Biografi - Biography

Gårdbruker.
Født omkring 1610.
Død 1691 på Lund, Skjerstad, Salten (NO).
Begravet 09.08.1691 i Skjerstad, Salten (NO). 1

    Ifølge «Skattematrikkelen» fra 1647 (i Nordland fylke er kontribusjonsskatten for 1648 lagt til grunn) hadde Lund en skyld på 4 våger fisk. Av dette var ½ våg odelsgods hvorav Johannes eide 4 pund. Det er derfor trolig at det var et slektskap mellom Johannes eller hans hustru og tidligere eiere av Lund.

    Det er trolig at Johannes var sønn til Peder Olßøn og barnebarn til Olluff Oelßønn nevnt nedenfor.

    Han hadde følgende barn (minst):
Ca. 1640: Olle.
Ca. 1649: Hans.
Ca. 1656: Urbanus, bodde på Lund, gift i 1686 med Engebor Michelsdatter Os.

    Syd for Bodø strekker Skjerstadfjorden seg fra Saltstraumen mot øst til Fauske og Saltdalsfjorden. Lund ligger på vestsiden av Fauskevika, ei vik opp til Fauske på nordsiden av fjorden.

    O. Rygh skriver om Lund i «Norske Gaardnavne»:
Gård nr. 105, Lund. Lunden i NRJ, III 208. Lund i 1567, 1610, 1614, 1661 og 1723.
«*Lundr m., Lund, liden Skov».

    I 1521 betalte «Christine paa Lunde» 1½ lodd sølv i tiendepengeskatt.
«Guttorm paa Lunden» betalte 4 lodd sølv samme år.
I 1567 betalte Jacob Perszenn, Per Perszen og Rassmus hver 1 pund i leidangskatt.

    Gårdbruker «Knud paa Lund» nevnes fra 1609 til 1617, på våpentinget i 1609: «Hellebard & sabel».
«Ennchenn paa Lund» – kanskje enken etter Knud – nevnes i 1619.
Samtidig finner vi gårdbrukerne Joen Anndfinndtzønn (nevnes 1610-1631),
«Guttorm paa Lund» (nevnes 1609-1610, 1609: Spyd & sabel),
«Inngebridt paa Lund» (nevnes 1609-1629, 1609: Spyd & sabel) med sønnen Peder.
Olluff Oelßønn (nevnes 1609-1638, 1609: Hellebard & sabel).
Gårdbruker Peder Olßøn (nevnes 1633-49. Koppskatten 1645: «Peder Ollß:, hanns quinde. Eth quindfolch»).

    Johannes var i 1648 gårdbruker og «Schydtzchicher» (skysskaffer) på Lund.

"

Når folket på Lund skulle på Lofotfiske passerte de antagelig den beryktede «Saltstraumen»!

    Saltstraumen er et sund og en tidevannsstrøm mellom Straumøya og Godøya (Knaplundsøya) i Bodø kommune som forbinder Saltfjorden og Skjerstadfjorden.
    For å utjevne tidevannsforskjellen presses fire ganger i døgnet veldige vannmasser med stor fart gjennom det 3 km lange og på det smaleste bare 150 meter brede sundet. Middelhastigheten synes å ligge på omkring 7 knop (ca. 13 km/t) og topphastigheten betydelig over, men sikre målinger foreligger ikke.
    Saltstraumen er en av verdens sterkeste malstrømmer; sterkest ved ny- og fullmåne. Når strømmen er for innadgående, trekkes mange slags åte med, som fiskestimene følger. Også Sundstraumen og den trange og grunne Godøystraumen forbinder Skjerstadfjorden og Saltfjorden, men er langt svakere.
    Sundstraumen er et omtrent 850 meter langt sund øst for Tuv som går som en forbindelse mellom Ytre Sundan i sørvest og Indre Sundan i nordøst. Sundet er en del av en 13 kilometer lang sammenhengende forbindelse fra Beiarkjeften til Svefjorden med Straumøya i nord og fastlandet i sør.
    Øst for Saltstraumen ligger et større lukket fjordsystem, Skjerstadfjorden. Den strekker seg 32 kilometer østover til Fauske i øst og er en fortsettelse av Saltfjorden. Når man også tar med Saltdalsfjorden er lengden 41 kilometer.

    I jernalderen, hvor vareflyt og ferdsel fikk økende betydning, ble Saltstraumen ansett som en viktig ferdselsåre som det var viktig å kontrollere. For den som hadde kontroll over denne «flaskehalsen» hadde også stor innflytelse over jordbruk og fangst i Indre Salten.
    Resultatet var et klassesamfunn med maktposisjoner og overklasse. Sagaen om jernalderhøvdingen «Raud den Rame» er én kjent historie fra denne tiden, om en høvding ved Saltstraumen som vant mye av sin makt gjennom nettopp kontroll av den trange passasjen. Og som på grusomt vis ble tatt av dage av Olav Trygvasson under kristningen av Norge.

    Fra «Olav Trrygvessons saga» – Kapitel 79 og 80.
    «Kong Olav holdt med hæren sin nordefter langs med landet og kristnet alle folk der han fór. Men da han kom nord til Salten, vilde han fare inn i fjorden og finne Raud, men det stod styggvær og overhendig storm utefter fjorden, og kongen lå der henimot en uke, og det samme styggværet holdt sig innenfra fjorden, men utenfor var det blåsende bør til å seile nordefter langs med landet. Kongen seilte da helt nord til Omd, og der gikk hele folket under kristendommen. Siden snudde kongen og for sydefter igjen. Men da han kom syd til Salten, var det styggvær og sjødriv ut efter fjorden. Kongen lå nogen netter der, men været var det samme. Da talte kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunde gi noget råd mot dette. Biskopen sa at han skulde friste om Gud vilde legge sin hjelp til å seire over denne djevelskraften.
    Biskop Sigurd tok nu hele sitt messeskrud og gikk frem i stavnen på kongsskibet og lot tende kjerter og bar frem røkelse og satte et krusifiks op i stavnen og leste evangeliet og mange andre bønner og stenket vievann over hele skibet. Siden bad han dem ta tjeldene ned og ro inn i fjorden. Kongen lot da rope til de andre skibene at alle skulde ro efter ham. Men da roningen var satt i gang på Tranen, gikk hun inn i fjorden, og de som rodde på dette skibet, kjente ingen vind på sig, og det lå et åpent rum efter i kjølfaret, der det var stille, men sjørøken stod så tett på begge sider at de ikke så fjellene på nogen av sidene. Slik rodde det ene skibet efter det andre der i stille vær, og de fór slik hele dagen og natten efter og kom litt før dag til Godøiene. Men da de kom til gården til Raud, fløt den store draken hans der ved land. Kong Olav gikk straks op til gården med mennene sine og tok på det loftet som Raud sov i, og mennene hans brøt det op og løp inn der. Da blev Raud fanget og bundet, men av de andre menn som var der inne, blev nogen drept og andre fanget. Så gikk kongsmennene til den skålen, som huskarene til Raud sov i; der blev nogen drepte og nogen bundet, og somme dengte de. Kongen lot da Rauid leie frem for sig og bad ham å la sig døpe. «Da skal jeg,» sa kongen, «ikke ta fra dig din eiendom, men heller være din venn, om du kan stelle dig slik.» Raud ropte imot dette og sa, at han aldri skulde tro på Kristus, og spottet Gud fælt. Da blev kongen harm og sa at Raud skulde få den verste død. Da lot kongen ta og binde ham med ryggen til en stang og sette en pinne mellem tennene hans og således lukke munnen op. Så lot kongen ta en lyngorm og bære til munnen hans; men ormen vilde ikke inn i munnen og vred sig bort, for Raud åndet imot den. Da lot kongen ta en hul kvannestilk og sette i munnen på Raud, men somme sier, at kongen lot ta sin lur og sette i munnen på ham og stakk ormen inn i den og lot føre en gloende jernstang inn efter; da gikk ormen inn i munnen på Raud og siden i halsen og skar sig ut gjennem siden; der lot Raud sitt liv. Kong Olav tok en mengde med gods i gull og sølv og annet løsøre, våpen og mange slag dyrebare saker; kongen lot døpe alle menn som hadde fulgt Raud, men dem som ikke vilde det, lot han drepe eller pine. Da tok kong Olav den draken som Raud hadde hatt, og styrte den selv, for den var et meget større og vakrere skib enn Tranen; fremme var det et drakehode, men akter en krok og videre som en spord, og begge nakkene og hele stavnen var gull-lagt. Dette skibet kalte kongen «Ormen», for når seilet var i luften, var det som vingen på en drake; dette var det fagreste skibet i hele Norge. De øiene som Raud bodde på heter Gylling og Hæring, men tilsammen heter de Godøiene, og Godøystrømmen er nordenfor mellem dem og fastlandet. Kong Olav kristnet hele denne fjorden og fór siden sin vei sydover langs med landet, og det hendte meget på denne ferden, som de har gjort frasagn om, at troll og vonde vetter gav sig i lag med mennene hans og stundom med ham selv. Men vi vil heller skrive om hvorledes det gikk til at kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Kong Olav kom med hæren sin samme høst til Trondheim og styrte til Nidaros og laget sig til vintersete der.»

    Befolkningen fortsatte å øke helt fram mot nyere tid, og på et tidspunkt først på 1800-tallet var Saltstraumen det tettest befolkede området i det området som er dagens fylkeshovedstad Bodø.
    Dette kom av gode fiskerier, produksjonen av klippfisk av saltet skrei kjøpt fra Lofoten og handelsforbindelsene mot Bergen. Her var bønder og handelsmenn, i det hele tatt velstående folk. I 200 år var dette en økonomisk motor i regionen på mange måter.

    Koppskatt (av tysk «Kopf», norsk «hode»), var en personskatt, på 1600- og 1700-tallet som regel med preg av å være en ekstraordinær skatt, men som periodevis var temmelig årviss.
    Koppskatten i 1645 var en engangsskatt som skulle betales av alle over 15 år. Satsen var 8 skilling per person i bonde- og fiskerhushold og 6 skilling for husmenn og håndverkere, mens bygdelensmenn, sogneprester og byborgere skulle gi 1 riksdaler pr. person. Byenes borgermestre og rådmenn skulle gi 1½ speciedaler, og adelspersoner 6 speciedaler (direktiv fra stattholderen, som ligger som vedlegg til lensregnskap for Lista len 1645). Koppskattelistene fra 1645 blir ofte brukt til beregning av folketallet. Listene gir som regel navn på husholdets hovedperson, i en del tilfeller også navn på andre husstandsmedlemmer.

"

Koppskatten i 1645, Nordlandenes Len, Salten fogderi, Salten fjerding, (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 29, legg 1, folio 42).

            «Schatt Register Och Mandtall paa Kop Schatt Eller Hoffuid Pennge
                                 som.aff Allmuen, Offuer ald Saltens Lehen
                                   Anammitt och Oppebarett Ehr Beregnit
                       fra S: Hans Dag 1645 och till Aarsdagen Anno 1646
                                                       Saltens Fierings
Peder Lund
Hanns quinde
Johanniß ibm
Hanns quinde
Peder Ollß: ibm
Hanns quinde
Eth quindfolch
    [Skatt] ½ Dr 8 ß».

    I «Skattematrikkelen 1647» for Nordland fylke er kontribusjonsskatten for 1648 lagt til grunn.

"

Kontribusjonsskatt 1648. Salten fogderi, Salten fjerding (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 35, legg 2, folio 115b).

«Lund 4 w [fisk].
    Welb. Mandrup P[edersen] 1½ w.
    Baadøe kierche 2 w.
    Oudell ½ w.
        Peder Størchersenn 4 pd.
        Peder Oelsenn 4 pd.
        Johannes Pedersen 4 pd. – Er schydtsschicker.
Huer bygger sit.»
    Peder Størchersenn og Peder Oelssen betalte tilsammen 2 dr. i skatt.
    Som skysskaffer var Johannes fritatt for skatten.

    Reiselivet var under sterk utvikling i siste halvdel av 1700-tallet. Det var embedsreiser av geistlige og militære og en stigende trafikk for forretningsdrivende. Geistelige, militære og sivile øvrighetspersoner hadde rett til friskyss av bøndene. Andre reisende måtte betale etter fastsatte takster.
    Langs reiseruter som var sterkest trafikkert ble det ordnet med skysskifter som ble styrt av en skysskaffer. Mellom skysskiftene var det som regel 1 til 1,5 mils veg. På skysskiftestedene kunne det opprettes gjestgiverier hvor de reisende fikk mat og drikke, ofte også losji. Kongelig bevilling til gjestgiveri medførte avgift til staten.
    Det var vanskelig å få bønder til å være skysskaffere. Skysskafferne kunne ikke unnslå seg å skaffe skyss, da vanket det mulkt. Det skulle foreligge en reiseprotokoll der reisende skulle skrive navnet sitt, en bok som skulle legges fram på tinget. Gårder som var dragonkvarterer var fritatt for skyssplikt, men kunne ta pengeskyss.

    Fra «Slektsbok for Skjerstad og Fauske», bind III, om gården Lund:
    «Vinteren 1664 var Johannes høvedsmann under Lofotfisket. Han fulgte med Leivsetjekta, eier Jacob Lind, og rodde for Sund. Året etter var han på Kalle, også da med Leivsetjekta».

    Jeg har forsøkt å se nærmere på dette.
    Jekteeieren var Jacob Willumsøn Lind på Indre Leivset. Han levde fra omkring 1602 til 1695 og var en mektig mann. Jacob var lensmann, skipper, gjestgiver og gårdbruker.
    «Sund» og «Kalle» er to fiskevær i Lofoten, Sund ligger i Flakstad og Kalle i Vågan kommune.

    Høvedsmannen eller «høvest» var lederen for mannskapet på en båt under et sesongfiske. Båteieren var vanligvis høvedsmann. Folk som eide båter de selv ikke drev, eller eide mer enn én båt, kunne leie en høvedsmann til å drive for seg. Vanligvis var det høvedsmannen som selv rekrutterte det øvrige mannskap. Høvedsmannen hadde stor myndighet innen laget, førte roret om bord, førte kommando i båten og var sjef i rorbua. Han bestemte utror [når de skulle ro ut til fiskeplassen] og bruksforhold, førte forhandlinger med fiskekjøperne og landvert [væreier}, og var økonomisk ansvarlig for innkjøp til laget. Ved ankomst til fiskeværet var han pliktig til å anmelde båten for oppsynet.
    Kilde: «Norsk Historisk Leksikon».

"

Kalle havn full av kjøperfartøy (ca 60). Bildet er tatt ca. 1890 fra Hopen på andre siden av fjorden om ettermiddagen og de første nordlandsbåtene er på vei inn fra dagens fangst. Her var Johannes høvedsmann på Leivsetjekta i 1665.

    Opplysningene i slektsboka om Lofotfisket er hentet fra Lensregnskapene for Nordlandenes len, 1592-1669, Tiendemanntallet 1663-65.

    Fisketienden var i tidenes løp gjenstand for mange kongelige forordninger og ble underlagt mange, til dels meget vidløftige kontrollbestemmelser, hvilket formodentlig skyldtes at mange snøt på denne skatt. Fisketienden var ikke ens for alle distrikter, og dette skapte vanskeligheter for fiskere som reiste fra det ene sted til det annet. De skulle således bare svare halvparten av sin tiende på det sted hvor fisket foregikk, og den andre halvpart til sin hjembygds prest og kirke. Heller ikke alt fiske var gjenstand for tiendeplikt. Den gjaldt bare for de alminnelige fiskevær, og på steder hvor dette hadde vært sedvane. Tienden skulle erlegges av bruttofangsten. Driftsomkostningene var kirken og presten uvedkommende, men fiskerne hadde krav på en mindre godtgjørelse for sitt arbeid med tilvirkningen av tørrfisk og klippfisk, og dette var ordnet slik at de tiendefritt kunne beholde rognen og leveren. I tilfeller hvor fisken ble levert til fartøyer i rå tilstand, påhvilte det kjøperen å svare tienden av den kjøpte fisk.
    Tienden skulle erlegges ved fiskebyttet, som derfor også ble kalt tiendebytte, og den ble oppkrevd av presten, fogden og kirkevergen, som skulle være til stede. Men det var de nok ikke alltid, og bare sjelden var presten, «han far», å finne på tiendebyttet. Han hadde vel den tillit til sine sognebarn at de ikke ville bedra ham på hans rettmessige andel av fiskeriets utbytte. I katolsk tid var det dessuten strenge straffer for tiendesvik. Den som gjorde seg skyldig i dette, måtte utrede den tredobbelte tiende, og senere ble straffen betydelig skjerpet, hvilket igjen tyder på at snyteri nok forekom i stor utstrekning. For bøndenes edkommende ble tiendeloven på et ganske tidlig tidspunkt forandret slik at de skulle gi bestemte årlige ytelser, og ved kongelig forordning av 1801 ble det innført fast årlig avgift, jordavgift o.l. Men fiskerne måtte utrede sin tiende etter de gamle regler inntil fisketienden ble avskaffet ved lovene av 1845 og 1848.

"

Tiendemanntall 1663-65. Lofoten fogderi, 2 Lofoten, 1664 (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 40, legg 3, bilde 203-205).

                       «Kongl: Mays: Tiende Register Paa Fisch Ost och Kornn,
                                    som Udj Loefoudens Fougderie forfalden
                   Ehr Beregnet fra Nytt Aars dag 1664 Och Till Aarsdagen 1665.
                                                Flagstad Fiering – Waarfelder.
        Jacob Willumbsens Jegt
              Paa = 18 Baader.
...
[båt] 3. Johannes Lund S: 4. 40 Spr: – 2 Spr: (?)» [bismermerker]

    Leivsetjekta hadde med seg 18 båter til Lofotfisket vinteren 1664. Johannes var høvedsmann på den 3. båten.

    Det er vanskelig å tyde de gotiske vekttegnene i dette regnskapet. Totalt ble det imidlertid for Flagstad fjerding gitt 28 våger i fisketiende. En våg besto av 3 bismerpund eller 72 bismermerker. Tas det hensyn til det store antall båter som betalte fisketiende i fjerdingen, må dette bety at tienden for den enkelte båt som fulgte Jacob Willumbsens jekt ble oppgitt i bismermerker.

    Jeg har ikke funnet det tiendemanntall som viser at Johannes rodde for Leivsetjekta fra Kalle vinteren 1665. Det er mulig at den «Isach Lund», høvedsmann i båt 2 fra fiskeværet «Søer Woegen», er feilskrift for «Johannes Lund» (Tiendemanntall 1663-65. Lofoten fogderi, 2 Lofoten, 1664-65 (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 40, legg 3, bilde 181)).

"

To nordlandsbåter utenfor Svolvær i Lofoten ca. 1890. Den store båten er fullastet. Foto: The Library of Congress

    Det er vel trolig at det var hans egen båt som fulgte med Leivsetjekta, og at han solgte sin fangst til Jcob Willumbsen Lind. Fisken tok nok jekta med hjem hvor den ble foredlet til klippfisk og så solgt i Bergen. I så fall leide de seg bare inn i fiskeværet uten å selge til lokale oppkjøpere. Hans båt var nok en åttring – en Nordlandsbåt med 4 par årer.
    Nordlandsbåtene ble bygd i store mengder, der hvor det fantes tømmer til byggingen. Vi vet at Saltdal, Rana, Vefsn og Bindal var blant de største byggestedene på 1800-tallet. I Salten ble båtene gjerne bygd med tømmer av furu, mens gran ble brukt mest i Bindal og Rana.

    Hver båt utgjorde et båtlag. Fiskerne i båtlaget var organisert som en operativ og/eller økonomisk enhet under ett sesongfiske. I eldre tid, da samfiske mellom 2 båter var mer vanlig, ble båtlag ofte brukt om båtmannskapet på 2 fiskebåter, og omfattet da 9-10 fiskere under 2 høvedsmenn. Under Lofotfisket bodde et båtlag sammen i en rorbu i fiskeværet.

    Fra gammelt av og like til midten av 1700-tallet hadde håndsnøre (dypsagn, juksa) vært eneste fiskeredskap ved torskefisket. Både fra oldtid og mellomalder har vi en mengde funn av fiskesøkk her nord. De var laget av stein. Men i nyere tid gikk man over til søkk av jern (jarstein). De gamle helleristningene fra steinalderen forteller at veidefolket ikke bare drev jakt på sjødyr som sel, nise og annen småhval, men også forsto å drive fiske med håndsnøre fra båt. Det er slett ikke umulig at de allerede den gang hadde lært kunsten å binde garn og bruke dem til fiske. Men det vet man intet om. Første gang vi hører om linefiske er i et brev fra 1584. Det er en nordmann som klager over den upraktiske måten de fisker på her i Norge. Båtene er for små og må «andøvest» opp i vinden. Og han som andøver får ikke bruke juksa. Derfor skulle man heller bruke den vesterlandske metoden, som hollenderne og engelskmennene brukte. De brukte liner med 3.000 til 3.500 angler. Og ikke mange år etter var liner brukt utenfor norskekysten. Omkring 1620 ble det brukt liner flere steder langs kysten. Men at der var noe linebruk i Lofoten omkring 1580, som av enkelte hevdet, er vel meget tvilsomt. Erik Hansen Schønnebøl, som var fogd over Lofoten og Vesterålen fra 1570, nevner ikke med et ord bruk av liner i Lofoten, når han skriver om fiskernes slit og lidelser. Men han nevner at de bruker juksa som eneste fiskeredskap og Vesterålen, har sine røtter langt tilbake i tiden. Allerede på 1100-tallet lot Kong Øystein Magnusson bygge de første rorbuene i Kabelvåg. Før den tid, måtte fiskerne søke ly under båtene som de dro opp i fjæra og hvelvet over seg som beskyttelse mot vær og vind.

    Fram til begynnelsen av 1800-tallet var det meste av all jord i Lofoten Krongods – «Tilhørende Hans Majestet» –. I den første delen av 1800-tallet solgte Staten værene, og væreierne overtok. På denne tiden – da fisket ble drevet fra åpne båter – var fiskerne avhengige av å bo på land. I et lite fiskevær, med en fåtallig fast befolkning, måtte det derfor bygges forholdsvis mange rorbuer for å huse tusenvis av tilreisende fiskere.
    Etter hvert oppsto det et visst mønster i oppbyggingen av et fiskevær. Nederst ved sjøen lå rorbuene på rekke og rad, etter hvert også brygger og sjøhus. Bak dem sto fiskehjellene, og øverst tronet væreierens hus, eller «Nessekongens slott». Væreierne utnyttet snart sin mektige posisjon, og samlet all virksomhet under seg.
    Framveksten av fiskeværene skyldes det rike fiskeriet, og den årvisse vandringen til torsk, sild og sei. Mange av de sesongbaserte rorværene fikk fast bosetting når fiskeriene blomstret. Fiskeværene kunne oppnå bymessige størrelser. Kabelvåg i Lofoten er den første kjente konsentrerte fiskeværbosetting og handelssentrum i Nord-Norge. Snorre Sturlasson omtaler Vågastevnene som den viktigste møteplassen for handel i nord. Fiskevær og rorvær kunne også være privateid av såkalte «væreiere», som ofte bodde i været.

    Fiskeværene kom etter tusenårsskiftet inn under kongens innflytelse, med lover og skatter. Etter hvert kom også kirken inn i værene. Allerede på 1000-tallet var tørrfisken en viktig norsk eksportartikkel. På 1100-tallet ble den det viktigste grunnlaget for Bergens kjøpmannstand. Bygging av rorbuer for tilreisende fiskere startet på denne tiden. Fiskeværene vokste i takt med utviklingen av Bergen by.
    Fiskeeksporten økte de neste par hundre årene, og fiskeværene blomstret. De ble tettsteder med noen fastboende og mange tilreisende sesongfiskere. Handelen foregikk med hanseatene i Bergen og erkebiskopen i Trondheim som oppkjøpere. Etterhvert tok byborgere i de samme byene over handelen. En hyppig jektefart mellom storbyene og fiskeværene førte til at utviklingen av kultur og økonomi i værene fulgte de store byene.

    1600-tallet blir ofte omtalt som elendighetens århundre. Det ble innledet med pestepidemier og hele fem bybranner i Bergen. Norge ble innblandet i flere kriger, selv om Nord-Norge ikke ble like hardt rammet som Sør-Norge.
    Alle krigene Danmark-Norge gikk gjennom kosten penger, og skattene ble betraktelig forhøyet, og selv om de sank etter krigen, var de fortsatt høyere enn før krigens utbrudd. Den kriserammede kongen måtte 12.01.1666 selge alle gårdene og eiendommene i Nord-Norge for å holde hjulene i gang. Det var det største salget av jord i Norden på den tiden. Salget berørte landsdelen resten av århundret, og skapte – sammen den lille istid – fullstendig hungersnød. Klimaet ble drastisk endret og temperaturen sank. Vintrene ble iskalde og somrene fuktige. Isbreene vokste og strakk seg ned til havet. Denne krisen rammet hele Europa, og Nord-Norge ble hardt rammet siden det var tilnærmet umulig å dyrke mat. Samtidig fikk temperaturendringene skreien til å bytte gytested, og ble vanskeligere å finne.
    Ved en fiskeritelling i Lofoten i 1667 ser vi at ingen fra Tromsen deltok i vinterfisket og fra Sør-Troms kom bare 4 båter fra Trondenes. Mesteparten av de 701 båter, hovedsakelig åttringer, kom fra Salten og Helgeland. Det deltok dette året 2.758 fiskere i Lofotværene. Denne konsentrasjon om Lofotfisket fra Helgeland og Salten, bekreftes av Petter Dass omkring 1690.

    Etter nedgangstidene på 1600-tallet, blomstret fisket opp igjen på 17- og 1800-tallet. Mange av fiskeværene ble lokale handelssentre gjennom gjestgiverbevilgningen. Gjestgiverne drev både lokal handel og handel mellom fiskere og bergenskjøpmenn. I siste halvdel av 1700-tallet ga kongen enkelte væreiere langs kysten av Nord-Norge (fra Brønnøysund til Vardø), tillatelse til å drive handel, de ble såkalte «privilegerte handelsmenn». Det beryktede «nessekonge-systemet» oppsto, og flere av fiskeværene ble styrt av slike nessekonger.
    Av gamle beretninger fremgår det at fiskerne sto i et avhengighetsforhold til væreierne. De kjøpte sine varer, leide rorbuer av dem og betalte med fisk. Væreieren betinget seg forkjøpsrett til fangsten. Denne retten ble opphevet ved lov i 1899.

"

Rorbu på Svinøya i Svolvær fra første halvdel av 1800-tallet. Den rorbua Johannes og hans båtlag bodde i ved midten av 1600-tallet var langt mer kummerlig!

    De eldste rorbuene vi kjenner til hadde jordgulv og ildplass midt på gulvet. Det første vinduet var en liten glugge dekket med kveiteskinn. Rorbuenes tak lignet nærmest en gammel ljore, en åpning i taket på en bygning for å slippe røyk ut og lys inn. Rorbuene var ofte gravd halvveis inn i bakken og hadde treverk i den ytterste delen. Fra slutten av 1700-tallet ble de fleste rorbuene bygget helt av tre, men først i andre del av 1800-tallet, kom det glassvinduer og kokeovn i buene. De kunne nå huse fra 8 til 16 mann.
    Rorbuene var enkle enetasjes hus, innredet med det aller mest nødvendige. De hadde ingen grunnmur eller kjeller. De fleste sto på påler helt ute i sjøkanten. Taket var tekket med never, papp eller sinkplater.
    Rorbua besto av 2 rom. Oppholdsrommet var bygget av tømmer, mens den ytre delen – «Budøra» – hadde plankevegger. Denne delen var beregnet til oppbevaring av utstyr og redskaper, og hadde ikke vindu. Opprinnelig var oppholdsrommet umalt og svært mørkt, dårlig isolert med kalde gulv og ofte lekkasje fra taket. Her inne skulle opptil 10-12 mann bo. Køyene var plassert både nede ved gulvet og oppe under taket. De var dekket med gress og halm. Sengetøyet var ryer og saueskinn som karene hadde med seg hjemmefra. Maten ble kokt på ovnen borte i kroken, og det ble spist ved det faste bordet under vinduet. Alt foregikk i dette rommet; tørking av tøy, vasking av kropp og klær, bøting av garn og agning av liner. Om natta lå de to og tre sammen i køyene, og det sier seg selv at de sanitære forhold var heller dårlige. Smittefaren var stor. Etter hvert fikk båtlagene egen kokke, som også huserte i rorbua. For å litt privatliv, hadde hun et forheng foran køya si, som ofte var plassert oppe under skråtaket. Det var dårlig med plass til mat og klær, og det hendte at fiskerne måtte sette sakene sine utenfor buveggen fordi det var så trangt om plassen inne. Vannforholdene var elendige. Ofte var det bare en brønn i fiskeværet der fiskerne kunne hente vann, og det hendte at den var så liten at det ikke ble nok til alle. Det offentlige bygde etter hvert statsbrønner, men det hendte at også disse var tomme eller uten dekke, slik at de ble forurenset. For å lette renholdet, var det i mange gamle rorbuer en løs planke i gulvet, der man feide ned boss og avfall.

    Et leidangsmanntall fra 1659-60 viser:

"

Leidangsmanntall 1659-60, Nordlandenes Len, Salten fogderi, Salten fjerding (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 39, legg 4, bilde 201).

             «Kongl: Mayh: Ledding Offfuer Saltens Fougderi
                                           Salltens Fierring
    Lund
Peder Størcherßenn – 1 phd.
Johannis Pederßenn – 1 phd..
Jffuer Rasmußenn – 1 phd.
Annders Hogßenn – 1 phd.
Jsaach Christenßenn – 1 phd.»

    Prestenes manntall fra 1664-66 viser:
«Skjærstad fjering, Fulde Gaarder.

"

Manntallet i 1664-66, 37.3 Prestenes manntall, Salten prosti, Bodø prestegjeld, Skjærstad fjering, folio 201.

Gaarder:
    No 19 - Lund schylder 6 Woger.
Opsidere:
    .Per Styvcherß: bruger 1 w – 18 merker F[isk] – er 60 aar [1 våg = 3 bismerpund = 72 bismermerker]
    Sønner
        Styrcher Perß: – er 28 aar
        Per Perß: – er 12 aar
    Johans Pederß: bruger 1 w – 18 merker F[isk] – er 58 Aar.
    Sønner:
        Olle Johanneß: – er 24 Aar.
        Hans Johanneß: – er 15 Aar».

        Johannes var gift to ganger. Hans første hustru ble begravet 10.06.1677:
«Dom Trinitatis: Graffæsted Johannis Pedersøns Qvinde paa Lund» (Kirkebok Skjerstad nr. 1, uten folio).

    Han giftet seg annen gang 09.06.1678 med Karen Pedersdatter:
«Dom 2 p. Trinitatis: Lyst 1. gang for Johannes Pedersøn Lund, Karen Pedersdatter».
Det ble lyst 2. gang for Johannes og Karen 15. juni, deretter mangler kirkeboksider frem til 21. søndag etter trefoldighet (Kirkebok Skjerstad nr. 1, uten folio).

    Johannes hadde en bror som døde i 1690:
«Dom. Misericord: Graffæsted Johannes Pedersons broder paa Lund er æt 55»
(Kirkebok Skjerstad nr. 2, folio 7).

    Johannes døde i 1691:
«Dom 9 p. Tr: Graffestet Sl. Johannes Pedersøn Lund an æt 91». 2