Biografi - Biography

Sorenskriver i Strinda, sSkriver i Trondheim, fogd i Troms.
Død omkring 1661 på Karlsøy (TR).

Levde 1615.
    Jeg har ikke funnet hvor Mads kom ifra.

    Det har blitt antatt i at han var sønn til sognepresten Peder Pedersen på Alstahaug, beliggende på øya Alsten sør for Sandnessjøen i Nordland, antagelig fordi han som skriver på Trondhjem gård fikk Alstadhaugs kirketiende fra 14.09.1639.
    Men denne kirketienden må gjelde Alstadhaug kirke på Skogn i Levanger og Sør-Innherad prosti. I «Norske Rigs-Registranter» angis utrykkelig «Alstadhaug i Nordlandene» når kirken på Alsten omtales.

    I «Karlsøy og Helgøy Bygdebok» (bind 1, side 433) antas at Mads hadde slektsnavnet Søegaard.
  «I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der.»

    Det refereres her til manntallet i 1666 hvor imidlertid slektsnavnet «Søegaard» ikke nevnes. Jeg tror derfor ikke at det er dekning for å anta at han tilhørte den danske «Søegaard»-slekten.

"

Manntallet i 1664-66, 37.3 Prestenes manntall i 1666, Tromsø prosti, Tromsø prestegjeld, Karlsøy sogn, folio 426.

    «3. Reenswold - 1½ W.
Opsiddere: Christen Knuds: br: 1½ W. 33 Aar.
Sønner: Knud Christens: 1 Aar 8 uger.
    NB: Den Residerendis Capellan på Kalfsøen klager, at bemelte Reenfvold er taget fra hannem
            och klocheren, og forundt fougdens Svoger. (Den fouget er nu død)».

    Det har også blitt antatt at Johanne Madsdatter Søegaard var datter til Mads og Inger. Jeg kan imidlertid ikke se at det kan vises at hun var deres datter! Det er nok trolig at sammenkoblingen er basert på antagelsen at Mads bar slektsnavnet «Søegaard». Navnebruk indikerer vel heller ikke slektskap?
    Johanne ble gift med sorenskriveren Søren Pedersen Bogøe Søren bodde først i Karlsøy, og i hvert fall den siste tiden på Jægervatn. I 1796 kom han til matrikkelgården Skittenelv med skyld 2 pund som da hadde ligget øde et par år. I 1702 bodde sønnene Anthoni (Anthonius) Wilhelm 15 år og Christian Ulrich 12 år gamle hjemme.
    Skiftet etter Søren ble avsluttet 23.05.1707 (Skifteprotokoll sorenskriveren i Tromsø nr. 3, 1690-1713, side 183b). I skiftet nevnes hans enke
            «Johanne Madtzdatter Søegaard»
og barna Anthoni Wilhelm 25, Christian Ulrich 18½ og Elen Elisabeth 13 år gamle.
    Johanne ble sittende på gården. Datteren Elen Elisabeth giftet seg i 1713 med Christen Hansen Hegelund fra Elvevold (Langsund). Johanne avga da 1 pund (Skittenelv-delen) til sin svigersønn Christen, tinglyst i 1714. Hun døde omkring 1720-23.

    Jeg har ikke funnet noen originalkilde hvor han kalles annet enn «Mads Pedersen»!

    I kildene har jeg ikke funnet ham før han i 1635-36 som «møntskriver» kvitterte for garnisonsskatten og båtmannsskatten.

"

Garnisonsskatt, ekstrakt 1634, Trondhjem len (Lensregnskap, Tronheims len, eske 58, legg 4, litra 4, bilde 189).

    Han kvitterte også ut maltacissen i 1635-36.

    Mads nevnes som tingskriver i Strinda 09.03.1637 da han fikk bygsle Nordre Hommelvik på 3 spann (NRR VII side 325).
  «Sorenskriveren i Strindens Fogderi, Mads Pederssøn, fik Confirmats paa et Hr. Oluf Parsbergs Fæstebreve paa en Gaard og Sag ibidem.
    C. IV. G. a. v., at eftersom os elskelige Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Tjener og Befalingsmand paa vor Gaard udi Thrundhjem, pa vores Vegne og naadigste Behag haver bygslet, sted og fæst til Mads Pederssøn, Sorenskriver over Strindens Fogderi i Throndhjems Len, en vor og Norges Krones Jorder, liggendes i for.ne Strindens Fogderi, i Malvik Sogn, ved Navn Hummelviken, som Elling Jonssøn, nu ved Døden afgaaen, tilforne paaboende, hvilken Gaard skylder aarligen til os udi Landsskyld 3 Spand, hvoraf han skal give udi første Bygsel til os et halvt Hundrede Rigsdaler in specie, og han derfor samme Gaard sin Livstid skal maa have, nude, bruge og beholde med alle sine tlliggendes Lutter, Lunder og Herligheder, ....
    Antvorskov, 9 Marts 1637.»

      «Norske Rigs-Registranter 1523-1660, bind I-XII» – NRR –
er en trykt samling av brev og forordninger utgitt av kongen gjennom «Danske Kanselli». Kildesamlingen på 12 bind ble utgitt for «Det norske historiske kildeskriftfond» i tidsrommet 1861-1891.
    Grunnlaget for avskriftene er to rekker med «kopibøker», «Norske registre» (for åpne brev, dvs. adressert til allmenheten) og «Norske tegnelser» (for missiv, dvs. adressert til enkeltpersoner eller mindre grupper). De originale kopibøkene er nå i det norske Riksarkivet (Danske magasin).
    Avskriftene i riksregistrantene er ikke helt ord- og bokstavtro i forhold til til originalen. Det er gjennomført en viss standardisert rettskriving, tegnbruk osv. En del brev er bare gjengitt i utdrag. Brevene er kronologisk ordnet.

"

Fogderegnskap 1636-37, F Strinda fogderi, Trondhjems len (Lensregnskap, Trondheims len, eske 59, legg 2, bilde 99).

    «Annammit aff Matz Pederßen wdj Bøxsell for enn
gaard kaldes Hommeluig skylder Aarligenn 3 spand;
som Elling Joenßenn tilforne Paabode
        Penge – – – ½ Rdr:».

    Han var skriver på Trondheimsgård fra 1637 til 1642.

"

Utgiftsvedlegg 1636-37, Trondhjem len (Lensregnskap, Trondheims len, eske 59, legg 3, bilde 152).

    Som skriver her bevitnet han en riktig kopi av et kongebrev datert 04.07.1637.

"

Utgiftsvedlegg 1636-37, Trondhjem len (Lensregnskap, Trondheims len, eske 59, legg 3, bilde 151).

    Han undertegner samme dag også et utgiftsbilag sammen med sin kommende svigerfar Otte Lorck.

    Mads giftet seg med Inger Ottesdatter Lorck i Trondheim 16.10.1637.

    12.03.1639 fikk Mads, som skriver, Hulbek sag i Gauldal (NRR bind VII side 513).

    04.05.1639 fikk lensherren Oluf Parsberg, borgermester Otte Lorck, rådmann og toller Anders Jenssøn Hellekande og Mads Pederssøn Skriver privilegium på noen nyfunne koppergruver i Singsås sogn i Gauldal, og i Skjøren i Fosen len, men vi finner ikke noe om driften (NRR bind VII side 528).

"

Alstadhaug kirke på Skogn i Levanger og Sør-Innherad prosti er en stenkirke fra 1100-tallet. Kirken er bygd i overgangen mellom romansk og gotisk arkitekturstil.

    14.09.1639 fikk han lov til å nyte Alstadhaug kirketiende. Dette fordi han hadde mye mer arbeid enn sin forgjenger både med reise til København og pga. bergverkets opprettelse. Han sier da at han tidligere kun hadde et prebende som ga 60 riksdaler i årlig lønn (NRR bind VII side 687).
  «Mats Pederssøn, Skriver paa Throndhjems Gaard, fik Confirmats anlangende 2 Kirketiender.
    C. IV. G. a. v., at eftersom os elskelige Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Raad og Befalingsmand paa vor Gaard udi Throndhjem, haver paa vores naadigste Behag bevilget og forundt os elskelige Mats Pederssøn, Skriver paa for.ne vor Gaard udi Throndhjem, for sin store Besværing Alstadhaug Kirketiende, hvilket hans Bevillingsbrev lyder Ord fra Ord, som følger:
    Jeg, Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, Kgl. Maj.s Befalingsmand over Throndhjems Len og Jæmteland, giør vitterligt at eftersom Mats Pederssøn, Kgl. Maj.s Skriver paa Throndhjems Gaard, underdanigst ved hans skriflige Supplication mig haver tilkjendegivet og sig beklaget, hvorledes han med langt videre Umage og Bekostning, end som hans Formænd, med hans aarlige lange og besværlige Reiser til Danmark med Kgl. Maj.s Regnskaber at forklare og besverget, og det formedelst Kgl. Maj.s Bergverks Brug, som endnu (Gud være lovet) daglig tiltager og hannem jo længere jo større Umage og Besværing foraarsager, hvilket ikke udi nogen af hans Formænds Tid skeet er, og efterdi han for saadan hans Umage, Besværing og Bekostning haver en ganske ringe løn, nemlig et Præbende som ungefær aarligen kan rente hannem 60 Rigsdaler, hvilket hannem til sin egen, sin Hustrues og Børns Underhold ikke meget kan forslaa, hvaer han underdanigst af mig været begjerendes at jeg paa Hs. Kgl. Maj.s naadigste Behag vilde bevilge og tillade hannem at maatte aaarligen annamme og oppeberge Alstadhaug Kirkes Indkomst og Rente, erbydendes sig underdanigst deraf at ville holde Kirken ved Hevd og Bygning saa og at forsørge hende med alt, hvis videre hun kan have fornøden, det være sig med Viin og Brød, Altarklæde, Messehagel, Kirkebøger, Lys og andet meere, som Kirkens Nødtørftighed udi onde saa vel som udi gode Aaringer kunde udkreve, i lige Maade hvis Contribution Kirken her udi Lenet imidlertid kunde blive paalagt, erbyder han sig efter sin Qvotam villigen deraf at contribuere; thi haver jeg nu paa Høibe.te Kgl. Maj.s Vegme og naadigste Behag, indtil saalænge Hs. Kgl. Maj. eller Hs. Maj.s Befalingsmand paa Throndhjems Gaard anderledes derom lader tilsige forundt og bevilget og nu hermed forunder og bevilger for.ne Mats Pederssøn at maa være Ombudsmand for samme for.ne Alstadhaug Kirke, og des aarlige rette Indkomst og Rente at maa lade annamme og oppeberge samt derimod at holde Kirken ved god og forsvarlig Hevd og Bygning ....
    ....
Des til Vidnesbyrd under mit Signet og egen Haand.
    Actum Throndhjems Gaard 14 September 1639
        Oluf Parsberg, egen Haand»
  «Og for.ne Mats Pederssøn underdanigst hos os haver ladet anholde, vi dette, som for.ne staar, ville confimere, da ville vi hermed samme Bevilling confirmeret og stadfæstet have og hermed confirmere og stadfæste udi alle sine Ord og Punkter, som for.ne staar. Cum inhib. sol.
    Kjøbenhavn 18 Maj 1640.»

    I middelalderens Norge ble begrepet «Prebende» brukt om den delen av de kirkelige inntektene, fra spesifiserte deler av kirkegodset, som gikk til å betale domkapitlene, kannikene og andre prestestillinger. Disse inntektene kunne være betydelige, og gjorde kirkeembedsmennene økonomisk uavhengige av biskopen. Prebendene hadde ofte navn etter en helgen og gjerne knyttet til et alter i en domkirke.
    Etter reformasjonen overtok kongen retten til prebendene. Kongen fordelte inntektene fra prebendene til både geistlige og verdslige personer og institusjoner. Etter reformasjonen fikk prebendene ofte navn etter en av de større gårdene som var eid av prebenden.

    03.10.1639 kunngjør byens Magistrat at de med lensherrens og borgerskapets «consent» har bevilget og forunt de velaktede menn Mats Pederssøn, skriver på Trondhjems gård og Anders Michelssøn, kgl. fogd over Strinda len, et stykke Trondhjems bys jord og rydningsplass, liggende mellom Papegøye-stangen og Ilen, den øvre Ilevik og fjæren utenfor Skansen (NRR bind VII side 686).

    28.10.1639 fikk Otten Lorck tillatelse til å starte et saltsyderi (salpeterverk, verk til framstilling av kaliumnitrat) i Hommelvik sammen med «Mats Pederssøn, Skriver paa vor Gaard udi Thrrondhjem». Mads hadde bygslet Hommelvik fra 1637. De skulle selv bekoste utgiftene til sapeterhytten, men bøndene skulle, så lenge til verket kom i gang, føre fram jorden uten betaling (NRR bind VII side 613).
  «Otto Lorck at maa fundere en Salpeterhytte.
    C. IV. G. a. v., at vi naadigst have bevilget og tilladt og hermet bevilge og tillade os elskelige Otto Lorck, vores Berghopmand, og Mats Pederssøn, Skriver paa vor Gaard udi Throndhjem, at maa fundere en Salpeterhytte udi Hummelvigen udi Throndhjems Len, 1½ Mil fra vor Kjøbsted Throndhjem liggendes, dog at be.te Otto Lorck og Mats Pederssøn selv skal udstaa al den Bekostning, som til samme Salpeterhytte fornøden kan gjøres, uden alene at Bønderne skal, saa længe [til] Verket kommer udi sin fulde Brug og Esse, føre Jorden frem furuden noen Betaling. [For]bydendes alle og enhver for.ne Otto Lorck og Mats Pederssøn herimod, eftersom for.ne staar, at hindre eller udi nogen Maader Forfang at gjøre, under vor Hyldest og Naade, saa og bydendes og befalendes vores Lensmand paa vor Gaard udi be.te Throndhjem, at han tilholder Bønderne samme Jord aarligen frem at føre, nemlig af hver heel Gaard 6 Tønder og af halv Gaard 3 Tønder.
    Kjøbenhavn 28 Oktober 1638.»

    03.11.1639 fikk skriver Mads Pedersen festet et stykke utenfor byporten mot å yte kronen av byens leding 1 mark og yte landskyld betalt til kemneren.

    13.05.1640 ble han stiftsskriver over kirkene i sjølenene (Romsdal, Nordmøre, Fosen og Nummedals fogderier) (NRR bind VII side 690).

    14.01.1641 overdrar stiftsamtsmann herr Oluf Parsberg en del av den grunn som tilhørte kongl. Maj. gård i Trondhjem, nemlig en «stribel av Kalvskindet», til byggegrunn for byens borgere, Som borgernes representanter opptrådte Laurits Bastiansen Stabel, ombudsmann for Rein kloster len, og Mats Pedersen, skriver på Trondhjems gård. De fikk grunnen overdratt seg mot en årlig grunnleie på 40 dr. i specie (NRR bind VIII side 168).

    Fra «Trondheim før Cicignon – Gater og gårder før reguleringen 1681»:

"

Domkirkesognets første kvarter. Dette det sydligste av byens fire kvarterer strakte seg fra Domkirkegården nordover til Øvre almenning.

  «75b. Kalvskindsstribelen.
    Byens vekst i første halvdel av 1600-årene gjorde en byutvidelse nødvendig, og ved åpent brev av 14.01.1641 overdrar derfor stifsbefalingsmann herr Oluf Parsberg en del av den grunn som tillå kong. maj. gård i Trondhjem, nemlig en "stribel av Kalvskindet", til byggegrunn for byens borgere. Som borgernes representanter oppgtrædte Laurits Bastiansen Stabel (nr. 320) ombudsmann for Rein kloster len, og Mats Pedersen skriver på Trondhems gård, som fikk grunnen overdratt seg mot en årlig grunnleie 40 rdlr. i specie. Det var så meningen at disse skulle ordne med utparselleringen og få refundert sitt utlegg av de forskjellige mindre parseller.
    Om Kalvskinnsstriblens størrelse og beliggenhet opplyser brevet følgende: Den strakte seg av øster i vester fra reperbanens plass (nr. 75a) og til kong. maj. skanse ytterst på Kalvskinnet udi lengden 1280 sj. alen, samt med ulike bredde som følger: Den innerste bredde nede ved reperbanens plass som det nå er avpelet og avstukket hvor bolverket skal stå, og ut til husene og bygningen til midt i veien mellom Hospitalets bollverk og det gamle nå stående bolverk 96 sj. alen. Dernest den middelste bredde i like måte fra pelerne på Kalveskinnet og midt ned i veien 44 sj. alen. Og den ytterste og smaleste bredde nest ved Skansen 30 sj. alen. Med andre ord. Kalvskinnsstriblen er den lange, smale strekning mellom Repslagerveita og Kongens gate fra Prinsens gate og ut til Skansen. Med til denne Kalvskinnssstribel hørte også en almenning, som ikke skulle bebygges, men brukes til kålhager, engsletter og annet nyttig. Hr. Oluf Parsbergs brev nevner den kun, men opplysninger i senere skjøter viser at det var en stor grunn, som lå like vest for den gamle bebyggelse langs Øvre gjeilan [): Munkegt] og Brogjeilan bortover mot nåværende Prinsens gate.
    Saken fikk kongelig konfirmasjon 21.04.1642, men det synes ikke som om tiltaket ble videre vellykket, for selv ca. 40 år senere strakte ikke bebyggelsen langs sydsiden av Kongens gate seg stort lenger enn til Prinsens gate. 08.10.1668 får Tøger Hansen Astrup (nr. 69) kong. konfirmasjon på sitt kjøp av "et agerstykke Reberbanens stribel kaldet", og etter Cicignons regulering opplyser han at det gjennom det er anlagt noen gater og veiter. Det fremgår av hans forskjelllige tomtesalg etter reguleringen, at denne Reperbanestrimmel må ha innbefattet den nevnte almenning og at den som nevnt lå mellom Munkegata og Prinsens gate samt strakte seg fra det nåværende torg i nord og til forbi Bispegata i syd. Store hjørnetomter ved Munkegata og Erling Skakkes gate og ved Prinsens gate syd for Bispegata kalles i Tøger Hansens skjøte direkte Reperbanestriblen. Om en eiendom ved Brogjeilan (nr. 59k), omtrent ved nåværende Waisenhus, hører man forresten i 1676 at den mot vest grenset til "byens rette tilhørende almenning".»

    02.07.1641 fikk Mads gården Blakstad på Nord-Møre (NRR bind VIII side 68).

    24.01.1642 foretok Mads et større makeskifte med kronen hvor han ga fra seg et stort antall gårder til en verdi av omkring 21 spann jord mot å motta gårder til en verdi av omkring 10 spann. Hommelviken som han hadde bygslet siden 09.03.1637 inngikk i makeskiftet (NKK bind VIII side 173).
  «Mats Pedersøn fik Confirmats paa et Mageskifte.
    C. IV. G. a. v., at eftersom os elskelige Hr. Oluf Parsberg til Jernet, Ridder, vor Mand, Raad og Befalingsmand paa vor Gaard udi Throndhjem. paa vores naadigste Behag haver mageskiftet med os elskelige Mats Pederssøn, Skriver paa vor Gaard udi Throndhjem, hvilket Mageskifte lyder Ord fra Ord, som efterfølger:
    Jeg, Hr. Oluf Parsberg til Jernet, ... indeholder og formelder; og efterdi ærlig og velagt Mand, Mats Pederssøn, Skriver paa Kgl. Maj.s Gaard udi Throndhjem, hos mig haver ladet anholde med underdanigst Begjering, hannem til Mageskifte maatte forundes og bevilges efterskrevne Kgl. Maj.s og Kronens Jorder og Gaardeparter, nemlig en Gaard, kaldes Hommelvigen med Folden, skylder aarligen tre spand
    .; ...
hvilke for.ne Kgl. Maj.s og Kronens Jorder og Gaarde skylder aarlig til høibe.te Kgl. Maj. og Kronen udi visse Landskyld 10 Spand og 1 Øre med bygsel; imod hvilke for.ne Gaarde og Gaardeparter han underdanigst erbyder sig til Høibe.te Hs. Kgl. Maj. og Kronen til Mageskifte og dobbelt Vederlag igjen at ville udlægge efterskrevne hans Odelsgaarde og Jordeparter, liggendes udi
....
hvilke for.ne Mats Pederssøns Odelsjorder og Gaardeparter beløber sig til aarlig Landskyld og Rettighed tyve en Spand, en Halvøre og to Marklaug; ...
    [Ytterligere gårder inngikk i makeskiftet.]
Til Vitterlighed under mit Signet og egen Haand.
    Datum Throndhjems Gaard 24 Januar Anno 1642.»

    Han var fortsatt skriver på Trondhjem gård 13.03.1642.

    I et brev til lagmannen Peder Alfssøn 16.12.1643 behandles en trette mellom Mads – som ikke lenger var skriver – og svigerfaren Otte Lorck om et regnskap samt en motsvarende konflikt med en del andre (NKK bind VIII side 304).
  «Doctor Peder Alfssøn med flere finge Brev, Mats Pederssøn med flere anlangendes.
    C. IV. Hilse eder, os elskelige Peder Alfssøn, Lagmand udi vor Kjøbsted Throndhjem, og Nils Nilssøn, Raadmand sammesteds, evindelig med Gud og vor Naade. Vider, eftersom der begiver sig nogen Irring og Trætte imellem Mats Pederssøn, forrige Skriver paa vor Gard udi Throndhjem, og Otte Lorck, forrige Berghopmand, anlangendes nogle vore Regnskaber, saa vel som og for.ne Mats Pederssøns Udgift og bem.te Otte Lorcks Indtægt, saa og imellem bem.te Mats Pederssøn paa den ene og Caspar Christopherssøn [Schøller], Morten Laurssøn, Peder Jenssøn, Hans Casperssøn [Schøller], Nils Klaaby og Jakob Danielssøns Arvinger, samtlig paa den anden Side, i lige Maade og nogle vore Regnskabspenge og des tilhørende anlangendes: thi bede vi eder og naadigst befale, at I retter eders Leilighed efter Parterne for eder paa en beleilig Tid og Sted at indstevne og dennem da om al Tvistighed enten i Mindelighed imellem forhandler eller ved endelig Dom og Sentents adskiller. Reliqua stylo consveto etc.
    Kjøbenhavn 16 December 1643.»

    Jeg har så langt ikke funnet hvor Mads bodde og betalte koppskatt i 1645.

    Mads hadde ikke lenger Hommelvigen i 1647. Skattematrikkelen viser:
«Einner Hommelvigen 2 spann ½ Ørre
    Sorenschriffuerenns frigaard,
Bøxl.: Trunndhiembs gaard 2 spannd.
          Bispen ½ ørre.»

    I 1647 hadde Mads bare odel i en gården Vorset i Byneset tinglag i Strinda fogderi:
«G. Laurids ibm. 1 spannd,
 Bøxs.: Trunndhiembs gaard ½ spannd
             Mads Pedersenns oddell ½ spannd.»

    En stevning til herredagen i 1656 viser at Mads var gift med Otte Lorcks datter.
Norske Herredags-Dombøger – Fjerde Række (1652-1664) – Første Bind
    II. Stevningsbok for 1656.
        Throndhiems lehns steffninger.
    1.
    «Borgemester i Trundhiemb Anders Hellekande citat laugmanden i bidem Niclas Poffuelsen, for hand haffuer tildømt hanom, till Otte Lorch at betale 600 rdr: med sin rente halff maanitz dag effter domens forkyndelse, om hand sig iche wed eed lougligen derfore kunde befrie, huor[udj] citanten formeener sig at were forvrrettet, først fordj laugmanden meere schall haffue anseet Otte Lorckes v-wieße beretning, och
            hans daters mands Mads Pedersens
willige samt eenlige proff, end lougen och recessen, saa och fordj. at Otte Lorch in anno 1650 for retten sielffwilligen haffuer loffuet, samme fordring at fragaae, om hand dend iche inden neste tre maaneder kunde bewise affter raadstue widnes medfør derom, huilchen bewiß aff Otte dog iche schall were førdt; dernom fordj at laugmenden iche haffuer willet ansee borgemester och raads nest foregaaende domme, houraff Otte Lorckes och Mads Pedersens v-lige beretning om for:ne fordring aff sum och dato schall befindes; och det laugmanden indfører i sin domb,. citanten sielff iche tilforn haffuer fragaaet samme fordring, formeener hand iche at schall kunde bewises, eller laugmanden till sligt att indføre nogen goed tilstand haffue, saa och formeener laugmanden hanom at haffue forv-rettet, effterdj hand iche haffuer willet erachte at hand, nemblig citanten, effter recessen sig haffuer tillbødet, samme v-bewijslige gields fordring weed sin egen eed wille affwerge etc:»

    Mads overtok som fogd i Troms etter Morten Christensen Hegelund. Det er ingen tilgjengelige fogderegnskap mellom 1646 og 1661, så det er ikke mulig å finne ut når Mads overtok fogdeembedet. Han bør imidlertid ha overtatt som fogd før 1652, for det året betalte Morten skatt av noen gårder ved Langsundet.

    Mads døde senest i 1661 for det året er det hans enke som underskriver fogderegnskapet:

"

Fogderegnskap 1661. Tromsøe Fougderie, Helgøe Thingsted (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 39, legg 1, Upaginert, bilde 56).

«At saaledis er Rigtig bekreffter ieg med min egen Haand
            her neden underteignet, Actum et Supra;
                               Inger Otterdadter
            Salig Mads Pedersens effterlefuersche». 1

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
  «4 Samfunsliv – Futen
    Fogdestillingen var den viktigste i den lokale lensadministrasjonen. Fogden var fritatt for leidang, og av den grunn er det vanskelig å holde rede på deres boplasser. De fleste bygslet også en rekke gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de har vært bosatt på en av gårdene, eller bare har brukt gården som «avlsgård». Fogdene ble også ofte utskiftet, især tidlig i perioden. Fra 1620 til 1635 finner vi således 3 fogder.
    ....
    Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet, som Hegelund fra Viborg i Danmark. Noen synes å ha hatt tilknytning til Trondheim, som Mads Pedersen og brødrene Henrik og Lorents Frantzen. Flere av fogdene var utvilsomt av høy ætt, og flere ble inngiftet i norske overklasseslekter som Lorck, Bloch og Myhlenphort.
    ....
    Om de enkelte fogders embetsførsel vet vi ikke så mye. Det ble stilt store krav til stillingen, spesielt etter at fogden ved statsomveltningen i 1660 ble lagt mer direkte under statsadministrasjonen i København. Det kan synes som om ikke alle fogdene klarte å tilfredsstille disse krav. Heller ikke var lokale konflikter alltid mulig å unngå.
    ....

    Følgende avsnitt inneholder feil:
    - «Fogden Søegaard» er ikke korrekt, han het i alle dokument «Mads Pedersen».
       I nevnte manntall i 1666 kalles han bare «fougden»!
    - Styrmann Otte Ottesen var ikke i slekt med Lorck.

    I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
    ....
    Mads Søgård (Søegaard) var gift med Inger Ottesdatter Lorck, og har etterslekt gjennom svigersønnen, jekteskipper Christen Knudsen, bosatt på Reinsvoll og Nordeidet, med 2 døtre som var gift med 2 brør Gram. Inger var visstnok søster til styrmann Otte Ottesen, Nordeidet, som var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap. I sitt 3. ekteskap var ho gift med fogd Løberg.»

    Sønnen til Mads, Erich Madsen Lorck (ca. 1647-1717), vokste opp på Reinsvoll hos sin svigerbror, Christen Knudsen. Han var marinekaptein og ble amtmann i Finnmark fra 1701 hvor han etterfulgte amtmannen Lillienskiold. Kort etter at han overtok sitt nye embete, sendte han kongen en ytterst skarp klage over «de traffiquerende i Findmarchen» og deres tjenere. Hans ord kom som en bekreftelse på og understrekning av det Lillienskiold hadde kjempet for i hele sin amtmannstid, og som var et hovedpunkt i hans «Speculum Boreale»: Det bergenske handelsmonopolet var en ulykke for amtet. Kjøpmennenes fullmektiger «foruretter almuen med falske vare, med falskt vegt og mål, item med hug og slag og anden hård medfart». 2