Levde fra 1655 til 1700.
    Maritte og Anders hadde følgende barn (minst):
Ingeborg, gift med Hans Jonsen Kiil på Bentsjord.
Ca. 1671: Gundele.
Ca. 1675: Anders, nordlandshandler, gift med Vivicke Nilsdatter Røst (ca. 1677-1771), død ca. 1738.
Ca. 1677: Niels, nordlandshandler.
Ca. 1685: Margrethe.

    En av hennes sønnesønns sønner var Anders Andersen Moursund (død 1760). Han var handelsmann på Bentsjord og far til Hans Andreas Moursund (død 1802). Anders grunnla «det Moursundske gods», ved sitt ekteskap med Elisabeth Wasmuth, arving til en del av «Tromsøgodset». Hans sønn var godseier Andreas Røst Moursund (1778-1850), hvis eneste sønn var godseier Hans Andreas Moursund (1818-80), som eide ca. 300 gårdsbruk og startet bortsalget av det enorme leilendingsgodset.

"

Frederik III av Danmark-Norge - Baron Jacob de Petersen.

    Hvordan kom det seg så at Baron Jacob de Petersen ble den store jordteieren i Nord-Norge og at deler av hans gods senere ble overtatt av Anders Andersen Moursund.

    De viktige «spillerne» var Frederik III (1609-1670), Joachim Irgens (1611-1675) og Joachims svoger, Baron Jacob de Petersen.

    Frederik III (1609-1670) var konge av Danmark og Norge 1648-1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, senere bekreftet og formalisert gjennom Enevoldsarveregjeringsakten og Kongeloven.
    Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig.
    Maktkampen i Danmark.
    I de første årene etter at han hadde overtatt tronen førte Frederik III en tilbaketrukket tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embetsmennene. Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.
    Krigen mot Sverige 1657-1660.
    På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Danmark hadde verken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på det tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåten den svenske hær i å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellem Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden.
    Ved freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Båhuslen og Trondheim len i Norge avstått til Sverige. Det verste for Frederik var kanskje at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660 ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble stadfestet, og de skånske områdene forble svenske. Kun Trondhjems len kom tilbake til Norge. Bornholm hadde allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øya til Frederik III som arv og eiendom.

    Joachim Irgens von Westervick var en tysk-dansk embedsmann og eier av store jordeiendommer i Norge, Danmark og Nederland.
    Bergverk.
    I 1646 reiste Irgens med Kongen til Trondheim og Røros, og ble da omtalt som en «mand der fant særdeles smag i bergverker». Etter at Kongens svigersønn, stattholder Hannibal Sehested falt i unåde hos Christian IV, ble Irgens ved kongelig resolusjon i Rendsborg 19.10.1646 også overdratt Rørosverkets privilegium. Broren Johannes og brorsønnen Henning Irgens tok etterhvert del i ledelsen av verket. Også på Lesja engasjerte han seg, etter oppdagelsen av jernforekomster i 1656. Sammen med Jørgen Filipsson, fikk han konsesjon til å starte Lesja jernverk i 1660. Irgens fikk da store rettigheter til dette området, men måtte trekke seg ut etter en rettssak i 1674.
    Kjøpet av «Nordlandene».
    Irgens bidro med vesentlige leveranser til kong Fredrik IIIs krigføring på 1650-tallet. Dette ble til slutt betalt ved at kongen, i et skjøte av 12.01.1666, overdro alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja og Troms. Dette ble det største enkeltsalget, og det største salg av jord som noensinne har skjedd i Norden. Salget utgjorde halvparten av all matrikulert jord, og verdien ble anslått til 100.000 riksdaler, som var tilsvarende en tønne gull. Irgens fikk derved alle leieinntekter fra eiendommene, samt alle vanlige statsinntekter fra Nordlandene, herunder tiende, finneskatten og leidang.
    Annet gods.
    Det tilsvarende skjedde i Danmark, der kongen solgte Vestervig Kloster ved Vestervig Kirke, nordens største landsbykirke, til Irgens. Klosteret ble raskt jevnet og ombygd til et stort gods. 04.10.1674 ble han adlet av Christian V med navnet «Irgens von Westervick». I Nederland eide han Irgensgodset ved Hilversum. Han bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og på de Ost-Indiske øyer, og var sjelden i Norge. Irgens var ved sin død konkurs. Eiendommene på Helgeland ble solgt til kjøpmann Lorentz Mortensen Angell fra Trondheim. Av resten var mye pantsatt, mens han kone fikk for enkelte gods (blant annet Tromsøgodset) gjenkjøpt eiendommene noe senere. Hun sto som godseier fram til sin død i 1708. Enkelte eiendommer ble da overdratt til hennes bror, Baron Jacob de Petersen fra Amsterdam. Irgens og hans hustru ble begravet i Vestervig kirke.

    Baron Jacob de Petersen (1622-1704), var gift med Catharina Bicker, hennes søster – Cornelia Bicker – var gift med Joachim Irgens. Han var kammerherre hos Fredrik III. Han hadde tittelen «Baron av Det hellige Romerske rike, herre til Engelenbourg og Heiligenbourg» og visstnok også en del andre titler.

"

På kartet er tegnet inn en rekke av de gårder som hørte inn under kirken og presten, og som omtales som benifiserte gårder. Som vi ser var de fleste gårdene fra Malangen og langs leia nordover, Rystrømmen, Sandnessundet og Tromsøysundet, benifiserte gårder.

    Fra «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-årene».
    Kongens eiendommer
    Kongen hadde «tilegnet» seg jorda i kraft av sin makt og stilling. Etter hvert som gårdene ble matrikulert ble de tillagt Kongens jordbok. Dette var en del av Kongens regalier (Kongens overhøyhetsrettigheter) fra middelalderen av.
    I middelalderen hadde den norske bosettingen i Finnmark ført til en trussel mot russere og svensker som forsøkte å hindre norsk dominans ved krigertokter. Samtidig opprettholdt de sin skattelegging av samene som de mente brukt deres felles land og vann.
    Først etter Kalmarkrigen ble danskekongen enerådende vedrørende skatten av sjøsamene og fra da av kunne landområdene og folket legges under dansk-norsk forvaltning fullt ut. Kongen anla da samme betraktningsmåte over de umatrikulerte felleseiendommer i dette ommrådet som ellers i landet, de lå under Kongen og ble betraktet som Kongens almenning.
    På 1600-tallet var mesteparten av våre områder uten matrikulerte gårder. Disse umatrikulerte arealene ble derfor betraktet som «Kongens almenning» hvor både sjøsamer og fjellsamer utøvde sin bruk. Denne bruken som var forskjellig fra bumennenes bruk ble skattlagt gjennom egne «finneskatter» (Sjøfinneskatt, sjøfinneleding (etter Kalmarkrigen), lappeskatt, fjellfinneskatt, finneleding). Det fantes imidlertid noen få matrikuerte gårder.

    Kirkens matrikulerte eiendommer.
    Av de få gårdene som var matrikulert, lå Selnes (Indre og Ytre) og Furu med Andsnes under Tromsø kirke og prest. Disse gårdene, som var svært store i utstrekning, var benefisert kirke og prest til lik deling. Det vil si at gårdene hadde blitt gitt til kirken og presten som en del av de inntektene disse hadde. Kirken på Tromsøya ble opprettet ca. 1250. Det tyder på at disse gårdene er av de eldste gårdene i området og at de skriver seg tilbake til middelalderen da den katolske kirke var en ganske stor eiendomsbesitter. Vi regner i alle fall med at gårdene må være lagt til kirken før reformasjonen, altså før 1536. Det er imidlertid mange ubesvarte spørsmål omkring denne eldste historien. Mest trolig er det imidlertid at både Selnes og Forøya er middelaldergårder.
    Innenfor området fantes det ikke såkalt «Odelsjord». Det vil si at det ikke fantes jord som var eid og brukt av private og som de hadde odelsrett til. Odelsrett kunne erverves ved at jorda hadde tilhørt samme slekt i 60 år.

    Kongen solgte krongodset i Nordlandene til Joachim Irgens.
    De store gjeldsforpliktelsene Kongen hadde pådratt seg under krigene i 1657-60 gjorde at Fredrik III besluttet å innfri noe av den store gjelda ved å selge krongodset. En av de store kreditorene var Joachim Irgens. Bergverksmagneten fra Itzehoe i Holstein fikk ved skjøte av 12.01.1666 overdratt alt krongods i Nordlandene. Det vil si omtrent halvparten av all matrikulert jord fra Helgeland til og med Troms. Verdien av denne jorda og de rettighetene Irgens fikk overdratt, beløp seg til ialt til 100.000 rd.

    Nordlandenes amter og fogderier solgte Kongen til Irgens og hans arvinger:
    «Alt hvis Gods ibm: derfra tilforn Solt og Pantatt er, fritt fore igien at indløse: óg alle dessen til og underliggende Gaarder, Gaards Parter, Bryggeværelser og boe, Herlighed, Fiskerie af Salt Søe og færsk Vand, samt alle dets afgaaende Landskylde, Tiende af alle slags, Græs og Grundeleje, Laxevarper, Saug-Leje, Leeding, Find-leeding, Søe-finneskatt, Landvare, Huusfrelse, Lappeskatt, og Jægte Reisning, (...) samt første Bøxel, Tredie tage, Sigt og Sagefald, arbejd og alt andet detslige udi foreskrevne Amter og af forbemte Gods falde kand, være sig af des til og underliggende Land og Vand, Forse og Stømme, Lotter, Moes og Lunde, Item ald anden Indkomst, Rettighet og Herlighed, være sig af Ager, Eng, Skoug, Mark, Fiskevand og Fægang, Vejde eller Vejestæder, fieldsbierge, Dahler og fiære, øde og aabiugde, Vaat og tørt inden og uden Gaards, og all anden tilleg, med des Circumferentz og Herlighed, som der nu tilligger og af Arilds tiid der tilligget haver og med Rette der tilligge bør /:Saavidt Os haver været berettiget:/ aldeles intet undertagen i nogen maade.»

    Alt dette overdro Kongen til
    «Joachim Irgens, hans arvinger og hvem paa deres veigne Fuldmagt haver, skal og maa besidde, annamme, have, nyde, følge, bruge og beholde, sig saa nøttig at giøre./: Lands Laugen gemæs:/ som de sielv best veed, vil og kand, til Evindelig Eiendom, at angaa fra Ste Hans Baptiste eller midsommers dag d: 24de Juni Ao 1664.»
    Salget skulle gjelde fra St. Hans 1664, men skjøtet ble undertegnet på den Kongelige residens i København, 12.01.1666.
    I skjøtet ble det slått fast at Kongen fortsatt hadde den «udi Regieringen Souverainitet Kongel: Regalier og Høyheder» av disse områdene, dessuten «Told accise, Vrag, Jura patronatus» i disse områdene.
    Det ble i skjøtet likeledes fastslått at Kongen enten selv eller ved sine arvinger, etter ønske, kunne gjeninnløse de eiendommer og rettigheter som var solgt, Det var med andre ord også en heftelse på skjøtet. Det kunne gjeninnløses. Denne retten, gjeninnløsningsretten, skulle også i sin tid bli gjenstand for avhending i kontante penger.
    Christian V ga ved en påtegning av 12.08.1673 ordre til de Kongelige embetsmenn om å overholde skjøtet. Dette krongodssalget betydde at de matrikulerte gårdene i Malangen, unntatt Andsnes og Forøya, fra nå av ble tilhørende Joachim Irgens. I Balsfjorden lå Selnes fortsatt under kirken og presten.
    Skatten fra samene skulle heretter gå til Joachim Irgens. Av skjøtet kan det se ut til at de umatrikulerte områdene også var med i salget, men det oppsto likevel tvist om dette ut på 1700-tallet.

    Proprietærgodsets ulike eiere.
    Helgelandsgodset ble alt tidlig solgt til andre eiere. Likeså ble andre deler solgt, men «Tromsøgodset» besto som samlet enhet fram til 1783, da det ble delt i tre deler, Det såkalte «Bentsjordgodset» eller Moursundgodset» utgjorde den søndre del av «Tromsøgodset»
    Skjøtet til Joachim Irgens av 12.01.1666 slo fast, at Fredrich III solgte Nordlandene til Joachim Irgens for 100.000 rd i spesier (dvs. riksdaler i pari kurs = 3,20 gull kroner).
    Dette var noe under halvparten av den fordring Irgens hadde ovenfor den danske Kongen.
    Da Irgens døde i august 1675, var boet etter ham konkurs. Det ble nedsatt en egen granskningskommisjon som leverte sin innstilling i 1681. Den fant en rekke misligheter og svindel som Irgens hadde gjort seg skyldig i. Blant annet skulle godset ha dekket en fordring på 121.110 rd., men dette hadde Irgens ordnet slik at godsets verdi ble regnet til 100.000 rd. Irgens enke, Cornelia Bichers, kom i prosesser med en rekke kreditorer.
    Lagmann Gjert Lange som hadde vært forvalter for Irgensgodset hadde fått pant i alle eiendommene i Troms, i alt ca. 120 gårdsnummer og 80 til 90 finnerydninger for en fordring på 4.990 rd. Lange satt med godset som pant i årene 1686 til 1705. Ved en høyesterettsdom i 1705 fikk Cornelia Bichers rådighet over godset igjen ved å løse ut Lange. Det kostet 2.000 rd og summen ble visstnok stilt til rådighet av broren, Jacob Baron de Petersen.
    Baron de Petersen, Irgens svoger, hadde også meldt sine krav i boet ved å vise til et pantebrev av 1677. Tromsøgodset ble han herre over først i 1713, etter at hans søster, Cornelia Bichers, døde i 1708. Arvingene disponerte godset fram til 1713. Baronen selv hadde visstnok ikke tenkt å bli godseier i Nord-Norge. Denne hollenderen satt aldri sin fot på norsk jord og skaffet seg merkelig nok heller aldri noe skjøte over eiendommene i Tromsø fogderi. Hans gjøremål var allsidige. Han hadde tittelen «Baron av Det hellige Romerske rike, herre til Engelenbourg og Heiligenbourg» og visstnok også en del andre titler. Den eldste sønnen hadde samme navn som faren, var leder av et av farens Ostindiacompani, baron og «direktør for de søndre og nordre kyster av Afrika». Han representerte arvingene i boet etter faren. Bortsett fra Mestervik med Eliasnes som var Kongens jord, Andsnes, Forøya og Selnesgrenda (til og med Tømmernes) som tilhørte Tromsø kirke og prest, var alle andre gårder i vårt distrikt Baron de Pettersens gods fram til 1751.
    02.07.1751 kjøpte sønn av stiftsskriver Michael Hvid, Trondheimsborgeren Johan Christian Hvid, baronens gods ved et høytidelig dokument undertegnet i Amsterdam. Michael Hvid som hadde vært forvalter av baronens gods i Tromsø fogderi siden 1716, fortsatte som forvalter for sønnens gods fram til sin død i 1757. Sønnen overtok bestyrelsen av Helgelandsgodset og slo seg ned på Vevelstad.
    Johan Hvid mente at almenningene også var med i salget, men dette fikk han ikke medhold i. Fogden Wang i Senja og Troms hevdet kongens rett i disse almenningene, selv om en rekke gårder som var blitt ryddet i almenningene, ble tilhørende proprietæren.
    Ved skjøte av 25.05.1761 kjøpte Johan Hvid både almenningene og gjeninnløsningsretten til godset. Almenningene gikk for 200 rd, gjeninnløsningsretten for 1.505 rd.
    Ved skjøte av 02.01.1764 solgte Johan Hvid hele godset med almenningene i Tromsø fogderi til Johan Hysing. Etter at Johan Hysing døde i 1769, ble hans dødsbo sittende med godset.
    Ved auksjonsskjøte av 29.07.1771 kjøpte broren, Ahlert Hysing, godset av dødsboet, Salget gjaldt fra 1770.
    Ahlert Hysing solgte så til Andreas Røst som var gift med søsteren til Johan og Ahlert Hysing. Skjøtet ble utferdiget 07.01.1772.
    Ved kontrakt av 11.07.1774 ble Georg Ulrich Wasmuth eier av den søndre halvpart av godset, og ved kontrakt datert 20.11.1781, kjøpte han den nordre halvpart av Røsts arvinger. Men Ahlert Hysing som i 1774 hadde tilbakekalt skjøtet til Røst, hadde fremdeles hjemmelen til hele godset fordi det ikke var blitt utstett noe skjøte, hverken til Røst eller Wasmuth i 1774.
    Ved kontrakt av 10.06.1783 ble godset delt i tre, for å «dempe i Fødselen de Stridigheder der allerede have begynt at vise sig.» Denne kontrakten ble undertegnet på Bentsjord og dette «Bendtsjord forliket» mellom «de Røstiske Arvinger», Georg Ulrich Wasmuth og Ahlert Hysing, ved sønnen Johan Hysing (d.y.) ble inngått for å unngå «de store Bekostninger og mange Ubehageligheder som en vidløftig Prossess i Almindelighed medfører».
    Hans Andreas Moursund fikk den søndre tredjepart av godset som besto av Hillesøy og Tromsø sogn, med i alt 64 voger 1 pund og 12 mark, utredet til 2.589 rd 4 mark og 14 skilling.
    Georg Ulrich Wasmuth fikk den mellomste del som besto av Karlsøy, Lyngen og Helgøy sogn, med i alt 43 voger 1 pund og 6 mark, utredet til 2.670 rd 1 mark og 2 skilling.
    Ahlert Hysing (Hr. Kammer-Raad) fikk den nordre part, nemlig Skjervøy med Kåfjorden, med i alt 49 voger 2 pund og 18 mark, som svarte for 3.070 rd. Denne delen av godset («Skjervøygodset») ble overdratt til sønnen, Johan Hysing (d.y.). Forskjellen mellom disse delene av godset ble utlignet ved forskjellige tillegg som ble spesifisert i arveavtalen, herunder også hva Røstiske arvinger skulle få. På kartet 78 er tegnet inn en rekke av de gårder som hørte inn under kirken og presten, og som omtales som benifiserte gårder. Som vi ser var de fleste gårdene fra Malangen og langs leia nordover, Rystrømmen, Sandnessundet og Tromsøysundet benifiserte gårder. 1