Biografi - Biography

Lensmann, jekteeier.
Født omkring 1633.
Død omkring 1702 på Nordeide, Reinøy, Karlsøy (TR).

Levde fra 1664 til 1688 på Reinsvoll, Reinøy, Karlsøy (TR).
Levde 1689 på Nordeide, Reinøy, Karlsøy (TR).
    Christen var sønn til Bergensborgeren og handelsmannen Knud Hansen og Trine Henrichdatter Hofnagel.
Han var svigersønn til fogden Mads Pedersen og Inger Ottesdattter Lorck.

    I 1666 drev Christens mor, Trine Henriksdatter Hofnagel, vistnok noe handel, og det samme gjorde Christen på Reinsvoll. Senere finner vi Christen på Nordeidet.

    Prestenes manntall for Tromsø prestegjeld fra 1666 viser:

"

Manntallet i 1664-66, 37.3 Prestenes manntall i 1666, Tromsø prosti, Tromsø prestegjeld, Karlsøy sogn, folio 426.

«3. Reenswold - 1½ W.
Opsiddere: Christen Knuds: br: 1½ W. 33 Aar.
Sønner: Knud Christens: 1 Aar 8 uger.
    NB: Den Residerendis Capellan på Kalfsøen klager, at bemelte Reenfvold er taget fra hannem
            och klocheren, og forundt fougdens Svoger. (Den fouget er nu død)».
Det var 3 drenger på gården.
«Henrich Nils: Hofnagel – 28 Aar» er registrert som husmann.

    Klagen i manntallet gjaldt at fogden Mads Pedersen Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt Christen, som var hans svigersønn, etablere gård og jekteleie der.

    «Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Reinsvold liggende paa Reinøe – 4 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
                                                        Blifuer nu 1 W.
Christenn Knudsenn.
    Landschyld: 1 W.
    Leeding: ½ W.
    Ostetiende: 7 Mark.
Føder:
    Kiør: 2.
    Smaller: 10.
    Heste: 1.
Lide Stoe(?) Defect paa Brendefang och Jorden opgaves med mosße och U-føre».

    Jekteleiet på Elvevoll (Hansnes) ble etablert i 1660-årene og eksisterte sammenhengende frem til 1801-03, under Hegelundenes ledelse. Fra ca. 1700 satt Hans Hegelunds enke, Ingeborg her, i jektesameie med Christen på Nordeidet.

    Stiftamtstueregnskapet i 1670 viser at Christen bodde på Reinsvold. Som lensmann betalte han ingen leilendingsskatt,

"

Stiftamtstueregnskap Nordland amt - Troms: EE Leilendingskatt 1670, Upaginert, bilde 139.

    «Helgøe Tingsted –
....
Reinsuold – 1 W[og]
Lensmand Christenn Knudzen – 1 W – Frj».

    En handelsskatt som ble pålagt fastboende handelsfolk i tiden 1670-79 viser at de menn som i 1670 hadde «noe lite bruk», dvs. handel, og ble pålagt skatt, var få. Det var i Karlsøy sogn Hans Mortensen Hegelund på Hansnes, som nå hadde overtatt jekta etter sin mor, og i 1672 også overtok heimegården, og det var Christen Knudsen på Reinsvoll, som senere delte jekta med Hans, og fra ca. 1689 var bosatt på Nordeidet. I Helgøy sogn var det også to, Bertel Hansen, bosatt på Bårset ca. 1663-78, og Peder Ingebrigtsen i Torsvåg fra 1666, i Nordskar fra 1672. Ingen av de 4 synes å ha drevet noen stor handelsvirksomhet, og bare en hadde jekt.

"

Stiftamtstueregnskap Nordland amt - Troms: Leilendingskatt 1688, bilde 295 og 1689, bilde 232 - Upaginert.

    Leilendingskatten i 1688 og 1689 viser at
Reinsvold skylder 2 våger ½ pund [fisk]
hvorav Christen har 1 vog
Samtidig bruker han Noreide med en skyld på 2½ pund.
I 1689 har han satt inn en husmann på Reinsvoll
og har tydeligvis flyttet til Noreide.

    I 1690 får vi en ny skatteliste over handelsfolket, bortsett fra byborgerne. Handelsmann Christen Knudsen på Nordeidet nevnes ikke i denne listen, til tross for at han eide part i Hansnesjekta, noe som nok skyldes skattefrihet som lensmann. Hans sønn, Knud, satt nå med handel på Søreidet.

    Fogderegnskapets jordebok fra 1696 viser

"

Fogderegnskap Senja og Tromsø fogderi, fogderegnskap 1694-96 - A Jordebok Troms 1696 - Helgøe tingsted - Bilde 319.

«Reinsvold – 2 Wog 12 merker (½ pund) [fisk]»
    hvorav Christen har 1 våg
«Nor Eide – 2 pd 12 merker»
    som også brukes av Christen. Han betaler nå skatt.
Begge gårdene «Vise Laugmand Lange tilhører».

    Manntallet fra 1702 viser:
    «Mandtal ofuer aldt det Mandskab Som I Tromsoe fougderie er og findissz Anno 1702.
Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe Tingsted.

"

Manntallet i 1702, 19.2.2 Tromsø Fogderi, Helgøy Tingsted, Karlsøy sogn, folio 157.

Opsidernis eller Leil: Stand og Vilkor:
    Lensmand.
    Holder half Jegtefahr med Sl: Hans Mortensens Enche,
    Dog Bestaar Bege dissis Vilkor allene udj shyld og gield.
    Bruger dog en Liden Handel: med Credit fra Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
    Nor eyde.
Opsidernis Nafne – Deris alder:
    Christen Knuds: – 69.
Sønnernis Nafne – Deris alder:
    Hans Christens: – 28.
    Olle Christens: – 21.
    Den første har Credit fra Bergen med en ringe Handel.
Drengis Nafne – Deris alder:
    ....
    Fostersøn Niels Tostensen Fød i Bergen – 19.
    ....
Tromsøe Proustegr. d. 20. April Ao 1702.»
    De hadde tilsammen 7 drenger på gården.

    Da «Gammellensmannen» Christen Knudsen på Nordeide døde i 1702 overtok Nils Nilsen Lemming på Grågården ved Hansnes.

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
    «Lensmannen
    Lensmannsombudet var på denne tiden mest et tillitsverv, som helst ble gitt folk fra den økonomiske overklasse. Dette var et forhold som skulle vare utover på 1700-tallet. Lensmennene skulle være fogdens medhjelpere, men de opptrådte også på tinget som en del av lagretten. Ved utstedelse av tingvitner sto lensmannen ofte i spissen for lagrettsmennene. Hvert tinglag hadde sin lensmann.
    Det var ingen inntekter lagt til stillingen utover en viss skattefrihet. Fra 1694 fikk lensmannen 3 daler i godtgjørelse for å utføre 3 reiser i forbindelse med inndriving av skatterestanser for fogden. Dette var begynnelse til et avlønningssystem. Lensmennene var tydeligvis ikke pålagt tinghold, selv om tinget stundom ble avholdt på deres gårder.
    De lensmenn vi kjenner var nesten alle jekteskippere. De var da utgått fra jekteleiene i Nordskar-Lanes, Vannvåg, Karlsøy, Reinsvoll-Nordeidet (Christen) og Nord-Grunnfjord (Søren Mortensen Hegelund). Tildels ser vi at lensmennene satt meget lenge i stillingen, spesielt etter ca. 1650, opptil 20-30 år hver.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
    «Tinglag og ting
    Tinglaga utgjorde de sentrale administrative enheter i fogderiet, likesom selve tinget var det sosiale midtpunkt. Her blei heile almuen samla, og her hadde alle voksne menn møteplikt. Dette omfatta nå også samene i området, som fra gammel tid bodde på Ringvassøy og i Ullsfjord/Kjosen. Etter 1645 blei Lyngssamene også inkorporert i Helgøy tinglag, unntatt Kåfjord, som fortsatte under Skjervøy. Dette har skjedd mellom 1645 og 1667, og kan ha hatt bakgrunn i en generell befolkningsauke blant samene i Nord-Troms.
    I forrige periode fikk vi endel bøter som resultat av tingfall, både blant nordmenn og samer. Også i denne periode finner vi eksempler på det. I 1631-32 blei Anders Jonsen Finn og Nils Jonsen Finn bøtelagt med en daler hver, den eine fra Lyngen og den andre fra Ullsfjord. I 1623-24 blei 4 nordmenn straffa for det samme. De var fra Søreidet, Sørlenangen og Jegervatn. Vi ser at nordmenn og samer blei bøtelagt for tingfall også i Hillesøy og Skjervøy tinglag, så det var fortsatt et problem å få folk til å møte. Dette er heller ikke så rart, med de avstander og det klima man også den gang hadde å stri med.
    Det ser ut til å ha vært vanlig med to tingforsamlinger hvert år, ett vårting og et høstting. Avvekslende kaltes disse også ledingsbergting etter den gamle skatten (leidangen) som skulle innkreves, undertiden og skatteting. Vårtinget blei vanligvis holdt i tida 15. juni til 9. juli, men vi har 5 eksempler på vårting så tidlig som i april, og 2 i mai. Dessuten har vi opplysning om et ting 21. januar, men det er mulig at dette var et forsinka høstting, hvis det ikke var et ekstrating. Vanligvis blei høsttinget holdt i tida 23/10-11/12, så særlig høsttinget må ha vært ei byrdefull sak. Selve tinget gikk over fleire dager, som vi har eksempel på fra 1647. Da varte det i hvertfall fra 5/7 til 7/7. Stedet var ikke særlig fast. Det betyr kanskje at man bevisst flytta på stedet, for å gjøre avstanden mindre for enkelte bygder. Av de 17 tingforsamlinger vi har opplysninger om i perioden, var tinget satt 7 ganger på Karlsøy, som kanskje var det vanlige, 3 ganger i Langsund, 2 ganger på Reinsvoll, 2 ganger på Nordeidet, 1 gang i Nordskar, 1 gang i Nord-Grunnfjord, og 1 gang på Rødgammen. Når det blei satt i Langsund 1647-48, er det trulig fordi lensmannen da bodde på Lanes og fogden på Elvevoll. Det året Nord-Grunnfjord var tingsted, var handelsmann Oluf Pedersen med i lagretten. På Rødgammen stod kanskje lagrettemann Rolf Henriksen som vert i 1662. Når Reinsvoll og Nordeidet blei valgt, var det trulig p.g.a. lensmann Christen Knudsen. Det krevdes ellers stort husrom til almue og øvrighet, så det var nok bare steder med en viss standsmessig bebyggelse som var aktuelle. I 1687 nemnes tingstue på Tønsnes, men vi veit ikke om ting som blei holdt her.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
    «Lokalhandelen
    Fra det bevarte skiftemateriale fra 1690-årene og begynnelesn av 1700-tallet får vi et godt innblikk i handelsforholdene, både fra debitorenes (fiskerbøndenes) og kreditorenes (handelsmennenes) side.
    Det er særlig bevart godt med handelsskifter. Av de 14-15 som drev lokalhandel ca. 1690 er det bare 4-5 vi ikke har skifter etter. Likeles savnes skiftet etter Christen, men vi har boet etter hans enke fra 1712.
    ....
    Vi kan fastslå at det ikke har vært drevet kontanthandel. Det eneste som er oppført i skiftene, er 2 daler i sølvmynt hos Hans Guttormsen på Slettnes. Slikt har tydeligvis vært en sjeldenhet. Heller ikke de store handelsmenn satt inne med penger, selv om det kanskje var slikt som var lettest å stikke unna ved et bo-oppgjør. Dette gjelder også handelsskifter til midt på 1700-tallet. At penger fantes, ser vi av det rike skiftet til «Skjærvøykongen» i 1694. Det kan imidlertid se ut til at pengeflommen fra ca. 1520, nå var tørket inn.
    Til ekstraskattene skulle riktignok skaffes mynt, men det har tydeligvis ikke vært mer enn det som gikk til skatten. Forøvrig har man satt midlene i sølv, der det var noe overskudd. Penger har heller ikke vært en verdimåler i samhandelen, det var tørrfisken. I almueskiftene er all lokal gjeld ført opp i antall våger tørrfisk. Tallet ble hentet direkte fra handelsmannens bokholderi og deretter omregnet til penger i skiftet (1 våg lik ½ daler). Det betyr at bokholderiet har vært viktig i samhandelen. Her ble det ført opp hva som ble levert av produksjon (fiskevarer, tran, februksprodukter etc.) og hva som ble tatt ut til utrustning og forbruk, alt notert i tørrfiskverdi. At tørrfisk har vært regneenheten, viser hvor viktig denne varen var i det økonomiske systemet. Penger var en vare man skaffet seg for å betale ekstraskattene.
    Dette stilte store krav til et godt bokholderi, og det ser ut til at også de lokale debitorbøkene har vært skikkelig ført. I Nord-Grunnfjord fantes f.eks. i 1717 «Den salige manns vel kondisjonerte regnskapsbok». I booppgjørene måtte gjelden dokumenteres ved fremlegging av hovedbøkene eller utskrift, med referanse til sidetall. På Helgøy var det hele 3 slike protokoller. Den eneste som kanskje slurvet litt, var fogden. Her sto gjelden i «kladdebøker», men dette synes å ha sammenheng med at han mest drev med varebytte, ikke kredittsalg. Der gjelden ikke var godt nok dokumentert, ble fordringen avvist av skifteretten.
    Det ser ikke ut til at sikring av fordringer har vært særlig vanlig. Vi har ett eksempel på at en fordring fra Bergen på en lokal handler delvis var sikret ved «revers» (gjeldsbevis). I noen tilfeller ble det utstedt obligasjoner.
    Den lokale handel har i stor grad vært konsentrert om stevnetidene, dvs. når jekta gikk til Bergen, og når den kom tilbake. Det har ikke vært vanlig å sitte med store varebeholdninger utover vinteren. Ingen av de større handelsmenn satt med handelsvarer av betydning, uansett tidspunkt for skiftet. Ingen steder er det oppført lagerbrygger eller egne butikkbygninger. Man har klart seg med en sjå, ei bu eller et naust. Det betyr at de fleste kunder har levert sine varer når jekta lastet inn for Bergensturen, og hentet returvarene når jekta lossa inn om høsten. Kundene har altså for en stor del selv sittet med den varebeholdning de trengte for et års forbruk. Det eneste vi kan finne av varer er følgende: Helgsøy hadde i 1696 litt krutt, bly og klede som kan ha vært butikkvarer. Nord-Grunnfjord hadde i 1714 litt vadmel og lerret liggende, noen nye skjorter og fine halsduker, foruten litt pepper og ingefær. I Helgøy-boet fantes noen huder og skinn som kan ha ligget i påvente av avskipning.
    ....
    Små varebeholdninger hos handelsmennene har ført til et visst behov av å komplettere i løpet av året. Vi har mange eksempler på at de lokale handelsmenn har lånt varer hos hverandre som mel, tobakk, vin, tjære, snøre, malt, salt, foruten rede penger. Dette kan da ha gått både til eget forbruk, og til kundene.
    ....
    Det er klart av hovedmassen av omsetning og utredning har skjedd gjennom et lokalt handelssystem, ikke ved direkte samhandel mellom fiskerne og Bryggekjøpmennene i Bergen, slik den vanlige oppfatning har vært. Dette ser vi klart av de mange lokale handelsmannsskifter vi har fra slutten av 1600- og tidlig 1700-tall, og av skiftene etter de enkelte fiskere, der vi får oversikt over deres totale gjeldsforpliktelser.» 2