suppliqve» som gir ordre om at arbeiderne og kullbrennerne heretter skulle betales kontant lønn, at arbeiderne også skulle ha betaling for helligdagene uten noen «forkortning», at de som kom alvorlig til skade under arbeidet skulle ha en rimelig erstatning, og at berggesellene skulle ha forrett til malmkjøringen når det kunne skje uten at gruvearbeidet ble forsømt. Og dermed hadde arbeiderne oppnådd det meste av det de hadde gått til aksjon for.
    Kongen påla også visestattholderen å nedsette en kommisjon av «fire fornuftige Mænd» for å undersøke arbeidernes klagemål og forholdene ved verket.
    Spell-Ole ble «som formand for de suplicerende» eksaminert og sa at de innsamlede penger skulle brukes til å hente ny beskjed fra stattholderen, da arbeiderne ikke hadde fått svar på sin suplikasjon. Pengene fantes «udi hans pung beseglet» sammen med en fortegnelse over dem som hadde gitt bidrag, det var orden i tingene slik.
    Arbeiderne og deres tillitsmenn gikk fri denne gang. «Siden Kammertjeneren ved sin urigtige omgang med Arbeidernes Betaling med videre, havde selv givet Anledning til denne Tumult, pardonnerede Hans Majestæt alle Anklagede, hvorved den hele Handel for denne Gang havde ende». 2