Biografi - Biography

Befrakter, rådmann, fogd, borgermester, kemner, bergskriver, berghauptmann.
Død omkring 1664.

Levde 1600.
Levde 1618 i København kommune.
Levde 1620 i Trondheim (ST).
Levde fra 1624 til 1633 på Hov, Soknedal, Midtre Gauldal (ST).
Levde fra 1645 til 1654 på Hov, Soknedal, Midtre Gauldal (ST).
Levde 1658 i Rømme, Soknedal, Midtre Gauldal (ST).
    Det er trolig at Otte Lorck (Lorch), eller hans slekt, kom fra et av hertugdømmene Slesvig eller Holstein. Hans hustru er ikke kjent, men nevnes uten navn i 1645.
    Hans underskrift i de dokumenter jeg har sett er «Otte Lorrck».

"

    Han nevnes med patronymikon kun en gang – i «Norske Rigs-Registranter», bind VII, side 176 – hvor han 02.03.1636 kalles «Otte Jakobssøn Lorck». Dette i forbindelse med at han sammen med andre «Borgere og indvaanere udi vor Kjøbsted Trondhjem» får privilegium på «Ytterøens Bergverk». Forøvrig kalles han alltid Otte Lorck eller Lorch.

    Han hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til 01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen.
Engel, gift 19.05.1641 med Johan Jørgensen Gram – sorenskriver til Strinden – i hans første ekteskap.
          Nevnt i skifte etter Johan 02.05.1666

    Ifølge «Karlsøy og Helgøy Bygdebok» (bind 1, side 434) var styrmannen Otte Ottesen fra Trondheim – som satt på Nordeidet og var gift med Anne Christensdatter Bloch i hennes 2. ekteskap – også en av hans sønner.
    Dette er nok en feilaktig antagelse i bygdeboka. Han ble aldri kalt Lorck, så det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at Otte Ottesen var sønn til Otte Lorck. De hadde bare et fornavn felles! 1

    Biografien til Otte er ganske omfattende. Han hadde et antall samfunnsfunksjoner og var involvert i flere konflikter.

    I det følgende først et kort sammendrag av hans biografi:
    - Som befrakter av skib flytter han fra København til Trondheim omkring 1618.
    - I 1619 er han registrert som borger i Trondheim.
    - I 1622 får han bevilling til å drive 2 sager i Skogns tinglag i sin livstid.
       Han er nå rådmann i Trondheim.
    - Han ble fogd i Orkdal i 1624 og makeskiftet bl. a. til seg gården Hof i Soknedal
       i et bytte med kongen.
    - Etter mange klager ble han avsatt som fogd i 1633,
    - I 1634 og 1635 er Otte bergskriver ved bergverket i Kvikne.
    - Fra 1635 til 1637 var han lensherrens skriver og fullmektige på Trondheim gård.
    - Han var valgt kemner i Trondheim i 1636.
    - I 1636 fikk han som deltager i et konsortsium privilegium på Ytterøen bergverk
       i Nord-Trøndelag.
    - I 1637 fikk han – sammen med Anders Helkand – kongens privilegium for å starte
      en reperbane i Trondheim. Han omtales nå som borgermester i Trondheim.
    - I 1638-39 var han forvalter av Slottsloven i Trondheim.
    - I 1638-41 hadde han 100 spd. av «drengehusets» penger på rente hos seg.
    - Han fikk i 1639 – sammen med Anders Helkand – monopol på salg av vin og brød til kirkene.
    - I 1639 ble han berghauptmann over Østerdalen.
    - Samme år fikk han tillatelse til å starte et salpeterverk i Hommelvik.
    - I 1640 fikk han bevilgning på kirketiende av Sakshaug kirke.
    - Han ble avsatt som berghauptmann i januar 1643 etter rot i regnskapene.
    - Ca. 1654 solgte han – eller måtte avstå – sin hovedgård Hov.
    - Han førte flere rettssaker for herredagene i 1652 og 1656.
    - Otte døde omkring 1664.

    En viktig kilde i denne biografi er «Norske Rigs-Registranter».

      «Norske Rigs-Registranter 1523-1660, bind I-XII» – NRR –
er en trykt samling av brev og forordninger utgitt av kongen gjennom «Danske Kanselli». Kildesamlingen på 12 bind ble utgitt for «Det norske historiske kildeskriftfond» i tidsrommet 1861-1891.
    Grunnlaget for avskriftene er to rekker med «kopibøker», «Norske registre» (for åpne brev, dvs. adressert til allmenheten) og «Norske tegnelser» (for missiv, dvs. adressert til enkeltpersoner eller mindre grupper). De originale kopibøkene er nå i det norske Riksarkivet (Danske magasin).
    Avskriftene i riksregistrantene er ikke helt ord- og bokstavtro i forhold til til originalen. Det er gjennomført en viss standardisert rettskriving, tegnbruk osv. En del brev er bare gjengitt i utdrag. Brevene er kronologisk ordnet.

    Han nevnes som befrakter av skipsgods i 1618 og 1620, i 1618 bor han i København, i 1620 er han borger i Trondheim.

"

Tollregnskap 1618-19, Trondhjems len, Trondhjem by (Lensregnskap, Trondhljem len, eske 17, legg 1, bilde 30).

  «Tholld Och Acciße som for Thrundhiembts Bye aff Fremmede och Udlandsche,
    Saauell som Anden føre er saaden som Unddendførte er fallden,
    Annammit och Oppeborrit paa itt Nars thid,
    Beregnnitt fra Phillippi Jacobj Daug [1 mai] 1618
    och till same Aarsdaug igen: Anno 1619.»
«Gütter Søffrensen Schipper aff Kiøbenhaffnn,
Ankomb den 18 Septembris [1618] med ehn Schude tillkomb
Otte Lorck ibid, [ibidem, "på samme sted"] Haffde till Indføring Miell,
Malltt, Høee, Hamp och nogen Krumbmager, er Tolldfrij.
Item 4¼ lester Lybstøll, saeltt till Borgerne
at føre till Nordlandene er Tholldfrj.
Jgen indløber den 8 Octobris, Lad med Silld
Sallt fisch och Tøerfisch.
Udj Koersstolld gaff – 1 ort.»

"

Tollregnskap 1619-20, Trondhjems len, Trondhjem by (Lensregnskap, Trondhljem len, eske 18, legg 4, bilde 232).

  «Tholld Och Axiße aff Thrunndheimbs Bye Bereignnitt
    fra Phillippi Jacobj [1 mai] 1619 och till
    Aarsdaggenn igienn: Anno 1620.»
«Thend 29 Aprilis [1619] andkob Jacob Confad
aff Straallßund med ett schib dregtig 50 lester
befragtid aff Otte Lorch Borger i Trundhiiemb'
Haffde Till Jnndførring
Rostocher øell – 6 lester
Straalsundish Øll – 6 lester
Fudekaer er ført paa Nordlanden: derfor: er Tollfri».

    Utdrag fra «Trondheim Bys Historie, Bind II «Kjøpstad og stiftsstad»:
  «I 1615 kom et forbud mot å selge bjelker, uskåren last, ut av landet. Kort etter forbød kongen alle sager som ikke kunne oppføres på odelsgrunn og hente tømmeret fra egne skoger. Sammen gjorde disse to bestemmelsene det faktisk nesten umulig for trondhjemmerne å drive trelasthandel i Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. En så stor del av jorda var i kongelig eie, så mye av skogen almenning eller også kongsgods, at ytterst få borgere hadde sjanse til å drive med denne trafikken om de skulle ta forbudet alvorlig.
    Snaut halvannet år etter at forbudet er kommet trekker regjeringen det atter tilbake. I stedet kommer påbud om at alle som har sager med damstokken på kongens grunn, og alle som henter tømmer i kongelig skog, skal betale en grunnleie i tillegg til vanlige skatter.»

    28.04.1622 fikk Otte – nå som rådmann i Trondheim – sammen med Joeres Nome rett til å utføre tømmer (NRR bind V side 206):
  «Tage Thott Brev Otto Lorck i Throndhjem anrør.
    C. IV V. G. t. Vider, at os elskelige Otto Lorck Raadmnad udi vor Kjøbsted Throndhjem, underdanigst hos os haver ladet andrage med Begjering, vi naadigst ville bevilge, at Joeres Nome, Borger sammesteds, og han maa lade der af Throndhjems Len udføre nogle Fyrrebjelker, erbydenes sig at ville give den samme Told og Rettighed til os og Kronen af et Skibslast med Bjelker, som kunde gives af lige stor Skibsladning Deler; da ere vi [dermed] naadigst tilfreds, bedendes dig og ville, at du dennem tilsteder samme Bjelker herefter og indtil anderledes tilsiges at maa udføre og den Told og Rettighed deraf at give, som for.ne staar. Com claus consv.
    Fredriksborg 28 April 1622».

    Neste dag fikk Otte bevilgning til å drive 2 sager livet ut (NRR bind V side 206):
  «Otte Lorck fik Bevilling paa tvende Sager hans Livstid.
    C. IV. G.a.v., at eftersom os elskelige Tage Thott til Egede, vor Mand, Tjener og Befalingsmand paa vor Gaard udi Throndhjem, haver stedt og fæst denne Brevviser, os elskelige Otto Lorck, Raadmand udi vor Kjøbsted Throndhjem, disse efter.ne tvende vore og Kronens Sager, denne første udi Møerelv i Melby Mark udi Skongens [Skogns] Thinglag, den anden ogsaa udi Møerelv udi Venne [Veen] og Krogstads Marker, som han selv der sammesteds nu skal have ladet opbygge og sætte, da have vi af vor syndelig Gunst og Naade naadigst undt, bevilget og tilladt og nu med dette vort aabne Brev unde, bevilge og tillade, at for.ne Otto Lorck for.ne tvende Sager hans Livstid maa nyde, bruge og beholde, dog at han skal tilforpligt være aarligen til rette Tide at give og fornøie vor Befalingsmand sammesteds, den, nu er eller herefter kommer, paa vore Vegne den sedvanlige Afgift, som deraf gaar, som er af den første sag i Møerelv udi Venne Mark 5 Rdl. in specie og af den anden Sag i Møerelv udi Venne og Krogstads Marker 3 Rdl. in specia, og dennem aarligen til rette Tide yde og levere, saafremt dette vort Brev ikke derover skal være forbrudt. Cum inhib. sol.
    Fredriksborg 29 April 1622.»

    Otte samlet seg et stort jordegods som han ved makeskifte konsentrerte i området Børsa og Orkdal.

    22.04.1623 byttet han til seg kronens gård Melingen (Børseskogen) (NRR bind V side 304) :
  «Tage Thott Anderssøn fik Brev Otto Lorck i Throndhjem anrørendes.
    C. IV.V. G.. t. Vid, at eftersom os elskelige Otto Lorck, Raadmand udi vor Kjøbstad Throndhjem, underdanigst haver været begjerendes til Mageskifte at maatte bekomme en vor og Norges Krones Gaard, kaldes Mallingen [Melingen], hvorimod han til fuldt Vederlag igjen erbyder sig at ville udlæge en hans Gaard, kaldes Stokke, da bede vi dig og ville, at du om begge Gods's Leilghed erfarer, om samme Mageskifte os og Kronen uden Skade kan skee, og saafremt det os og Kronen uden Skade og til Gavn kan gange for sig, at du da med hannem til Ende gjør og paa vore Vegne giver hannem Skjøde paa den Gaard, han begjerer, og derrmed lader hannem gjøre og give dig Skjøde paa den Gaard, han til Vederlag igjen til os udlægger. Cum claus. consv.
    Fredriksborg 22 April 1623.»

    Han var fogd i Gauldal og Orkdal fra 1624.

"

Landskatt 1625, Trondhjems len, C Orkdal og Gauldal (Lensregnskap, Trondhljem len, eske 30, legg 1, bilde 42).

    Hans underskrift ved landsskatten i 1625 var Otte Lorrck.

    Da formannen Hans Christophersen hadde makeskiftet til seg Gjelme, var Otte uten fogdegård.
    Men tilfeldighetene kom han til hjelp. Kongen ville absolutt ha tak i Kvikneverket. Otte satt med verket, mens kongen satt med Hov i Bakkeklostergodset. Og så ivrig var kongen på å få tak i Kvikneverket at han denne gangen makeskiftet med Otte uten å få dobbelt vederlag. Otte kunne by kongen Vormdal, to parter i Melby og noen bruk i Singsås, Sparbu og Inderøy, i alt 5½ spann. Så imøtetkommende var kongen at Otte fikk Hov på 3 spann og Rove på 2½ spann, Sagbruket på Hove fikk han likevel bare bruke mot avgift.

    Et første åpent brev datert København 12.07.1626 om makeskifte av gården Hof med Drøglid mot dobbelt vederlag ble sendt fra København til lensherren Tage Thott (NRR bind V side 543):
  «Tage Thott fik Brev, Otte Lorck anrørendes.
    C. V. V. G. t. Vider, at eftersom en eders Foged, nemlig Otte Lorck, underdanigst til Mageskifte er begjerendes en Kgl. Maj.s Gaard, kaldes Hof, med en underliggendes Ødegaard, nemlig Drøglid, udi Orkeldals Len, og derimod underdanigst erbyder at give dobbelt Vederlag, da ere vi naadigst tilfreds, at han samme Gods maa bekomme, og at I med Mageskiftet til Ende gjører, eftersom I selv lader andrage, at han vil give dobbelt igjen, hvilket i og haver at eragte, at det skeer baade i Herlighed og i Eiendom saavelsom i Landgilde, og [at] det kan skee høistbe.te Hs. Kgl. Maj. og Kronen til Gavn og Fordeel,
Kjøbemhavn 12 Juli 1626.»

    En endelig avtale om makeskifte ble tydeligvis avsluttet 12.11.1628 (NRR bind VI side 115):
  «Confirmats paa et Mageskifte med Otte Lorck i Throndhjems Len.
    C. IV. G. a. v., at os elskelige Otte Lorck, Foged udi Orkedal i Throndhjems len udi vort Rige Norge, underdanigst haver havt for os et forseglet og underskrevet Mageskiftebrev, som os elskelige Jens Juel til Lindbjerg, vor Mand, Tjener og Embedsmand paa vor Gaard udi Throndhjem, paa vore Vegne og efter vores naadigst Befaling til hannem udgivet haver, lydendes Ord for Ord som efterfølger:
    Stormægtigste høibaarne fyrste og Herre, Hr. Christian IV. etc., Hs. Maj.s tilforordnede Befalingsmand over Throndhjems Len og Jæmteland, jeg Jens Juel til Lindbjerg kjendes og hermed for alle vitterligt gjør, at eftersom høibe.te Kgl. Maj., min allernaadigste Herre, efter ærlig og velagt Mand Otte Lorck, Foged over Orkedalen og Guldals Len, hans underdanigste Anlangende og Begjering naadigst haver undt og bevilget hannem efter.te Hs. Maj.s Gaarde og Gods udi Orkedalen liggendes: først en Gaard kaldes Hof, med en der underliggendes Ødegaard, nemlig Drøglid, skylder tilsammen aarligen udi visse Landskyld 2½ Spand, saa og et Engeslet, liggendes i for.ne Orkedalen i Almindings-Mark, kaldes Aas Engeslet, skylder aarligen 6 marklaug, til Mageskifte at maatte bekomme, hvorimod for.ne Otte Lorck underdanigst erbyder til Kgl. Maj. og Norges Krone efter.ne hans Gaarde og gods, samtligen med Bygsel og anden Herlighed, til Vederlag igen at udlægge, som er: først en Gaard udi Orkedalen beliggenes, kaldes Vermdal, skylder aarligen 1 spand ½ Øre; nok en Gaard udi for.ne Orkedalen, kaldes Melby, skylder aarligen 1 Spand ½ Øre; udi Singsaas Sogn en Gaard, kaldes Bogen, skylder aarligen 1 Spand 1 Øre; nok udi Melby i Orkedalen Landskyld 1 Øre; udi Inderøens Fogderi en Gaard, kaldes Stokke i Skaansund, skylder aarlig 1 Spand; udi Sparboen udi en Gaard, kaldes Hegstad [Heigestad], Landskyld 1 Øre; og et Engeslet i Guldalen i Grinde Sogn, kaldes Medteige, skylder aarligen ½ Øre; som er tilsammen 5½ Spand, med des Bygsel udi for.ne Gaadre, efter Otte Lorcks derpaa udgivne Skjødebrevs Indhold beløber sig til 5 Spand og 1 Øre Bygsel. Og eftersom for.ne Gods, hvilket Otte Lorck underdanigst til Vederlag erbyder at udlægge, beløber sig over dobbelt (udi Landskyld, Bygsel og anden Herlighed) 1 Øre Landskyld, da haver jeg paa høibe.te Hs. Kgl. Maj.s naadigste Behag for.ne Otte Lorck derfore til Vederlag udlagt af Kgl. Maj.s og Kronens Gods en liden Ødegaard, liggendes i Børsen Thinglag, skylder aarligen ½ Øre, dog hvis den Sag sig belanger, som under samme Ødegaard er liggendes, skal for.ne Otte Lorck sig den ikke maa tilegne for nogen Odel eller egen Eie, medens midlertid hannem samme Sag er bevilget og tilladt at bruge, skal han af den udgive til Kgl. Maj. og Kronen den aarlig og sedvanlig Afgift, som deraf bør af at gange. Og efterat Kgl. Maj.s Missive, dateret Kjøbenhavns Slot den 29 August 1628, mig er til Hænde kommet, hvorudi Hs. Maj. Naadigst tillader samme Skifte at maa skee, saavelsom og mig tilholder, at jeg paa Hs. Maj.s Vegne dermed fuldkommelig til Ende skal gjøre, hvorfore jeg nu hermed paa Kgl. Maj.s min naadigste Herres, Vegne efter Hs. Maj.s Missives Indhold fra Hs. Maj. og Norges Krone skjøder og aldeles afhænder ....
    Actum Throndhjem 12 November 1628.
        Jens Juel (Egen Hand).»

"

Hov gård ligger ved Sokna i Soknedal sydøst ffor Orkdalsøra og nord for Kvikne i Østerdalen.

    O. Rygh skriver om Hov i «Norske Gaardnavne»:
  «Gård nr. 4. Hov med Drugli og Aarhaug.
Navnet skriver sig sandsynligvis fra, at der har staaet et hedensk Tempel paa Stedet.
    Hov skrives Hofffe i NRJ II 158, Houe i 1559. Hough i 1590. Hoeff i 1624. Houg i 1626. Houff i 1631. Hof i 1664 og Hoff i 1723.
    Drugli skrives Dragliidt, Droliidt og Droulidt i 1559 og 1590. Drøuelid i 1624. Drøueli i 1626 (alt da Underbrug til Hov og Drøgli i 1664.»

    Kobber-forekomstene i Trøndelag ble drevet fra begynnelsen av 1600-tallet. Kvikne kobberverk startet år 1630, som et av landets første kobberverk av noen betydning. Senere kom det kobberverk på Røros Kobberverk i 1644, Løkken Verk i 1652, Selbu i 1713 og Folldal gruver i 1741.
    Kvikne kobberverk ble drevet av kongelige, som det største kobberverket i Norge. Dette varte fram til 1653. I 1677 raste hovedgruva «Gabes Gott» sammen, og driften ble redusert en liten stund. Rundt 1710 ble driften startet igjen for fullt, med blant annet Norges første vannhjul til steinheising. Kvikne kobberverk var fra 1750 det tredje største kobberverket i Norge. I årene etter 1750 var kobberverkene i Folldal og Selbu større.

    Otte Lorck er antagelig den verste fogden bygda har hatt.
    Han oppførte seg slik at bøndene 18.01.1632 kom sammen og satt opp en klage over ham i 12 punkter. Dagen før Olsok s. å, satt 24 menn fra Orkdal, Meldal og Rennebu opp en ny og utvidet klage. Det var nå så alvorlige klager over fogdene at kongen nedsatte en kommisjon, «Bielkekommissioen», for å granske klagemålene.
    Otte var kirkeverge og hadde forpaktet kirketienden. Han forlangde at bygg skulle meltes og havre males og bli ført dit han selv ville. Før har det vært skikk, sier bøndene, at de enten kunne låne eller kjøpe tiendekorn til billig pris. De minner om at kongen har gitt tillatelse til å kjøpe tilbake tiendekornet til 2 ort tønna. Vil de nå kjøpe tilbake kornet, må de ut med dobbelt pris, hvis ikke fører han kornet ut av bygda, slik at de er helt hjelpeløse om det blir uår. Før viste de heller ikke av å behøve å melte og male tiendekornet. Men aller mest er de sinte over at kirketienden «føres os udi Kirkeregnskaberne til fuldkommen indtekt». Førstebygsel og «støvlehud» er nå økt slik at den som vil feste en gård, må bruke like mye pengar som en før kunne kjøpe en gård for til odel og eie.
    Fra Kalkars ordbok:
  «Støvlehud, no. hud, der gaves i afgift til fogeden ved fæstning af en gård; naar fogden fæster kongens jord til nogen for sin livstid, da skal hand foruden bygselen have een støvlehud».
    Førstebygselen blir nå satt både til 20 og 30 rdlr. for spannet. Om slike store summer blir ført kongen til inntekt, vet de ikke. En vett [gammelt vektmål] mel som før gikk for 6, regner fogden nå for 10 våger. Tjæretønna tvinger han folk til å selge seg for 1 rdlr., mens bøndene hos kjøpmannen i byen kan få 1½ rdrl. Slaktet må de selge til halv pris. Et storfeslakt de kunne få 4 rdrl. for, betaler han med 2. Heller ikke får de selge slakt før han har forsynt seg. Fogdeskjeppa som de ga som «godvilje» når fogden tok over stillingen slik «at de mod os skulde blive des frommere», denne godviljen gjør Lorck til en fast utgift som bøndene må ut med hver gang det er skifte av lensherre. Ved hvert slikt skifte må hver mann i fogderiket gi fogden en våg korn eller mel. Dette måtte bli flere hundre tønner korn.
    Da han bygde Hov om til fogdegård forlangte han to våger mel eller korn av hver mann i fogderiket, «men nu det er skeet, haver han mageskiftet sig den til av Hs. Maj.». Men verst gikk han fram på tingreisene. For det første tok han penger som han kaller «tinghold». For det andre tok han ikke inn hos den bonden som er tilsagt, men «lader sig bestille laassement paa en anden sted». Her må et slaktement være ferdig til ham og skriveren. Deres tjenere må heller ikke glemmes. Endelig må verten gjøre gjestebud og be inn naboene. Her skal det så skåles «som er hans kones skaal». Hver som vil drikke denne skål, må love hans kone en bukk eller sau, «et markstykke vil han ikke annammes».
    Om byggingen av ny fogdegård sier de 24 klagerne at selv om bygdefolket har bygd disse gårdane, «saa forbyttes de dog kongen underfundeligen ifra til fogdernes odel og eie».
    Også ved arveskifte mellom myndige arvingar trenger fogd og skriver seg på og krever et slaktenaut.
    Heller ikke skriveren Peder Truelsen går skuddfri. Lensherre Peder Parsberg drev Hovind sag, og nå tvinger skriveren bøndene til å kjøre 2 tylfter sagbord fra Hovind til «ladestaden», antagelig Trondheim, og «det foruden den aller ringeste betaling», til tross for at de har tre mil før de kommer til saga, og en og en halv mil fra saga til ladestaden. Endeleg har Lorck fritatt 12 mann i bygda for skatt. Bøndene ber til slutt at de måtte «fra denne voris foged og skriver forløsis, thi skulle de os lenge saa aldelis skinde og plage, kunne vi ikke udstaa voris tribut [skatt]». Denne 24 manns klage fra Orkdal er dessverre bare underskrevet med sen-navn.
    Men det ble ikke bare med denne klagen. Den 2. august samme år er Laurids Fandrum, lensmann, Jon Ustad, Erik Kvam, Jon Ljåmo, Anders Wold og Rasmus Solberg ute med en klage til «Herre og Prindes» Frederik Til de andre klagemålene kommer nå klage over at de ikke har fått oppgjør fra kopperverket mens det enda ble drevet av Lorck. De klager ógså over at de må føre hospitalstiendan til byen. Tidligere førte de bare tiendekornet til Øra, «hvor vi altid haver holdt vedlige tvende kornhuse, ett for Orchedallen og ett for Meldalen og Rennebo». Ellers klaget de også kraftig over skatten. Noe medhold hos lensherren fikk klagerna ikke. Hva skatten angikk, «kunde de sig derover ikke billigen beklage, eftersom de ere af de bedste bønder i Trondhjems len, endel er vel fattige».
    Det kom også inn klager fra enkeltpersoner over hans framgangsmåte. En mann hadde ryddet seg gård i Drugli under Hov mens Hov enda var krongods. Der var det skog og sagbruk. Denne rydningsmannen fikk Lorck flyttet ut til en dårligere gård på Viggja. Grunnen var at to kirkekyr hadde styrtet for enka efter rydningsmannen. Sønnen, Lars Knudsen, klaget og ville ha gården tilbake. Men da dette var forgjeves, vendte han seg 26.07.1632 til Bielkekommisjonen om hjelp. Han sier at faren ble drevet fra hjemmet for 8 år siden.
    Som fogd i Orkdal fikk Otte mye å gjøre med Kongens kopperverk på Kvikne. De ankemål som ble reist mot ham for pliktareid og pliktkjøring for Kvikneverket, var han nok uten skyld i. Her utførte han bare kongens ordre. Som kongens fogd falt det på ham å skrive ut både hester og folk. Det var også kongen som ga ordre om at veien mellom Orkdalsøra og verket skulle settes i stand. Fogden måtte så jage folk ut på pliktarbeid. 01.11.1634 sendte kongen en hel båtladning med proviant til verket over Øra. 800 tønner korn og mel forutan flesk og erter skulle fraktes de 11 milene til Kvikne. Kongen vendte seg til «menige bønder og almue udi Ørchedal fogderi om at dei som lydige og true undersaatter vil føre provianten til Kvikne for billig betaling».
    Merkelig nok ser det ut til at Otte har stått seg godt med alle sine foresatte. Muligens hadde dette sine spesielle grunnar. Bl. a. hadde han som kirkeverge lånt lensherre Peder Parsberg 159 rdlr. av kirkekassa i Orkdal. Da saken hans kom opp for lagtinget i 1633, ble han frikjent. Han må sikkert ha hatt mektige hjelpesmenn, bl. a. lensherren.     Han ble avsatt 14.03.1633. Det viste seg at han hadde utnyttet sin stilling til å skaffe seg økonomiske fordeler (NRR bind VI side 500).
        «Oluf Parsberg fik Brev, Baltzer Kare og flere anrør
    C. IV. V. G. t. Vi bede dig naadigst ville, at du
            Baltzer Kare, Peder Lauritssøn, Otte Lorck samt Lauritz Wandell og
            Peder Truelssøn, Sorenskriver, afsætter
og andre tro og flittige Karle i den Sted sætter, som bedre sig med vore Undersaater vider at forholde, som du selv agter at forsvare; og skalt du ikke tilstede de afsatte Fogder at opkræve nogen Restance hos Bønderne, mens dennem en Restanceseddel affordre, og hvis du kan forfare derudi billigen som vores Rettighed bør at kræves, det deres efterkommende Fogder tilstille at indfordre [uden] nogen ulidelig Kjendelse. Natteholdspenge, Foringspenge eller andet.
    Baltzer Kare, om han endskjønt os og Bønderne fornøier og tilfredstilller, skalt du ikke tilstede udi Nordmøre Fogderi at blive boende, ei heller nogen af de afsatte Fogder at bo paa Landet, som Borgere ere og borgelig Næring bruge ville. For det sidste ville vi ei tilstede, at du nogen vores og Kronens Indkomst, som du est forlenet med, vist eller uvist, forpagter, men det, vist og ivist, selv til Regnskab lader opberge og annamme, efterdi vi ikke ville, at nogen, som hos vore Lens residerer, noget des Indkomme mue bortforpagte.
        Kjøbennavn 14. Marts 1633. T. V. 297. Afskr. VIII 298.»

    Otte og de andre fogdene fikk 07.04.1634 måtte bøte i forbindelse med at de hadde blitt avsatt (NRR bind VI side 642)::
        «Oluf Parsberg fik Brev, Baltzer Kare og flere anrør
    C. IV. V. G. t. Vid, eftersom du hos os underdanigst haver ladet anhollde om, hvorledes vi med Baltzer Kare og andre afsatte Fogder der udi dit Len ville have forholdet, saa belangende Baltzer Kares Indlæg i det Ostindiske Compagni ville vi intet have med at bestille; anlangende han maa bo udi Lenet, haver de dig efter vores forrige derom til dig adgangne Befaling at rette. Hvis sig ellers belanger den Aftingning [forpliktelse til å bøte] med for:ne Baltzer Kare om 600 Rigsdaler, Erik Cristenssøn 100 Rdlr., Peder Laurentssøn 200 Rdlr., Daniel Rasmussen 100 Rdlr.,
        Otte Lorck 400 Rdlr.,
Laurits Bastianssøn [Stabel] 100 Rdlr., ere vi naadigst tilfreds med samme Aftingning.
        Skandeborg 7 April 1634. T.. VI 18.»

    Som bergskriver ved kopperverket i Kvikne, utferdet Otte følgende kvittering:

"

Utgiftsvedlegg 1634-35, Trondhjems len (Lensregnskap, Trondhjem len, eske 54, legg 4, litra 2, bilde 2090).

    «Kiendis Jegh Otte Lorrck Berghschriffuer Offuer Kaaberbierget paa Quigkne att Jegh haffuer Annamit aff Erligh Och Wellagt Mannd Peder Lauritzen Kon: Maytz: Fougt Offuer Strinda Lehn och Vice Schriffuer Paa Trundhiembs Gardt Fiere Hundrede Rigs daler's Specie som thill forbemellte Kaaberbergwerckes fornødenhed skall funderis och annamdis, hvilke forn: 400 Rigs Daler Jegh megh thill Widere Regnschabs forklaringh haffuer att føre thill Indtegt og bemelllte Peder Lauritzen eller Huemb paa Hands Weigne derpaa Quitantz behøffuer hermed will haffue Quiteerit. Thill Widnisbyrd er dette min Sig: Hand ./.
    Actum Trundhiemb den 13 Decembris Ao 1624 [skall vel være 1634],
        Otte Lorrck – Eg: Handt»

    Otte nevnes også som bergskriver på Kvikne i Østerdalen 15.02.1635 (NRR bind VII side 15).
  «Forordning om Føringskab til og fra Kobberbergverket udi Østerdalen.
    C. IV. G. a. v., at eftersom os elskelige Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Tjener og Befalingsmand paa vor Gaard Throndhjem. haver for nogen Tid siden bekommet vores naadigste Befaling at skulle gjøre en vis Anordning med menige Almue der udi Guldals og Orkedals Lene anlangende Betaling for Førseler til Bergverket, liggendes udi Østerdalen, baade fra vor Kjøbsted Throndhjem og did saa og fra Orkdal Havn og op til Berggruben, i lige Maade fra Berghytten ned til Orkedals Havn: da udi for.ne Hr. Oluf Parsbergs Fraværelse haver hans Fuldmægtige gjort denne efter.te Anordning med menige Almue, lydendes Ord fra Ord, som efterfølger:
    Vi efterskrevne
        Otte Lorck, Bergskriver paa Kvikne i Østerdalen,
og Morten Lauritssøn, Foged i Dalerne, kjendes og hermed vitterlig gjør. at eftersom ærlig og velforstandig Mand Jørgen Gram, fuldmægtig og Slotslovforvalter, Indvaaner udi Throndhjem, i vores kjære og gunstige Landsherre, ærlig og velbyrdig Mand Oluf Parsberg til Jernet, Kgl. Maj.s Befalingsmand over Throndhjems Len og Jæmteland
    ....
    Fremdeles følger: Efter lang Betænkende haver Allmuen af Guldals Len indgaaet og samtykt om for.ne Førsel, ligerviis som Taxten indeholder og de af Orkedals Len vedgaaet haver, og de venligen tilbeder ærlige og velforstandige Mænd Casper Christophersøn [Schøller], Jens Friis, Henning Skøt og Christen Casperssøn [Schøller] til Vitterlighed for dennem at ville underskrive. Actum ut supra.
    Otte Lorckk, Morten Lauritssøn, Casper Christopherssøn, Jens Nilssøn Friis, Christen Casperssøn.
    ....
    Koldinghuus 15 Februar 1635.»

    I tiden 1635 til 1637 var Otte lensherrens skriver og fullmektig på Trondheims gård (Lensregnskap Trondheim len 54.4 og 56.5).

    02.03.1636 fikk lensherren Oluf Parsberg og de tidligere fogdene Caspar Schøller, Morten Lauritzen, Otte Jakobssøn Lorck og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på Ytterøya i Nord-Trøndelag De kaller seg nå i brevet «Borgere og Indvaanere udi vor Kjøbstad Throndhjem» (NRR bind VII side 176).
  «Privilegier, givne hr. Oluf Parsberg enm consortibus paa Ytterøens Bergverk.
     C. IV. G. a. v. at eftersom vi for nogen Tid forleden vores naadigste Forordning have ladet udgaa og publicere, formeldendes at hvo som helst herefter nogensteds i vore Lande nogen Ertsgruber finder eller dennem vil optage og bruge (undtagen Sandshverv, som det sammesteds allerede privilegeret Compagni alene vedkommer), da skal det være dennem (os vores sedvanlige Bergrettighed forbeholden) frit føre, og maa de selv være sig om Participanter, som de bedst kunne, med naadigst Tilsagn, dennem de Privilegier at meddele, som til saadant Bergverks Fremsættelse kunne eragtes tjenlige og gavnlige, være sig paa nogle Aars Frihed for Tiende efter Bergbrug eller andre Friheder og Bergprivilegier. Og efterdi os elskelige Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Tjener og Befalingsmand paa vor Gaard udi Throndhjem, samt Caspar Christophersen [Schøller]
        Otte Jakobssøn Lorck,
Jens Friis og Morten Lauritssen, Borgere og Indvaanere udi vor Kjøbsted Throndhjem os nu underdanigst haver ladet give tilkjende, hvorledes paa Ytterøen udi Throndhjems Len skal findes Kobbergruber, som ligger stille og ikke bruges underdanigst derfore været begjerendes,, at vi dennem vilde tillade et Kobberbergverk paa for.ne Ytterøen, udi Throndhjems Len liggendes, at maatte optage og bruge og et Compagni under sig selv oprette, samt at vi dennem med deres Participanter naadigst sedvanlige Bergpriviligier ville meddele; da have vi saadan deres underdanigst Anfordring os naadigst ladet behage og af kongelig Naade undt og bevilget og nu med dette vort aabne Brev unde, bevilge og samtykke for.ne Hr. Oluf Parsberg samt for.ne Borgere udi forbe.te vor Kjøbsted Throndhjem med deres Participanter, til samme Hytter og Bergverk at føre udi god Ordning og bestandig Brug, disse efterskrevne Benaadninger og Friheder:
    ....
    Haderslevhuus 2 Marts 1636.»

    Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra midt i 30-årene.

    04.11.1636 kalte han seg «nå forordnet borgermester», trolig hadde han da nettopp blitt utnevnt.

    Han nevnes i kildene som borgermester flere ganger, bl.a. 12.03.1637 (NRR bind VII side 239) og 15.06.1637. Siste gang han nevnes i kildene som borgermester var 03.02.1639 (NRR bind VII side 487).

    12.03.1637 fikk Otte, som da var borgermester i Trondheim, og rådmannen Anders Helkand samme sted Kongens privilegium for å starte en reperbane i Trondheim. De skulle ha plikt til å forsyne byen med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Denne første reperbanen i Trondheim ble anlagt på Kalvskinnet. Kalvskinnet var dengang et jordbruksområde utenfor byen, og tilhørte Kronen. Det ble betalt en årlig landskyld på «et spand» for leie av en tomt som var sju alen bred (drøyt fire meter) og lå på sørsiden av veien fra Skansen, den nåværende Kongens gate. Reperbanens tomt strakk seg til kommissær Tønders hage, som lå like nord for Hospitalskirken. Sju alen var en normal bredde for en reperbane, tilstrekkelig til at to mann kunne arbeide side om side med å spinne garn (NRR bind VII side 329).

    Fra «Trondheim før Cicignon – Gater og gårder før reguleringen 1681»:

"

Domkirkesognets første kvarter. Dette det sydligste av byens fire kvarterer strakte seg fra Domkirkegården nordover til Øvre almenning.

    «75a. Reberbanen
    12.03.1637 fikk borgermester Otto Lorck og rådmann Anders Jensen Helkand (nr. 135) kong. privilegium på å opprette en reperbane i Trondheim. 02.05.1639 opplyses at reperbanen er ferdigbygget og i drift. Den var anlagt på en plass som hr. Oluf Parsberg, befalingsmann på Trondhjems gård, hadde overlatt dem mot en årlig landskyld av et spand til kronen. I skiftet 14.11.1679 etter avdøde borgermester Anders Jensen Helkands enke sl: Karen Hansdatter oppføres blant boets aktiva: På reperbanen: Et gatehus med en stue til gaten med kjeller under, tillikemed de andre hus. 20.04.1687 skjøter Tøger Hansen Aastrup (nr. 69) til borgermester Laurits Blix (nr. 28) sin odelsgård beliggende i Prinsens gate, som strekker seg i sør og nord 34 alen og i øster og vester langs den smale [Repslager]veit 54 alen. I like måte et stykke grunn 7 alen bredt, som strekker seg fra overbem. våneplass like ut i vester til commis. Tønders hage (nr. 75c) .I 1685 års skatt oppføres borgermester Brix's plass som Rasmus repslager bebor med løkken og reperbanen. Skiftet 31.01.1699 etter president Lurs Pedersen Blix nevner blant boets tilganger sl: Rasmus repslagers før bebodde gård med reperbanen, som strekker seg fra husene like til commis. Tønders hage. Reperbanen lå altså langs den nåværende Repslagerveit fra Prinsens gate utover til Hospitalet.»

    I 1638-39 var Otte forvalter av slottsloven mens lensherren var fraværende (Lensregnskap Trondheim len 65.6).

    I årene 1638-1641 hadde han 100 spd. av drengehusets penger på rente hos seg (NRR bind VII side 495).

    12.03.1639 fikk Otte sammen med Anders Helkand monopol på salg av vin og brød til alle kirkene i byen og lenet (NRR bind VII side 512).
  «Hr, Oluf Parsberg fik Brev samt Bispen anlangende Sakramenternes Misbrug.
    C. IV. V. s. G. t. Eftersom os underdanigst af eder amdrages. hvorledes sig skal tildrage nogen stor Uskikkelighed der udi Lenet, idet at til det høiværdige Alterens Sacramentes Uddelelse bruges paa mange Steder mere Vand end Viin, undertiden gamle Viinheldinger, hvilket saa udi Længden er fordervet, at det frugtsommelige Kvinder saa vel som andre fast oc vederstyggeligt, hvorfore vi naadigst have bevilget Otte Lorck, Borgermester udi vor Kjøbsted Throndhjem, og Anders Jenssøn Hellekande, Tolder og Overformynder der sammesteds, at de aarligen maa levere Viin og Brød til For.ne Throndhjems Bys og des underliggende Lens Kirker for en billig Værd: da bede vi eder og naadigst ville, at I flitteligen haver udi Agt, at ingen Monopolie eller anden Umderslæb herunder drives, men at dermed oprigteligen omgaaes, som I for Gud ville forsvare, anseendes, saadant et høivigtigt Verk, som fornemmelig concernerer Guds hellige Navns Ære. Kirkernes og ;Menighedens Gavn, bør ikke udi ringe Værdighed at holdes, og at I herhos aarligen herom med Flid forfarer, paa det altingest dermed skikkelig og tilbørlig kan forholdes, Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 12 Marts 1939.»

    Ifølge Ludvig Daae søkte han avskjed som borgermester i Trondheim 02.09.1639.

    18.09.1639 fikk han en attest fra lensherren for å ha vært skriver på Trondheims gård i 2 år (Lensregnskap Trondheim len 1639).

    Han ble berghauptmann 22.10.1639 og og kaltes da «forrige borgermester» (NRR bind VII side 607):
  «Otto Lorck fik Bestilling at være Berghopmand.
    C. IV. G. a. v., at vi have antaget og forordnet saa og med dette vort aabne Brev nu naadigst antage og forordne os elskelige Otto Lorck, forrige Borgermester udi vor Kjøbstad Throndhjem, for en Berghopmand udi Østerdalen udi vort Rige Norge, indtil vi anderledes derom tilsigendes vorder; og skal han være forpligt at være os, vore Riger og Lande huld og tro, des Gavn og Bedste vide og ramme og al Skade og Afbræk af yderste Forstand og Formue hindre og afvende, sammeledes og af al sin Magt og største Flid vore Bergverker der sammesteds hjælpe at opsøge og opspørge og komme udi Svang og paa Fode og, saavidt han forstaar, hjælpe at drive, os til høieste Fordeel og med ringeste Bekostning muligt kan være, hvortil han al muligste Flid udi all Maade skal anvende, eftersom det en ærlig Berghopmand egner og bør, saa og udi denne sin betroede Bestilling troligen, flitterligen og ufortrøden sig lade befinde og hos Bergverkerne allesteds, hvor og naar hans Præsents og Nærværende en til Gavn og Fordeel udkræves, at være tilstede, efter den Eed og Tilsagn, han os derpaa underdanigst gjort haver. ....».

    23.10.1639 fikk Otte også tillatelse til å starte et saltsyderi (salpeterverk, verk til framstilling av kaliumnitrat) i Hommelvik sammen med «Mats Pederssøn, Skriver paa vor Gaard udi Throndhjem». De skulle selv bekoste utgiftene til sapeterhytten, men bøndene skulle, så lenge til verket kom i gang, føre fram jorden uten betaling (NRR bind VII side 613).

    06.06.1640 fikk han bevilling på kirketiendene fra Sakshaug kirke (NRR bind VII side 730).

"

Utgiftsvedlegg 1639-40, Trondhjems lehn (Lensregnskap, Trondhljem len, eske 65, legg 6, bilde 340).

    «Vi Otte Lorch, Kongl: Maystz Berigformand offr dett Konngelig Kobber werch paa Quechne kienndlis och Giør vitterligt Att ieg haffuer Annannidt som Ærlig och welbourdige mannd Her Olluff Persberg tll Jernidt Ridder. ....
    
.    Actum Quectum denn 20 Juny Ao 1640 p
                  Otte Lorrck – Egen Hand».

    Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var 3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3½ ort, og denne nye prisen krevde nå også den største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen. Dette framgår av et brev han sendte til Hannibal Sehested 28.05.1642 (NRR Bind VIII side 206:
  «Hannibal Sehested fik Brev, Bergverket Guds Gave anlangendes.
    C. IV. V. s. G. t. Vider, at eftersom vi naadigst have for godt anseet, at det Kobberverk, Guds Gave kaldet, ikke høiere herefter skal drives end til 600 Skippund Garkobber udi det allerhøieste, paa det Bønderne samme Verk og Arbeide desto bedre kunne afstedkomme og ikke derudover blive fordervet og Verket endelig liggendes, os ikke til ringe Skade, da bede vi eder og naadigst ville, at I udi Tide og nu straxen gjører den Anordning, at den Contract, som af de elskelige Hr. Olaf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Raad og Embedsmand paa vort Slot Baghuus, var oprettet med os elsklige Hr. Hans paa Thrudset [Tønset] om Sætteveed at forskaffe,
    ....
    Eftersom vi og er kommen udi naadigst Forfaring, at det med Otte Lorcks Sager ikke er saa rigtig, som det sig bør, bede vi eder og naadigst ville, at I med for.ne Fredrik Urne udi Tide om hans Forhold hos samme Verker forfarer og eder med forderligste derom imod os erklærer, saa at den Contract, oprettet imellem Hr. Oluf Parsberg og Otte Lorck om Kul paa 10 Aars Tid at forskaffe til Hytterne, saaledes man holdes og efterkommes, at det ikke skulle geraade Verket til Skade og Bønderne derover paany blive besverget. Dersom for.ne Otte Lorck og ikke tjenlig eragtes samme Verk at forestaa og forvalte og for.ne Contract at efterkomme, da ere vi naadigst tilfreds, at I med for.ne Fredrik Urne andre dygtige Personer maa antage og forordne til det at præstere og fulddrive, som I det bedst kunne eragte og for os udi sin Tid agter at forsvare. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 28 Mai 1642.»

    Otte ble så i et brev til Oluf Parsberg 23.11.1642 beordret å reise til København. (NRR Bind Bind VIII side 234).
  «Hr. Oluf Parsberg fik Brev, Otte Lorck anlangendes.
    C. IV. s G. t. Vi bede eder og ville, at I Otte Lorck alvorligen tilholder, at han strax sig hid neder til vor Kjøbsted Kjøbenhavn forføier og gjører udi vores Renteri Regnskab for hvis hannem haver været betroet paa vores Kobberbergverk Guds Gave udi Østerdalen. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 23 November 1642.»

    Brev fra kongen 21.12.1642 til Fredrik Urne etter at bøndene ved gruven i Inderøya hadde klaget på konsortiet som drev gruvene (NRR Bind VIII side 243):
  «Fredrik Urne fik Brev, Otte Lorck og Bønderne i Throndhjems Len anlangendes.
    C. IV. V. G. t. Vid, eftersom os underdanigst foregives, hvorledes Otte Lorck med sine Consorter, som det Bergverk i Throndhjems Len, udi Inderøens Fogderi, udi Forpagtning haver, med Bønderne der i Lenet skal have contraheret om en vis Summa Penge, de dennem skulle give for Arbeid til samme Verk at føre: da efterdi for.ne Bønder sig ofte paa det underdanigste beklager sig ei uden deres Ruin saa mange Penge at kunne tilveiebringe, som for.ne Otte Lorck af dennem tager, bede vi dig og naadigst ville, at du dennem imellem handler, havendes i Agt, at Bønderne ei utilbørligen og over deres Formue herefter beverges med saadan Penges Udgift; og hvis befindes hidindtil noget ubilligen af Otte Lorck og hans Medconsorter at være i saa Maader opbaaret, at du da dennem tilholder saadant bønderne igjen uden al Undskyldning at erstatte. Cum. claus. consv.
    Kjøbenhavn 21 December 1642.»

    Ved årsskiftet 1642-43 ble Prip informert om at han igjen skulle overta ansvaret for kobberverket i Østerdalen (NRR bind VIII side 250).
  «Fredrik Urne fik Brev, Ivar Prip anlangenes.
    C. IV. V. G. t. Vid, at vi naadigst aarligen bevilget os elskelige Ivar Prip, vor Mand, Tjener og Berghopmand og Befalingsmand udi Reins Kloster, 5000 Rigsdaler udi tilstaaendes Aar 1643 og siden udi næstfølgende Aar 1644 12000 Rdl. af vor Gaard Throndhjems Indkomst og Told til vort Kobbeverks Fornødenhed udi Østerdalen, som han paa sin egen Bekostning herefter skal fortsætte og fulddrive, hvilke du hannem aarligen til hver Nytaarsdag skal lade være følgelig.
    ....
    Vi bede dig herhos og naadigst ville, at du Otte Lorck tilholder, at han til Ivar Prip overleverer, hvis hos for.ne Bergverk i Østerdalen findes og til hannem bør at leveres.
    Kjøbenhavn 31 December 1642.».

    Otte måtte slutte i stillingen som berghauptmann i januar 1643 (NRR bind VIII side 255) .
  «Hannibal Sehested og Fredrik Urne fik Brev at forordne Ivar Prip en Residents.
    C. IV. V. s. G. t. Vider, eftersom vi os elskelige Ivar Prip, vor Mand og Tjener, igjen tilforordnet til Berghopmand over vores Kobberverk i Østerdalen, da bede vi eder og naadigst ville, at I hannem den Residents, som Berghopmand der er tilforordnet og Otte Lorck hidindtil besiddet haver, igjen lader anvise; dog dersom for.ne Otte Lorck noget med Billighed derpaa haver at prætendere, ere vi naadigst tilfreds, at hannem det bliver igjen erstattet. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 11 Januar 1643.»

    I Kjøbenhavn hadde Otte blitt anholdt i forbindelse med gjennomgang av hans regnskaper (NRR bind VIII side 276).
  «Hr. Oluf Parsberg fik Brev, Ote Lorck anhangenes.
    C. IV. V. s. G. t. Eftersom vi naadiigst komme udi forfaring, hvorledes Otte Lorck skal være sendt her neder til Danmark af os elskelige Fredrik Urne til Brentved, vor Mand, Tjener og Befalingsmand paa vor Gaard udi Throndhjem, hans Regnskaber her at klarere, og I nu underdanigst oss haver ladet tilkjendegive, for.ne Otte Lorck af eder at være anholden, formedelst eder skal have været befalet, hans Regnskab at forhøre, underdanigst begjerendes at vide, hvorledes I eder med hannem skulle forholde, saa ville vi det naadigst til eder selv have henstillet og eder frit fore at være, hvorledes I hannem vil her neder forskikke, anseendes, vi ingen anden vil tage for for.ne Regnskaber uden eder selv alene. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 14 Aoril 1643.»

    Det hele slutttet med at Otte skulle få dekket sitt tilgodehavende om hans regnskap ble funnet riktig (NRR bind VIII side 282).
  «Fredrik Urne fik Brev at være en Hamburger [banco] beforderlig til sin Betaling.
    C. IV. V. G. t. Hvad os undendanigst supplicando imod Otte Lorck er forebragt, kan du af hosføiede Supplikation videre erfare. Thi bede vi dig og naadigst ville, at du Supplikantan eller hans Fuldmægtig, saa vidt med Lov og Ret skee kan, til Rette forhjælper, at hans Betaling, om hans Tilkrav og Angivende rigtig befindes, uden Ophold maatte gelange. Cum claus. consv.
    Glücksborg 29 Mai 1643.»

"

Unionsskatt 1642, Trondheims Len, H Orkdal og Gausdal fogderi, (Lensregnskap, Trondheims len, eske 75, legg 6, folio 316).

    Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en særstilling. I 1640-årene har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i 20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann.

    «Koppskatten» for 1645 viser at Otte var gift og at de hadde et stort hushold:

"

Koppskatten i 1645, Trondheims Len, Orkdal fogderi, (Lensregnskap, Trondheims len, eske 66, legg 2, folio 3).

                        «Orchedallenn
         Fulde och Halffuegaardtz Mend:
                    Giffuer huer – 8 ß.
Otte Lorch Houff och
    Hanns Hustrue».
Dertil 10 «tienistedrenger» og 7 «tienistepiger».

    Skattematrikkelen for 1647 viser for Hov gård i Orkedalen:

"

Kontribusjonsskatt 1647. Trondheims len, Orkdal fogderi (Lensregnskap Trondheims len, eske 91, legg 1, folio 3).

        «Orchedallenns Thinnglaugh
Otte Lorch, Hoff,
    Hanns eget oddel 2½ spd – Selff bøgseler».

"

Kontribusjonsskatt 1647. Trondheims len, Sriinda fogderi (Lensregnskap Trondheims len, eske 90, legg 1, folio 75).

                 «Saugschattenn wdi Strinnde fougderie
Othe Lorch, Mortenn Knudsenn aff Fieldkiøes bekesaug – 10 dr.
                                  Waar icke forgangen aar.
....
Othe Lorch aff trende beckesauger – 30 dr.
Jørgen Gramb aff Lerenns Flombsaug som hannem aff
Kongl. Mayt. breff for schatt naadigste ehr frigiffuenn,
dog nu ligeuell conribuerit – 8 dr. 1 ort 8 s.
                                  [tilsammen] Forgangen aar 50.»

    I tillegg til Hov med Drugli eide han i 1647 mye odelsgods og kjøpegods:
(Fra og med Nordmøre og nordover: 1 spann = 3 bismerpund eller øre = 72 merker).
            Orkdal fogderi.
        Orkal tinglag:
Leffstad (2 spann) – «Otte Lorckes oddel 4 øre» – «Otte Lorch bøgseler».
Øien – «Otte Lorches oddel 1 øre» – «Otte Lorch bøgseler»
    Aff Aass (6 merker) – «Otte Lorch, odel 6 mkl.».
Klingenn (½ spann) – «Otte Lorches oddel 18 mkl.».
Clemedtzmoe (1 øre) – «Otte Lorches oddel 1 øre» – «Otte Lorch bøgseler».
        Meldal tinglag:
Faass – 2 del av gården (2 spann) – Otte Lorches oddel 2½ øre – «Otte Lorch bøgseler».
        Rønnebu tinglag:
Schamferd (½ spann – folio 36) – «Otte Lorches oddel 6 mkl.».
Schamferd (½ spann – folio 37) – «Otte Lorches oddel 6 mkl.».
        Gauldal fogderi.
    Melhus sokn:
Løckenn (1 spann) – «Till Otte Lorch 1 øre».
Hougenn (1 spann) – «Till Otte Lorch ½ øre».
    Løre og Foss tinglag:
Faas (1 spann 1 øre) – «Till Otte Lorch 2 øre».
Nordtømme – 2 del av gården (½ spann 6 merker) – «Till Otte Lorch 1 øre».
        Strinda fogderi.
    Børsa tinglag:
Reittenn (½ spann) – «Bøxs.: Otte Lorkis odell ½ spannd».
Setter (18 merker) – «Bøxs.: Otte Lorkis oddell 18 mkl.».
Raffue (½ øre) – «Bøxs.: Otte Lorkis oddell ½ ørre».
    Innstrinda tinglag:
Leistad (1 spann 1 øre) – «Otte Lorkis oddell 1 ørre».

    Otte hadde et tilgodehavende for arbeide på Sakshaug kirke (NRR bind X side 358).
  «Fedrik Urne og M. Erik Bradal fik Brev Otto Lorck anl.
    F. III. V. G. t. Eftersom Otto Lorck, Borger og Indvaaner udi vor Kjøbsted Throndhjem, underdanigst lader andrage og berette, at der Sakshaug Kirkes Tiende og Indkomst hannem 1640 af vores elskelige kjære Hr. Fader, salig og høilovlig Ihukommelse, blev bevilget, da skal den til os elskelige Jens Friis have skyldig været 333 Rigsdaler 1 Ort, hvorfore og han for.ne Kirkes Indkomst en Tid lang skal have ladet oppeberge, med underdanigst Begjering, at
        efterdi for.ne Otto Lorck til en ny Taarns Ferdiggjørelse,
        som han ved Kirken haver ladet bygge og bekoste,
og andet des Fornødenhed Penge behøver, der du med for.ne Jens Friis og andre Kirkens Ombudsmænd maatte skee rigtig Likvidation og Afregning for hvis, af Kirkens Indkomst og Opbørsel for for.ne 222 Rigsdaler 1 Ort af dennem er oppebaaren, saa og at hvis, derover befindes udi Beholdning, hannem maatte tilstilles, da bede vi eder og naadigst ville, at I om for.ne Sags Beskaffenhed eder hos for.ne interesserede med Flid erkyndige og siden eders underdanigste udførlige Beretning os derom tilskikke, at vi os siden derpaa naadigst videre kunde vide at resolvere. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 10 Januar 1652.»

"

Sakshaug gamle kirke.

    Sakshaug gamle kirke er ei stenkirke fra 1100-tallet i Inderøy i Trøndelag. Den er bygd i normannisk stil med noen gotiske trekk etter en ombygging på 1200-tallet. Kirken ble antagelig innviet i 1184, og gikk ut av bruk da nye Sakshaug kirke ble innviet i 1871.
    Kirken ligger på en naturlig terrasse, med skrånende terreng både ovenfor og nedenfor. Verken koret eller skipet er plassert i en helt nøyaktig øst-vest-retning, og kirkeskipet er i enda større grad «vridd opp på terrassen» slik at det er en skjevhet i grunnplanen.
    Det har tidligere vært vanskelig å datere kirken tilfredsstillende fordi vinduene i koret har nyere, gotiske, stiltrekk enn resten av bygget. En bygningsarkeologisk undersøkelse og studie av stenhuggermerker i 2007 konkluderte med at koret ble påbegynt etter 1130, kirkeskipet ble bygget mellom 1150 og 1184, og koret ble ombygd med gotiske vinduer 1220–1230. Gjennom tidene har både eksteriør og interiør endret seg betydelig. Ved inngangen i vest har det stått et tårn. Sakristiet i sørøsthjørnet ble bygd omtrent 1430, og de tre støttemurene på sørveggen må ha blitt reist en gang mellom 1200 og 1430. Prekestolen og altertavlen er fra midten av 1600-tallet.

    07.01.1656 bekreftet Fredrik III sin fars brev om Ottes inntekt av Sakshaugs kirkes (NRR bind XI side 445).
  «Otto Lorck fik Confirmation anlangende Sagshaugs Kirkes Indkomst.
    F. III. G. a. v., at eftersom os elskelige Otto Lorck hos os underdanigst lader ansøge og begjere Confirmation paa et vores elskelige kiære Hr. Faders, salig og høilovlig Ihukommelse, udgivne aabent Brev, hvilket lyder Ord efter andet, som følger: [Kjøbenhavn 6 Juni 1640 (NRR bind VII side 730 f.}. Da have vi for.ne Brev, eftersom det her oven findes indført, udi alle des Ord. Clausuler og Punkter naadigst comfirmeret, fuhdbyrdet og stadfæst, saa og hermed confirmerer, fuldbyrder og stadfæster.
    Kjøbenhavn 7 Januar 1656.»

    I 1654 drev Otte fortsatt gården, men i 1655 har Hov fått en ny eier.

"

Kontribusjonsskatt 1654 og 1655. Trondheims len, Orkdal fogderi (Lensregnskap Trondheims len, eske 117, legg 6, bilde 340 og eske 123, legg 1, bilde 13).

Kontribusjonsskatt i 1654:
              «Orchedall Thinglaug
              Fulde Gaards Mennz
Otte Lork aff Hoff och Drogli;
    Hanß eget Odel – 2 ½ Spd: – [skatt] 5 Rdr ½ ort, – Bøxler Selff».

Kontribusjonsskatt i 1655:
              «Orchedalls Thingh Laugh
                 Fuldgaardtz Mennz
Obberst Gesteroph aff
    Hoeffe och Drogli – 2½ Spd – [skatt] 5 Rd 12 ß».

    jJeg vet ikke hvorfor Otte solgte – eller måtte avgi – sin hovedgård Hov.

    I 1658 bruker Otte den ene av de to Rømme-gårdene som eides av Bakke kloster.

"

Kontribusjonsskatt 1658. Trondheims len, I Orkdal fogderi (Lensregnskap Trondheims len, eske 133, legg 4, bilde 117).

            «Orchedals Thinglaugh.
                Fuldegaard Mend
Velgørdige Oberste Gestdorff aff Hoff och Draglyie
    Hans Eyen Oedel – 2½ spd – 0 [ingen skatt] – Bøxler Sielffue
        NB: ....
Casper Christofferßøn Giølme
    Hans Egen Odel – 3 spd – [skatt] 8 Rdl: – Bøxler Sielffue –
Otte Lørch aff Rømme,
    til Bache Closter – 2 spd – [skatt] 6 Rdr 2 ort – Bache Closters ohmbudtzmand steder
Niels Foelds(?),
    til Bache Closter – ½ spd – [skatt] 3 Rdr, – Bache Closters ohmbudtzmand steder»

    I 1650-årene opplevde trondhjemmerne – med 6 års mellomrom – først en ødeleggende brann, og deretter et felttog verre enn noe selv de eldste kunne huske.
    05.01.1651 brant omkring 90 % av Trondheim og i 1657 brøt krigen igjen ut mellom Sverige og Danmark-Norge.
    Ved freden i Roskilde i februar 1658 ble Trondheim len og Romsdal avstått til Sverige. Friherre Clas Stiernesköld ble «guvenør» over lenet.
    De høye tollsatsene som den nye administrasjoonen innførte fikk til følge at samtlige nordlendinger seilte Trondheim forbi og dro rett til Bergen. Fisket slo feil, høsten var dårlig og håpet om gunstigere vilkår under de nye herrer begynte å forta seg.
    Det varte ikke lenge før krigen brøt ut på ny. Dansk-norske tropper marsjerte sørfra over Dovre mot Trøndelag, samtidig som skip seilte fra Bergen nordover. Et svensk unnsetningskorps til byen ble slått i Værdalen. Høsten 1658 begynte beleiringen av Trondhjem by. Stiernsköld brente husene på Bakklandet – det var visst ikke mange av dem der ennå – og brøt broen over elva.
    Borgerne led under beleiringen – det var tegn til opprør blant dem, og stillingen for svenskene var temmelig håpløs. Litt før jul kapitulere Stiernsköld, og de svenske soldatene forlot Trondhjem.
    Borgerne savnet dem neppe. Men det var knapt med udelt glede de hilste de nye troppene velkomne heller. Det viser seg nemlig at mens de svenske innkvarteringene kostet dem vel 8600 daler, måtte de betale over 9000 for de dansk-norske troppene som var i byen under resten av krigen.
    Det framgår også av lens- og stiftsamtstueregnskapene at mange gårdsparter ble forpantet til kronen.
            «Ko: Ma: Marc. pandt».

    I 1658-59 ble det utskrevet en egen proviantskatt.

"

Proviantskatt 1658-59. Trondheims len, II Orkdal fogderi (Lensregnskap Trondheims len, eske 135, legg 5, bilde 219).

               «Mandtal och Saklæringh
Offuer Denn Paaudne Proviant Contribution Vdj
                 Orchedals - Foegderie
                        Anno 1658»
               «Orchedals Thinglaugh.
        Fuldegaardsmend Huer – 4 Rdr.
Hoeff och Draglie
    Brugtis aff oberste Gestdorff – 0 [ingen skatt]
Casoer Christofferßøn
    aff Rieber – 4 Rdr. [proviantskatt]
Otte Lorch Rømmer – 4 Rdr. [proviantskatt]».

    Etter 1658 har jeg kun funnet Otte som eier av gårdsparter, ikke hvor han bodde. Kan han ha flyttet inn til Trondhem «på gamle dager»?

"

Odelsskatt 1664 - Y Orkdal (Stiftamtstueregnskap, Trondheim striftamt, eske 10, legg 1, litra 9, bilde 77 og 78).

    Odelsskatten for 1664 viser ikke hvor Otte bodde, men han eide odel i flere gårder bl.a. Opbaaß, Øylenn og Klingenn.

    I 1665 har han gått bort:

"

Odelsskatt 1665 - R Orkdal (Stiftamtstueregnskap, Trondheim striftamt, eske 14, legg 1, litra 9, bilde 72).

        «Orchedals Tinglaug
Erich Klingen til Ko. Ma: Marc pandt – ½ øhre
Sl: Otte Lorcheß Arfuingh – ½ øhre». 2

    Han hadde vært kemner i byen. i 1652 førte han en sak for herredagen i Bergen om at byen skyldte ham penger fra hans tid som kemner, bl.a. for «elveskatten».

Norske Herredags-Dombøger – Fjerde Række (1652-1664) – Første Bind
    I. Avsiktsbok for herreddagen i Bergen 1652.
                         «Affsigtsbog
till Bergens herredage in anno Christi 1652, paa di domme som da er gangen och sentenzerit, vdi indsteffnte sager till den tid, aff kong: mayt: høyviiße raad, da tilforordnet at sidde retterting paa kong: mayt: weigne, erlige och welbyrdige mend herr Gregerß Krabbe till Tosterlund, ridder, Danmarckes rigeß raad, statholder i Norge och høffuidsmand paa Aggershuus, Mogens Høg till Kierregaardsholm, Danmarckes riges raad, kong: mayt: befalingsmand paa Silckeborig, Christen Skiell Albertßen till Fußingøe, Danmarckes riges raad, kong: mayt: befalingsmand offuer Trøgewell, Erick Juell till Hundsbeck, Danmarkis riges raad, kong: mayt: befalingsmand paa Aalborighuus,, och Jens Bielcke till Østeraad, Norgis riges canceller, kong: mayt: befalingsmand offuer Mariæ prousti, Raknestad, Nune closters och Onßøens lehne.»
«        79.
    I denn sagh imellum borgemester och raad i Trundhiem ab vna, och laugmanden doctor Peder Alffsøn ab altera, for en dom mellom dennem och Otte Lork affsagt, hourudj hand haffuer tilfundet dennom paa byens weigne inden halff maaneds dag at betale 325 rdr: for en reyße Otte haffuer giort for byenn till Danmark, till nogen byens beswering at forschaffe indbyggerne frj for, och dj dog meente byen for den contentering at burde forschones, och hand muligt sielff at haffue contentert sig for, effterdj gieldenn var gammell, och hand haffde sielff veret byens öffrighed siden den ttid etc.
    Definito. At borgemester och raad i Trundhiem bør paa byens weigne at betale Otte Lork dj tilsagde 325 Rdr: effterdj der findes richtig contract for, aff førige borgemester Hans Busch och Otte Lorck med Hans Laurizen giort, for den reyße hand haffde giort for byen, oc den noget till beste; men effterdj hand haffuer annammit een skatt kaldes elffueschatt, och andett sligt meere, meden hand war – byens kiemner och siden – borgemester, da bør hand for samme opbørßell at giøre byen regenschab och for.ne 325 rdr: imidlertid at bliffue in sequæstro, och befalingsmanden paa Trundhiems gaard at schall lade tilneffne med det første for.ne borgemester och raad, samtt for.ne Otte Lork sexs vwillige mænd, som kand liquidere dennom imellom derom, at huad hand derpaa kand bliffue schyldig, at kand kortes vdj for.ne 325 rd:»

    Saken ble så 30.06.1653 tatt opp av Fredrik III i et brev til Fredrik Urne (NRR bind X, side 653).
  «Fredrik Urne, at tilholde Throndhjems Borgere at betale en Summa Penge til Otto Lorck.
    F. III. V. G. t. Vid, at eftersom vi naadigst erfare, en Sag til sidste Herredage udi vor Kjøbsted Bergen for vores elskelige Danmarks Riges Raad at have været udi Rette anlangende en Summa Penge, som vor Kjøbsted Throndhjem til Otto Lorck der sammesteds skulle skyldig blive, og at da er bleven afsagt Pengene udi Retten at deponeres, indtl der blev gjort Rede og Rigtighed for en Elveskat, som til Byen var bleven bevilget, og han nu beviist haver, sig baade for samme Skat saavelsom for andet mere hvis, som han hos os elskelige Hr. Oluf Parsberg etc. var betroet, at være for kvitteret, saa og Pengene hannem ved Lagmandens Dom at være tildømt, da bede vi dig og naadigst ville, at du Borgermester og Raad udi for.ne Throndhjem alvorligen tilholder, at de strax til forbe.te Otto Lorck uden videre Ophold erlægger og betaler de resterende skyldige Penge. Mens saafremt de ei af be.te Hr. Olaf Parsberg ikke [sic] haver faaet fuld Underretning og Rigtighed for for.ne Elveskat, da haver de saadan hos hannem at søge, og Otto Lorck som enhver, der haver sin Huusbonds Kvittering, hans Penge uforment at lade bekomme. Cum claus. consv.
    Kjøbenhavn 30 Juni 1653.»

    Tross dom i herredagen og brev fra kongen ble saken igjen behandlet ved Herredagen på Akershus slott i 1656:
    Stevningsbok 1656: Trondhjemms len
    11.
  «Borgemester och raad i Trundhiem citat laug.ne Niclas Poffuellsen for hand haffuer tilkiendt denom, at betale Otte Lorch en stor capital och rente som han fordrer hoß byen, och huis de herdiß derudj, da at procederis med denom wed saledag effter t: b: 6 cap:, huilchen gield de meener, borgerschabet bør betale och iche dj, effterdj dend er bunden føend de kom i deris bestilling; och enddog sagen haffuer werit saawit vrgerit paa tilforn, til seeniste Bergens herredag, at efterdj Otte Lorch tilforn haffuer anamet en elffue skat iblandt meere, medens hand war borgemester i Trundhiem, schulle hand derfore giøre byen regenschab, oc hans hoffuedstoell 325 rdr: imedler at bliffue in seqvestro, mens iche bemelt i samme herredagsdom, om nogen rente at burde hanom betales; men der for.ne Otte till regenschab derom schulle møde, bleff aff hanem ichon fremschichet it indleg refererende sig derudj tll her Ole Pasberigs quitering, for forschreffne elffue schatt och andet, och siden wrangelig som meenis forhuerffuet en ko; befaling till Frederich Vrne, at tilholde for.ne borgemester og raad, strax for.ne fordrende rest till Otte at erlegge, dog samme befaling om rentes betalning ey heller tilholder, och dog saaledes ut supra dømt, v-eragtet, at capitalen Otte Lorch for retten for laugmanden ehr tillboden, dog vden rendte etc:»
    III. Avsiktsbok for herredagen på Akershus i 1656.»
                         «Affsigs bogh
til den herredagh holden paa Aggershuus in Julio et Augusto anno Christi 1656, paa de domme som da ere gangen ....»
    55.
  «I den sagh imellom borg.m och raad i Trundhiem ab vna och laug.m. Niclas Polsen samt Otte Lork ab altera, om nogen penge Otte Lork fordret hos byen med samtt rente deraff, som laug.m, borg.m och raad haffde tildømt att betale etc:
    Definito. Effterdj herudj rette leggis en herredags dom, dat: Bergenhus 1652 den 25 Maij, huorudj Otte Lork tildønmis at giøre Trundhiems by regenschab for elffueschatter och andet aligt mere, i meden hand var byens kiemner och siden borgemester, och imidlertid de 325 rdr: som ham er tildønt, dog vden nogen rendtes formelding, at bliffue in sequrestro, och befalingsmanden paa Trondhiems gaard at tilneffne borg.m och raad och Otte Lork 6 vwillige mend, som dem derom imellom kunde liquidere, at huad hand derpaa kunde schyldig bliffue, kunde kortis vdj for.ne 325 rdr:, huilchet och lensmanden hafffuer effterkommit, och samme 6 mænd til liquidering haffuer verit forsamlede den 14 Decembr:1652 huer da Otte Lorkes fuldmegtige indted widere haffuer tagt i rette end for.ne herredags dom och it vitløfftigt indleg. huor vdj hand formeente sig ingen regenschab plichtig at vere effterdj,hand haffde her Ole Parsbergs quitantz for elffueschatten och anden opbørseler; da wide wj iche samme herredagßdom at fragaa och dømme Otte Lork nogen rendte tlll, ey heller hoffuidstolen, forend hand tilbørligen samme herredags dom fyllestgiører.»

    Han førte også flere saker fram for Herredagen på Akershus slott i 1656, flere av disse hadde også tidligere blitt ført for herredagen i 1652. Det ser ikke ut til at han hadde særlig mye hell med disse sakene.
    Det bør nevnes at saker for «Herredagen» ble rettet mot den eller de dommere som hadde dømt i lavere rett.

Norske Herredags-Dombøger – Fjerde Række (1652-1664) – Første Bind
    III. Avsiktsbok for 1656.
    12.
    «I den sagh mellom Andres Hellekande Borgemester i Trundhiem ab vna. och Niclas Polssen laugmand ibidem ab altera, for hand haffde dømt hannem fredløs for hand iche vilde effterkomme hans dom, med at betale Otte Lorck 600 dr. med sin rente, som hand hannom haffde tildømt etc.
    Definito. Effterdj Niclas Pouelsen har vden billig aarsage dømt borgemester Anders Hellekande for en mislig gields fordring fra sin freed. der hand dog sagen for høyeste ret haffde indsteffnt, och war vederhefftig till at betale, lougen och iche for saadan gields fordring nogen fredløs dom tillader, er derpaa for retten affsagt at samme dom bør machtesløs at were och iche kpmme Anders Hellekande till skade. Och effterdj Niclas Poulsen vden loulig adgangh sig har understandit paa afschhillige erlige folck saadan fredløs domme at vdstedde, da schall hannom hermed were formeent hereffter laugmands bestilling at betienne.»
    14,
    «I den sagh imellom Otte Lork ab vna och førige oberberghopmand Christopher von Hønieken och samtlig bergampts betiendte ab altera, for de vdinden den twistighed imellom citanten och Jochum Jrgens med flere interesserede om en andel vdj det Røraas kobberwerk, haffuer citanten gandsche fra samme verk frakient etc.
    Definito. Effterdj Otte Lorkes mutung iche er nøyachtig werkit iche heller med arbeid aff hannom effter berig ordnung i rette tid betalat, er derpaa for retten affsagt, at Otte Lork iche befindes nogen føye eller rett till dette bergwerk eller dend offuer berig ampted forhuerffuede steffning at haffue meden de interesserede i det Røeraaß kobberwerk for denne tiltale frj at were, och sagen hermed optagen, saa den iche schall komme nogen aff parterne till skade.»     Fra «Trondheim Bys Historie», Bind II «Kjøpstad og Stiftsstad».
  «Øvrighet og byens liv
    Opphavet til endringene i næringsgrunnlaget for byen lå i rent økonomiske forhold. De skyldte ikke regjering eller administrasjon sin tilblivelse. En annen sak er at det nye som skjedde, både i by, stift og i landet ellers ble fulgt i København, og at det stadig kom vedtak fra kongen som tok sikte på å regulere handel og næringsliv i samsvar med det man anså som fordelaktig utvikling. Enkelte av tiltakene hadde eller fikk vesentlige følger for menneskenes liv og arbeid.
    Innenfor selve byens styre skjedde likevel ingen store forandringer. Bybildet skiftet ikke så mye i førstningen av 1600-årene, og ikke de reglene som gjaldt for byens innvånere heller. Styre og stell gikk sin gang omtrent uforandret ¨på begge sider av 1600, i hovedtrekkene etter samme preg de hadde fått i 1500-årene. Vi ser i det minste ikke tegn til mange nydanninger, ikke før rikene får kongelig enevelde fra 1660-årene. Enkelte ting skjer nok i mellomtiden, og de karakteriseres av økning og effektivisering av offentlig myndighet.
    Hovedlensherren over det store Trondhjems len var byens "overhøyhet". Fra noe før 1600 residerer han atter fast i byen. Under seg hadde han oftest flere lensherrer. Således var det vanlig å forlene bort Romsdal, og ofte Jemtland og "Nordlandene" særskilt. Det siste lenet besto av de nåværende Nordland og Troms fylker.
    "Øvrighetet" i byen var borgermester og råd. I 1619 ga kong Christian IV en forordning som kom til å få en viss betydning for styret i byene på 1600-tallet.
    I innledningen til forordningen grunngir kongen den med behovet for å råde bot på en mindre heldig praksis i styret før. Øvrigheten hadde nyttet sin stilling til å skalte og valte etter sitt eget hode – særlig er den om seg for å vinne fordeler i handel og næring.
    Forordningen gjaldt for alle byene i landet, og vi vet ikke i hvilkn grad den tok sikte på forholdene akkurat i Trondhjem. Men sikkert er det at øvrigheten der som i de andre byene besto av de største borgerne og de rikeste handlende.
    Det er gjennom denne forordningen at overformynderiet etableres i riket. Dessuten bestemmer kongen at "overkjøpmennene" skal fungere i forlikssaker, noe det visst ikke ble mye av.
    Av størst betydning blir de nye beslutningene om øvrigheten. Hver by skal ha en eller flere borgermestre. I Trondhjem ble det to. De skulle byttes ut etter tur, slik at enhver som satt i rådet skulle være borgermester en periode. Skiftet skulle skje hvert år, slik at den som ett år var første borgermester, skulle være nederste rådsmann året etter, mens annen borgermester rykket opp i den førstes sted. Dette byttet skjedde i Trondhjem ved fastelavenstid, derfor fikk borgermestrene navnet fastelavnsbogermestre. Ordningen ble avskaffet i 1635. Fra da av skulle de to borgermestrene sitte fast i sine ombud. Det er ikke mulig å slå fast om ordnigen med fastelavensskiftet virkelig ble etterlevd i byen – i andre av landets byer ble den det ikke.
    Forordningen bestemte videre at øvrigheten skulle utnevnes til ombudene av lensherren. Fra middelalderen hadde dette vært de husfaste menns oppgave. Hvordan lensherren oppfylte sin forpliktelse, kom imidlertid an på ham selv. Statsmakten var ikke mer effektiv enn at detaljer sto åpne for en friere tolkning enn den vi finner i tilsvarende situasjon i vår tid.
    Tallet på rådmenn ble ikke fastsatt, men i Trondhjem ser det ut til at det har ligget på 8-9, etter de fattige opplysninger vi har.
    ....
    I katolsk tid var skolene underlagt kirken, som sentra for presteopplæring. Det hadde vært en selvsagt ting at elevene skulle underholdes uten utgifter for seg selv eller foreldrene. Etter reformasjonen erstattes kirkens underhold av statens. Skolene får seg tillagt midler av penger som hadde hørt kirken til tidligere. I det lange løp, og helst ganske snart, viser det seg at disse pengene ikke strekker til. Og da blir det private som trer til. Skolene hadde vært ledd i den universelle kirkes streben etter å fremme Guds rike ved å oppdra folk til kirkens tjeneste. Nå blir de stående i en dobbeltstilling: de blir både statlige institusjoner og milde stiftelser, donert av private. Det kanskje viktigste som skiller elevene ved latinskolene ut fra fattigfolk, er det faktum at man kunne vente av dem at de i sin tid skulle bli prester eller i det minste degner eller klokkere, slik at samfunnet villle få nytte av dem. De var unge, og det var grunn til å sette håp til dem.
    Det samme var neppe tilfelle med de fleste av de trondhjemmerne som ikke maktet å brødfø seg selv. Fattigfolk hadde det vært i byen som i alle andre steder, så langt tilbake folk visste. Det hadde vært kirkens oppgave å ta seg av dem med kristelig barmhertighet.
    Reformasjonen satte en foreløpig stopper for dette som for mye annet. En ny oppfatning av fattigdommen vil dermed ha lett for å gjøre seg gjeldende. Fra å være Guds utvalgte små, blir de fattige noen stakkarer som ikke engang formår den mest simple av alle borgerplikter: Å sørge for seg og sine. Men de som av en eller annen grunn allerede som barn blir satt i den situasjon at de ikke kan oppdras av sine nærmeste, skal hjelpes. Det gjelder foreldreløse barn, og barn hvis foreldre forsømmer dem åpenlyst. De skal gis sjansen til å bli bedre og nyttigere borgere enn deres foreldre var.
    Det er slike forestillinger som ligger bak opprettelsen av de mange barnehus i det protestantiske Europa.fra først i 1600-årene og framover. I Trondhjem er det eldste av disse milde stiftelsene datert 1635.
    Foranledningen var etter senere tradisjon den forferdelige pesten som raste noen år før, i 1629. Det heter at byen etterpå var "oppfylt med forlatte faderløse, moderløse og venneløse barn".
    De to institusjonene som så dagens lys mens denne katastrofen ennå var i friskt minne hos folk, var "Børnehuset", senere kalt Waisenhuset, og fire års tid senere "Kvinde- og Pigehuset" – tukthuset som det oftest het senere. Barnehuset var forbeholdt gutter, mens tukthuset ga plass for både små piker og eldre kvinner som ellers ville ha sultet ihjel eller havnet på forbryterbanen.»

    Fra «Trondheim Bys Historie», Bind II «Kjøpstad og Stiftsstad».
  «Næringspolitikk og nabostrid.
    Det var hollenderfarten som skapte kapital og ga muligheten for ekspansjonen i Trondhjem. Trelasten er den første artikkelen som gir byen et nytt oppsving. Dermed får også gårdenes herligheter ny verdi: Skogen blir salgsvare, ikke i "naturlig" form – det er det skårne tømmeet, sagdelene, som blir solgt.
    Trondhjemmerne hadde begynt med å befrakte skipsrom hos hollenderne. Noquer var det store navn de første årene fra 1609, men andre fulgte samme framgangsmåte. Vi må ta forbehold at vi ikke vet om de trondhjemmerne som står oppført som befraktere, står der for egen regning. Norsk-danske borgere hadde lettelser i tollen framfor utlendinger. Det ville være en fordel for disse å få trondhjemmere til å stille seg som pro forma eiere av den lasten som skulle skipes ut. Den det ligger nær å tenke på i slik sammenheng, er Noquer. I 1623 er han delaktig i manipulsjoner som tyder på det. Han har stilt seg som pro forma reder for et skip i Spania-fart som i virkeligheten eides av utlendinger. Kongebrevet som er kilde, sier intet om hva slags folk som står bak, men de var sikkert hollendere. Det heter nemlig at på slik måte vil den danske konges undersåtter komme i vanry på de spanske byene, og den handelen som er begynt der, vil svekkes. Og ingen kunne være nærmere til å bringe et slikt resultat til veie enn spaniernes arvefiender hollenderne, om det kom fram at trondhjemmerne var i deres sold.
    Ellers gikk det ikke Noquer bare godt. Som tollforpakter greide han ikke innfri sine forpliktelser, og da han døde i 1629 var det tatt arrest i hans gods.
    Trondhjemmerne fortsetter med å befrakte skip hele tiden, vi er underrettet oom det fra 1606-36. Det forekommer både at en enkelt mann står som eier av hele lasten, og at flere går sammen om den. Der varene står presisert, viser det seg at det helst er med varer med høy egenveredi at flere går sammen.
    Fra årene rett før 1620 dukker et nytt element opp i tollregnskapene. Et forholdsvis stort antall menn, kjøpsvenner kalles de gjerne, fører varer inn og ut av byen. Første året de opptrer i kildene er i 1616-17.
    De "følger med skipet og innfører små kramvarer", heter det gjerne om dem. De fleste er hollendere. I 1618-19 fins i alt 12 slike små-kjøpmenn. De førte ut litt fisk. Litt senere begynner regnskapene å kalle dem "skotser" eller `"skotske kjøpmenn". Skotter var de visst sjelden. Selv om de kalles "kjøpsvenner" er det ikke mulig av kildene fra Trondhjem å slutte om de driver selvstendig eller er i andres djeneste. Kanskje begge deler forekommer.
    De varene trondhjemmerne., skotserne kan vi ta med, hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk – tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kommer tjære og skinn – det siste fra Jemtland, ofte over Levanger marked.
    Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av byen. Fra 20-årene samler eksporten av dette produktet seg gradvis på få hender. Ved siden av Noguer er det
        Otte Lorck, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson, og noen andre, i alt 8-9 navn som går igjen.
    Fra 20-årene av blir denne formen for handel mindre vanlig. Befraktning avløses av direkte salg av trelasten til hollenderne. Om vi skal søke etter grunner til dette, vitner det først og fremst om at farten fra Trondhjem til Holland med trelast kommer inn i mer festnede former. Skuta leies fra Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland, er ordnet på forhånd.
    Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at borgerne skaffer seg egne skip. Førsemann er Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester,
        samme år står også Otte Lorck og Alexander Samson oppført med hver sitt.
    Ut gjennom 20-årene finner vi ofte skip hjemmehørende i byen i listene, men slik disse er ført, danner de intet grunnlag for å finne ut samlet "tonnasje" i byen. Ofte er hverken eier eller drektighet oppgitt.
    Imidlertid er det lite trolig at byens egne skip spilte stor rolle for eksporten. De kan ha betydd mer for importen, det ligger nærmest å tenke på luksusvarer og andre varer med høy egenveredi.
    Resultatene man kommer til på basis av slike kilder som disse regnskapene, blir tvilsomme. Det gjelder endog for nedgangen i trondhjemmernes befraktninger av hollandske skip. Vi må alltid være på jakt etter uavvhengige opplysninger eller stoff som på noen måte kan bekrefte de resultatene vi mener å komme til. I dette tilfelle synes det mulig å slutte seg til hvorfor det skjer. Vi kan finne en holdbar forklaring – lenger kommer vi ikke.
    Dersom borgere av byen hadde vært stråmenn for hollenderne, betyr nedgangen i befraktning at de frigjør seg, eller i det minste som alt nevnt, innebærer den fastere forhold mellom produsent og avtager. Trondhemmerne trenger ikke lenger bekymre seg så meget om omsetningsleddet. Følgelig kan de samle seg om andre mål: Å samle flere sager på sine egne hender.
    Omkring 1620 drives ca. 10 av sagene i Trondhjems len av borgere. Ingen er oppført med mer enn to sager. Både prester og futer er representert med flere sager i sum enn borgerne.
    På denne tiden var det allerede skjedd adskillig i trelasttrafikken og -politikken nordafjells
    I 1615 kom et forbud mot å selge bjelker, uskåren last, ut av landet. Kort etter forbød kongen alle sager som ikke kunne oppføres på odelsgrunn og hente tømmeret fra egne skoger. Sammen gjorde disse to bestemmelsene det faktisk nesten umulig for trondhjemmerne å drive trelasthandel i Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. En så stor del av jorda var i kongelig eie, så mye av skogen almenning eller også kongsgods, at ytterst få borgere hadde sjanse til å drive med denne trafikken om de skulle ta forbudet alvorlig. Det fører da også straks til bønnskrifter til København. Folk ber om å få bruke flomvannet våren etter til å skjære rømmeret. Det får de, men, heter det – etterpå skal sagene bort. Men i samme brev ber kongen lensherren undersøke forholdene i samband med en bønn Eiler Schøller er kommet med. Han er fut over Bakke klosters len, som den danske kansler Christian Friis har. Nå ber Schøller om å få beholde i drift et par sager. Det får han, dersom det kan skje uten skade for skogene. At denne dispensasjonen gis, er vel ikke underlig. Men samme tid får to borgere av byen, lagmannen og en av borgermestrene samme tillatelse for sine sager.
    Og da ser det ut til å ligge et prinsipp bak. Tre menn får lov til det "almuen" ellers ikke lenger får. Grunnene til forbudet er vel de to som "oftest angis" i tilsvarende tilfelle: Frykt for avskoging, og visshet om at tollen ikke blir betalt slik den burde. Men grunnlaget for det er ikke i så stor grad til stede når det dreier seg om bare disse få borgerne, derfor får de holde på.
    Snaut halvannet år etter at forbudet er kommet trekker regjeringen det atter tilbake. I stedet kommer påbud om at alle som har sager med damstokken på kongens grunn, og alle som henter tømmer i kongelig skog, skal betale en grunnleie i tillegg til vanlige skatter.
    Sammenholder vi dette påbudet med det forbudet som det tilbakekaller, synes som om regjeringen var inne på et feilspor som den trekker seg ut av, at den har gitt en forordning så dødfødt at den måtte dras tilbake etter halvannet år. Legger vi imidlertid til de dispensasjoner som var blitt gitt i mellomtiden, blir det klart at det i det minste dreier seg om samme politikk som gir seg to forskjellige utslag – la så være at det ene er mer praktisk enn det andre.
    Den ukontrollerbare trelasteksporten er tornen i øyet. Ved å sette en ny sagavgift sikrer styremaktene seg det som for dem er det viktigste. For det første får de en avgift av landets nye store næring. Men dessuten er det grunn til å tro at de regner med at samme avgift vil få en bremsende virkning, helst på nye tiltak. De nye sentra for handelen, sagene, skattlegges. De som vil få råd til å drive sagskurd heretter er folk av samme type som de som hadde fått drive endog under den korte "forbudsiden" – velstående borgere, eller i det minste slike som alt hadde bruk i gang og slapp utgifter til nyanlegg. Det siste har vi utrykkelig belegg for. Da Claus Daa fikk tillatelse til utleie på ny av de forbudte sagene, fikk han som ventelig kunne være ordre til mest mulig å leie ut til de samme som hadde hatt sagene før.
    ....
    Kildene som fins til årene rett etter [1615] er ikke gode – de kan nyttes med forbehold, men mest som indisier I brev på brev får Trondhjems lensherre påbud om å undersøke forhold i samband med makeskifter som ønskes av folk i Trondhjem by. I noen tilfelle ser vi ikke grunnen til disse ønskene, andre ganger dreier det seg klart om sager eller skoger. Folk som eier sager, vil makeskifte skogseiendommer de måtte sitte med, slik at de får dem i best mulig beliggenhet for skjæring og senere uttskiping. Er det så, da vitner dette om at folk tar kongebudet alvorlig – de følger statens krav om at eiendomsrett til skog skal tas like bokstavelig som den til jord og gammel odel.
    Det er visst temmelig nytt dette, iallfall var så sent som i 1610 forbud mot sager på kongens og kirkens grunn blitt innskjerpet, men uten at et ord nevnes om skogene. Kanskje kan dette tas som indisium på at det er i de mellomliggende årene at selve eiendomsbegrepet er gjort gjeldene også for skogene nordafjells. Dette er et uklart spørsmål i det hele tatt. Vi må regne med at det ikke har vært noe behov for å dele inn skogene tidligere, de hadde ikke vært særlig ettertraktet, og nok hadde det vært av dem, så folk hadde greid seg godt ved å behandle dem som almenning. Det er nytt at tømmer blir handelsvare og dermed ettertraktet på en fullstendig ny måte.
    De mennene som ønsker makeskifter og andre overdragelser der skoger sikkert er representert, kjenner vi fra før. De samme navnene fant vi i første rekke blant trelasteksportørene. Det er brødrene Schøller, Caspar og Eiler, Otte Lorck, Henrik Sommershcield, Noquer så lenge han er med, og de få andre.
    Det er klart hvilken vei disse navnene peker. Borgerskapet går i gang med å sikre seg de produksjonsmidlene som danner grunnlaget for eksporten til utlandet.
    De har staten på sin side, trelastpolitikken i ekspansjonsperioden hjelper til med å holde konkurrenter på avstand.
    Den borgelige aktiviteten er framtredende, ikke bare i det nåværende Trøndelag, men også i Romsdal og Nordmøre. Går man bare ut fra regnskapskildene og de tall de viser, får man i første omgang inntrykk av at de to sjølenene er viktigere enn byen som sentra i handelen. Men regnskapene gir dårlig grunnlag for å se hvem som tjener på dette. De første har vi spinkle kilder til å bestemme det i det hele tatt.

    Fra «Trondheim Bys Historie», Bind II «Kjøpstad og Stiftsstad».
  «Ekspansjonen og mennene – Futer og eiendom.
    Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville oppvise synkende innbyggertall.
    Men innflytterne hadde vært nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i 1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein.
    Som oftest er det lite kjent hvilken bakgrunn disse menneskene hadde i det landet de kom fra. Det gjelder mest de som kom tidlig i 1600-årene.
    Alle de som gjør seg mest gjeldende i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere. Johan de Noquer var fra Flandern. Om ham vet vi intet – han hører til dem som glimter en kort tid og deretter forsvinner. Relativt lite er kjent også om Henrik Sommerschield eller Engelskmann, som han kalles ofte. Tilnavnet forteller hvor han kom fra. Det er en viss sannsynlighet for at han hadde drevet handel i England før han av en eller annen grunn utvandret.
    Da er vi bedre underrettet om et par av de andre ferske trondhjemmerne, folk som på ulike vis skulle komme til å sette preg på byen.
    For både Otte Lorck og brødrene Schøller gjeldet det at de starter sin karriere som futer. Det er all grunn til å tro at det er denne viktige stillingen som danner utgangspunktet for den posisjon de kom til å få i byen.
    ..
    Når det gjelder trondhjemmernes tilegnelse av jord, er det iøyenfallende trekket Caspars særstilling. Ennå i 1646 har de andre borgerne i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde hatt i 20-årene, vel 90 spann. De to eneste mennene som eier jord av betydning ved siden av Caspar var Lauritz Bastiansen Stabell med ca. 12 spann og Otte Lorck med vel 10. Stabell var svigersønn til Caspars avdøde bror Eiler.»

    Fra «Trondheim Bys Historie», Bind II «Kjøpstad og Stiftsstad».
  «Den ekstensive byen – Bybrann og svenskevelde.
    Det var to ting som med skiftende mellomrom skaket opp byen – brann og krig. Brann var nok det folk fryktet mest av alt – brøt den ut, sto menneskene hjelpeløse, de måtte se alt sitt gå opp i flammer uten engang å vite hvor de skulle ta inn. Kriger var ikke Trondhjem hjemsøkt av så ofte, det var hele landet mer forskånt for enn de sentrale delene av Europa. Men det hendte at begge katastrofene inntraff omtrent på samme tid.
    Slik var det i 1650-årene. Med 6 års mellomrom opplevde trondhjemmerne først en ødeleggende brann, og deretter et felttog verre enn noe selv de eldste kunne huske.
    Klokka 3 natt til 5. januar 1651 ble folk vár at det brant i borgermester Jens Friis' gård, "aller øverst i byen", dvs. i nærheten av Gamle Bybro i dag.
    Ved en frisk sørøstlig vind bredte ilden seg raskt, Huset der pumpene var, ble antent; mange av borgerne var ute i fjorden på sildefiske, og de som var igjen, hadde i første omgang nok å gjøre med å redde 2-300 fat krutt, som dels ble kastet i elva, dels båret til tryggere steder, "på det at den ganske by og hver mann skulle ikke undergå liksom ved et jordskjelv". Før noen rakk å komme i gang med forsøk på å slukke, hadde varmen spredt seg helt nord til fjorden – "og svevde ilden seg hit og dit så å si liksom en bebuktet slange" – videre fra nordvest i byen sørover igjen. Et steinkast fra domkirken ble folk herre over den. Men vestpå i byen holdt den det gådende i over et døgn. Da var 9/10 av byen avbrent.
    Byen fikk skattelettelser etter brannen og sagbruksfolk som hadde lidd skade, slapp med halv grunnleie. Men hva trondhjemmerne gjorde for å berge livet i harde vinterkulda, det er vi uten kjennskap til. De måtte vel ty inn til andre, i de delene av byen der husene var blitt stående.
    Det ser ut til å ha gått fort med å bygge opp byen igjen etter katastrofen Vi hører ikke mye til det. Folk satte nok husene der de hadde stått før, som de måtte gjøre det hver gang de var utsatt for slikt.
    Rundt midten av 1600-årene skjedde dramatiske ting på det politiske området i Norden. Feidene avløste hverandre ofte, og det hendte at endog de fredelige Trondhjemmere ble rykket ut av sitt jevne strev.
    Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1640-årene endte med at Jemtland og Herjedalen ble avstått til Sverige. Dette var neppe noe følelig tap for folk i byen. De beholdt sitt gamle handelssamkvem med Jemtland over Levanger marked. Lensherren Peder Vibe forteller i 1657 at jemtene fremdeles kom for å hente salt, sild og annen fisk. Selv førte de med seg mange slags varer. Vibe sørget for å holde skikkelig vakt under markedet av frykt for slagsmål. Men andre svensker holdt seg unna, og jemtene solgte varene billig, for de ville gjerne ha rede penger med hjem i slike urolige tider. Alt lå til rette for at den gamle handelen skulle fortsette. Det var behov for den, og det var mer avgjørende enn en grenselinje.
    Men styrkeprøven mellom de to nordiske makter var ikke slutt. Både i København og Stockholm var det sterke krefter som ivret for ny krig – de kunne ha så mange grunner for det.
    I 1657 begynte det nye felttoget.
    På forhånd hadde kongen sikret seg bistand fra landets innbyggere, i Trondhjem ved at et borgermøte i mai hadde lovt å gi bidrag i klingende mynt til krigføringen. Borgernes representanter der, borgermestre og råd, lovte å betale 1¼ % av formue og fast eiendom, samt en del av penger de måtte ha på rente. Innkvarteringer skulle de også ta. "Skjærbåter" ble rustet ut, blikkhus oppført ved byen, offiserer vervet og soldater utskrevet.
    Under Jørgen Bjelke rykket de dansk-norske troppene inn i Jemtland. De hadde god framgang, og lenet ble atter satt under dansk-norsk administrasjon. Det er rimelig dette skjedde med støtte fra en del av befolkningen, særlig ga prestene i Jemtland sin tilslutning til erobrerne. Men så hadde da også regjeringen i København sørget for å sikre seg kontroll med hvem som var blitt ansatt i kallene i Jemtland før avståelsen i 1645.
    Imidlertid gikk det mindre godt på sørfronten Der rykket svenskene fra Jylland til Fyn, og videre på isen over Storebelt, og tvang Frederik III til fred i Roskilde i februar 1658. Ved den freden ble Trondhjems len avsstått til Sverige.
    Svenskene hadde forlangt dette, rimeligvis i tro på at Nord-Norge også hørte til. Forhandlinger mellom rikene endte imidlertid med at Romsdal ble tatt med i avståelsen, men ikke de nordligste lenene, "Nordlandene" og Finnmark.
    Administrasjonen av den nye svenske provinsen ble overlatt til landshøvdingen i Stora Kopparbergs län. friherre Lorentz Creutz, som alt samme våren rykket inn i Trondhjem by.
    Borgerskapet i byen hilste ham med jubel. Lensherren Peder Vibe, som deltok i grenseoppgangen mot Romsdal og Nordland, prøver ikke å legge skjul på det. Bare bispen, den danskfødte Erik Bredal, nedla på det åpne hyllingsmøtet sin verdighet og dro til Nord-Norge, der han fortsatte som tilsynsmann. Friherre Clas Stiernesköld ble senere svensk "guvernør" over lenet og byen.
    Nordmennene fortsatte både som bondelensmenn, futer og skrivere på landet og som borgermestre, råd og i de andre stillingene i byen.
    Misnøye vakte imidlertid snart både de svenske skattepåleggene og utskrivningen av 2000 mann fra bygdene til svensk krigstjeneste. Det borgerskapet satte minst pris på, var nye høye tollsatser, som førte til at samtlige nordlendinger seilte byen forbi og dro rett til Bergen i 1658. Fisket slo feil, høsten var dårlig, og håpet om gunstigere vilkår under de nye herrer begynte å forta seg. Men da Stiernsköld høsten 1658 holdt et hyllingsmøte i byen, møtte både borgerskapets og lenets fullmektiger opp. De lovte å utrede de skattene som ble pålagt dem – her nevnes ikke borgerskapet uttrykkelig, men de har sikkert samtykt sammen med de andre.
    Det varte ikke lenge før krigen brøt ut på ny. Dansk-norske tropper marsjerte sørfra over Dovre mot Trøndelag, samtidig som skip seilte fra Bergen nordover. Et svensk unnsetningskorps til byen ble slått i Værdalen. Om høsten 1658 begynte beleiringen av Trondhjem by. Stiernsköld brente husene på Bakklandet – det var visst ikke mange av dem der ennå – og brøt broen over elva.
    Borgerne led under beleiringen – det var tegn til opprør blant dem, og stillingen for svenskene var temmelig håpløs. Litt før jul kapitulere Stiernsköld, og de svenske soldatene forlot Trondhjem.
    Borgerne savnet dem neppe. Men det var knapt med udelt glede de hilste de nye troppene velkomne heller. Det viser seg nemlig at mens de svenske innkvarteringene kostet dem vel 8600 daler, måtte de betale over 9000 for de dansk-norske troppene som var i byen under resten av krigen.
    7 måneder hadde Trondhjem vært under svensk styre. Nå ble styret i byen reoganisert. Som foreløpig forvalter over lenet ble satt Bergens og Gulatings lagmann, Hans Hansen. Derimot ble ikke byens tidligere lagmann Nikolas Paulsson innsatt i sin stilling. Han hadde intrigert såpass mye, først til fordel for svenskene og siden mot dem, at han saktens ikke ble regnet som pålitelig.
    Krigen mellom rikene varte ennå i nær halvannat år, men i Trøndelag var felttoget slutt.
    Fredsbetingelsene ble et resulat av mange og langvarige underhandlinger – ikke først og fremst mellom de to krigførende makter Sverige og Danmark, men mellom de europeiske stormakter. Fellesskap eller motsetning i stormaktenes interesser var de avgjørende faktorer. Allerede på et tidlig tidspunkt under krigen, før noen militær avgjørelse hadde inntruffet, hadde Nederland satt fram for England og Frankrike de betingelser som senere skulle bli de viktigste i fredstraktaten mellom de nordiske land.
    De tre stormakter sluttet i 1659 den første "Haag-konsert", og vedtok å megle mellom de krigførende.
    Frederik III var villig til fred fra ettersommeren 1659. Utgangspunktet for forhandlingene var freden i Roskilde, med de forbedringer som Nederlandene kunne være i stand til å skaffe danskene. Vinteren 1660 døde så Carl X Gustaf. Dermed gikk svenskene også med på fredsforhandlinger. De egentlige ledere av disse var de engelske, nederlandske og franske meglere. Imidlertid var de så uenige seg imellom at det ikke så ut til å bli noen fredsslutning. I den situasjonen grep Hannibal Sehested inn. Den tidligere stattholder i Norge hadde fulgt felttoget fra den svenske konges leir, men hadde aldri gått i hans tjeneste. Nå kom han i forbindelse med det danske riksrådet og kong Frederik. Dernest fikk han de danske og svenske forhandlere, bak de utenlandske megleres rygg, til å gå med på betingelser som endelig førte til Roskildefreden, forskjellen var at Trondhjems len, Bornholm og Hven ble ført tilbake til Danmark-Norge.» 3
4

    Fra «Orkdalsboka»
  «Futar – skrivarar – lensmenn
    krumtappen i styringsverket i bygda var futen. Han hadde om lag dei same gjeremål og den same makt i futeriket som lensherren i lenet: påtalemakt og politimark, han var skatteoppkrevjar og bortbygslar av krongodset. Somme okdalsfutar er nemnde både som fut og skrivar, så han må vel til sine tider ha vore domar óg.
    Futestillinga var ei mykje utsett stilling. Han var stelt mellom borken og veden. Fekk han ikkje inn kongens skatter og kom i underskott til kongens kasse, venta det han livslangt slaveri i statsfengslet på Bremerholm ved København. Bruka han hardhanda ved inndrivinga, fekk han almogen mot seg. Det har sikkert ikkje vore berre moro å vere fut når halvdrukne og drukne sellar mellom tingalmogen tok til å murre over nye skattepåbod.
    Futeløna var 80 rdlr. for fut utan futegard, 40 for fut med futegard. Dette kunne ikkje bli til stort meir enn dekning av dei 3 faste årlege tingreisene for fut og skrivarkar. Det futen skulle berge seg med, var sportlande og det han elles kunne presse ut av almogen ved serlege høve. Slike påfynster var «støvlehud» – vel helst omgjord i penger – når leiglending fekk bygsle ein gard av krongodset, ein arbeidsdag på futegarden av kvar bonde, «fougedøl», dvs. gjestebodet leiglendingen måtte halde kvart tredje år når fut og synsmenn var på synfaring av gården. På tingferdene skulle bøndene halde futen og fylgjet hans med kost og husvære. Denne plikta fekk futen rengt slik at han ikkje tok inn til den bonden som vart tilsagd, men hos grannen. Grannen måtte så skaffe kost oag hus, men óg gjere gjestebod og be inn grannene. Han som var tilsagd og slapp unna, måtte så yte futen 2 daler i vederlag. På tingferder kunne futen kome med ein 3-4 hestar og bli like mange netter hos bonden. Høvde det slik at futen skulle ta imot penger av bonden, ville ikkje han ta bondens daler med mindre han fekk ei mark i tillegg. Pengedevalueringa skulle gjelde for bonden, men ikkje for futen. Etter 1600 vart futen sett på fast løn, men enno hadde han mange høve til å mjøle kaka si.
    Futegardane i Orkdal var gjennnom tidene: Gjølme, Hov, Gjesvål, Evjen og Ekli, tingstader var Fandrem, Moe i Orkland, Ekli og Monset..» 5
6

    Fra «Kvikne – Ei bygdebok», Bind II «Gardsbruk – Koparverk».
  «I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik glede at kongen lot holde en «takksigelsesdag» for bergverkene, slik skikken var på den tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en «Gammel-Nils» som senere «itte kunn' finne att romme». Kvikne var den gang et anneks til Tynset.

    Otte ble tilsatt som berg- og proviantskriver ved verket i 1633. Fra 1632 hadde Hans Pedersen vært bergskriver, han reiste nå fra verket.

    I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard (på Øland i Limfjorden, Danmark), styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde. Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1 kopperverk og 4-5 jernverk.
    Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639 regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter, smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt omkring 60 mann ved verket.
    Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket «Gabes Godes» (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet forslag fra bergskriver Lorch om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset. Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640 kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.

    Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser.

    Bergskriver Otte Lorch ble 22.10.1639 utnevnt til berghauptmann Nordenfjells og samtidig styrer av Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, igjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637 -39 53.748 dr. Under Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 dr. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 dr. Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig lufttilførsel.

    Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større. Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte. Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høye embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 dr., eller 36 % av bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto overskudd på 24.000 rd. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rd. Kommisjonen anbefalte dette og forslaget ble fulgt.
    Lorck sluttet i stillingen som berghauptmann ved utgangen av året.
    Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var 3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3½ ort, og denne nye prisen krevde nå også den største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.» 7