Biografi - Biography

Telefonmmontør, telefonunderformann i Televerket.
Født 31.01.1942 i Oslo (OS).
Døpt 29.03.1942 i Tøyen kirke, Tøyen, Oslo (OS).
Død 12.11.2018 på Drammen sykehus, Drammen (BU).
Begravet 23.11.2018 i Tranby kirke, Lier (BU).

Flyttet 1966 fra Tøyengt. 28, Grønland, Oslo (OS) til Theresegate, Oslo (OS).
Flyttet omkring 1972 fra Theresegate, Oslo (OS) til Røsslyngveien, Tranby, Lier (BU).
Flyttet 1983 fra Røsslyngveien, Tranby, Lier (BU) til Hansebråtan 13, Tranby, Lier (BU).
Flyttet omkring 2001 fra Hansebråtan 13, Tranby, Lier (BU) til Auvi Terrasse, Tranby, Lier (BU).
Flyttet omkring 2012 fra Auvi Terrasse, Tranby, Lier (BU) til Bruveien 9, Lier (BU).

"

Kopi av dåpsattest utskrevet 19. mai 1967.

"

T.v.: Tore og Per. T.h.: Hildur og Alf med barna Tore og Per.

"

Familien samlet foran «Gamlestua» på Nygaard i 1948: I døren fra venstre: Karoline Nygaard, Gerda Nygaard, Else Synnøve Nygaard og Frank Lorang Fjeldstad. I nest bakerste rad: Paul Edmund Hagå, Fredrik Nygaard, Kristen Nygaard, Kristian Nygaard, Anne Oline Nygaard, Anna Marie Nygaard, Indiane Elise Nygaard, Hansine Kathrine Nygaard, Olaf Olsen Nygaard, Gunnar Feiring (vår sjåfør) og Kaare Brynjulf Nygaard. I mitterste rad: Hildur Nygaard, Solveig Maud Fjeldstad, Hjørdis Olava Nygaard, Helga Sofie Holter, Aslaug Margarete Vossli, Andrea Viktoria Hagå, Gerda Elise Nygaard, Martha Ovidie Kristiansen, Henrik Kristiansen, Odd Julius Kristiansen og Marit Helene Lovise Sletta. I nest fremste rad: Svein Vossli, Bjarne Ivar Nygaard, Alf Fredrik Nygaard, Jens Nygaard, Frøydis Hagå og Einar Holter. I fremste rad: Sissel Nygaard, Brynjulf Nygaard, Bjørn Sletta, Arne Sletta, Tore Nygaard, Kari Nygaard og Per Nygaard.

    Hver sommer reiste den del av Nygaard-familien som bodde i Oslo til slektsgården Nygaard i Askim. Reisen gikk med lastebil, sjåfør var Gunnar Feiring. På Nygaard ble det dekket i haven og dagen ble fordrevet med sang og leker.

"

Per (nr. 2 fra venstre) sammen med gode venner i Heimdalsgaten 38 omkring 1950.

"

Frøydis, Tore, tante Solveig, Per, tante Andrea og onkel Paul. Trolig er bildet tatt utenfor Son – nord for Moss sommeren 1951. Jeg husker ikke hva hunden til tante Solveig het.

    Mens jeg (Tore) tilbrakte sommeren 1951 i Son hos onkel Frank og tante Solveig og følgende somrer på Jeløya ved Moss, med onkel Kaare og tante Hjørdis og på Gran i Hadeland med onkel Paul og tante Andrea var Per på Brønnøya utenfor Nesøya i Asker med farfars bror, onkel Kristian og tante Else.
    Han hadde også senere et nært forhold til onkel Kristian og tante Else.
    Else ville imidlertid mot slutten at Per og Ingebjørg skulle forplikte seg til å bruke tid for å hjelpe henne mot å få arven etter Kristian og Else når hun døde. Dette ville Per og Ingebjørg ikke gå med på, så kontakten ble vel kjøligere og arven – som var ganske stor – gikk till hennes familie.

"

Per med hunden Pit våren 1953. Kolonialforretningen «T. M. Fløysvik» i Tøyengata 19.

    Pits eiere var familien Tallaksen som drev kolonialforretningen «T. M. Fløysvik» i Tøyengata 19. Per tilbrakte mye tid med den familien, tror han nesten var som en sønn i huset.

"

Avgangsvitnesmål fra Tøyen skole (1956) og framhaldsskolen (1957).

    Per gikk på Tøyen skole.

    Etter folkeskolen gikk han et år på handelslinjen ved Oslo Framhaldsskole. Antagelig var dette på Hersleb skole som i 1957 ble ungdomsskole for 8.–10. trinn i bydel Gamle Oslo i Oslo.

    Han ble konfirmert i Tøyen kirke omkring 1957 og bodde hjemme til han giftet seg med Ingebjørg i 1966 og flyttet til Theresegate.

    Blandt hans gode venner i denne tiden var Freddy – som bodde i samme gård – og Tor Åge Bringsværd.

    Sammen med Tor Åge, Knut og Ingebjørg, dannet han «The Gospel Boys» på slutten av 50-tallet. De ble en populær kvartett og turnerte rundt på ungdomstreff i datidens ungdomsforbundet, nå Norges KFUK-KFUM. De sang mye Negro Spirituals og Gospel – noe som har fulgt Per hele livet.

2

"

    Fra Stavanger Aftenblad:
  "«The Gospel Boys» har tatt fri fra skoler og jobber for å underholde Stavanger i kveld. Det er en pike og tre gutter, kjent for publikum her fra tenåring-treffet i sommer. Men ikke alle fikk høre dem da, og de har sjansen i kveld når Ynglingen sammen med Parkutvalget samler publikum til skjemt og alvor i Byparken.
    Aftenbladet traff dem i morges hjemme hos Arne Askeland, formann i Ynglingen ungdomsgruppe, opplagt til ny Stavanger-oppgave som kanskje blir den siste for samtlige fire på en stund. En av kvartetten skal i militærtjeneste med det første, og da spørs det om de ikke må si nei takk til iallfall noen av tilbudene.
    Det er ikke slik å forstå at «The Gospel Boys» reiser land og strand rundt, de holder seg til et nokså begrenset område, men har stort publikum. Oslo-distriktet er deres forum, nærmere bestemt ungdomsklubbene innenfor Norges Kristelige Ungdomsforbund. Bare i Oslo og distriktet er det 40 av dem med nærmere 3000 medlemmer.
    – Og programmet i kveld?
    – De mest kjente av Negro Spirituals.
    De andre som skal være med er Sindrre Eide med trompetsolo, Stavanger Kristelige Ungdomsforenings kor, musikkorpset Ynglingen av 1882 og pastor Erling Utnem som har en appell til ungdommen.
    I det varme og fine været blir det nok folksomt i Parken.»

    Etter framhaldsskolen forsøkte han seg – så vidt jeg (Tore) husker – som pølsemakerlærling, men trivdes ikke med arbeidet. I stedet arbeidet han 1½ år som ekspeditørlærling i en matvareforretning.

    Per arbeidet så i Televerket mellom 1960 og 1982, avbrutt av militærtjenesten.

    Etter rekruttskole i 1962 avtjente han resten av sin militærtjenesten på Bardufoss i Nord-Norge.
Jeg vet at han under den tiden besøkte familien i Tromsø.

"

Militært tjenestebevis.

    Per avtjente sin militære førstegangstjeneste mellom 10.01.1962 og 10.05.1963. Etter rekruttskole ved «Hærens Sambands Øvingsavdeling» tjenestegjorde han ved «Brigaden i Nord-Norge» på Bardufoss fra 03.03.1962 som soldat, senere korporal (forsterker/radiolinjemann).
    «Han har fått god praksis i: Betjening og vedlikehold av forsterker/radiolinjeutstyr. Herunder også aggregater.»
    «Korporlen har i 4 mnd tjenestegjort som sjef for koplingsgruppe. Han har utført tjenesten meget bra.»

"

Vigselattest fra Frogner sogn i Lier presegjeld.

    Ingebjørg og Per giftet seg 09.07.1966 i Frogner Kirke, Lier i Buskerud.

"

    De flyttet inn i en leilighet i Theresesgate i Oslo hvor de fikk datteren Hilde i 1971.

    Omkring 1972 flyttet familien til et rekkehus med hage i Røsslyngveien på Tranby i Lier. Her kom datteren Gunhild til verden i 1973.

"

Ansettelse som telefonmontør ved Oslo telegrafdistrikt i 1965 – Telegrafverkerts montørkurs samme år,

"

    I januar 1973 ble Per ansatt som telefonunderformann.

    I 1982 sluttet han så i Televerket etter eget ønske og opprettet sitt eget firma:
        «Per Nygaard A/S».
    Her fikk han raskt en god kundebase og hadde bl.a. ansvar for telefoni og datalinjer hos Storebrand og Platou.

    I 1983 flyttet så familien inn i eget hus i Hansebråtan 13 på Tranby.

    De fikk noen gode år her før Ingebjørg dessverre fikk kreft og døde 47 år gammel i 1990. Da var Hilde 19 og Gunhild 17 år gamle.

    Det ble noen røffe år etterpå, fram til han traff Sissel 4 år senere.

    Etter hvert flyttet Sissel til Per i Hansebråtan. Der bodde til de sammen kjøpte leilighet i «Auvi Terrasse».

    Den nye leiligheten må ha bydd på problemer, for i Aftenosten kunne man lese følgende 30.07.2002:

"

Utlagt tarm. Gulvet Per Nygaard og Odvard Johnsen står på er bare søle, men det midlertidige dreneringsrøret tok mesteparten av forrige regnvær (Aftenposten 30. juli 2002 - Gunnar Kagge, knut Snare (foto)).

  «Drømmeboligen ble mareritt
    2 års mareritt. Det skulle være drømmeboligen, høyt over Lier med utsikt til blått hav og grønne skoger. Men for de 18 husstandene har det vært mer krabbing i kjellere og garasjer, enn soltimer på terrassene.
    Selv i gårsdagens strålende solskinn, var det regnværet for noen dager siden som opptok boligeierne.
    Det finnes jo ikke drenering her. Vannet kommer inn over alt, og det skyller bort grøntanleggene, klager Per Nygaard, som sitter i borettslagets styre.
    Problemet er at husene ligger i en bratt skråning, og det har ikke entreprenøren tatt hensyn til. Dermed er det ingenting som hindrer vannet i å renne rett inn til husveggene, når murene ikke går dypt nok og mangler utrustning for å holde vann ute, går det galt. I kjellerne og garasjene trenger man ikke å være fagmann for å fastslå at det er fukt og mugg. En alminnelig nese holder.
    Platene på veggen er revet ned, de tålte ikke fuktigheten. Isolasjonsplatene i kjellertaket løsner og ligger på bakken.
    Det siste regnværet ble bare delvis fanget opp av det beboerne kaller "den utlagte tarmen". For å redusere skadene i kjelleren er det lagt ekstra dreneringsrør ut gjennom en luke i veggen.
    Bedre blir det ikke når de som la taket ikke tettet skikkelig etter seg heller.
    Borettslagets styreleder Jan Egil Andersen har brukt mye tid de to siste årene på å rydde opp.
    Jeg har flyttet inn i nye hus før, så heldigvis insisterte jeg på at vi måtte ha byggefeilsforsikring, sier han.
    Det var ikke noen billig affære, tilsammen måtte de 18 kjøperne ut med over 200000 kroner. Etter at entreprenøren som satte opp husene gikk konkurs, kan det vise seg å være en god investering. Men borettslaget måtte engasjere advokat og true med sak før forsikringsselskapet begynte å åpne på pengepungen.
    Forsikringsselskapet bestilte også en rapport fra ProsjektForum for å få en objektiv vurdering av byggearbeidene. Side opp og side ned går refrenget "Reklamasjonen er å anse som svikt i forhold til kontrakt" igjen.
     I tillegg til kamp mot en konkurs, entreprenør og et gjerrig forsikringsselskap, er Andersen og naboene hans mildt sagt oppgitt over Lier Boligbyggelag. Under hele byggeperioden var det byggelaget som sto for all kontakt med entreprenørene, men nå er det boligeierne som må ta ryddejobben.»

    Etter hvert ble denne leiligheten tungvint, og de flyttet til en mer lettstelt leilighet i Lierbyen.

    Per har vært gjennom en del tøffe tak i livet. Han hadde fulgt begge foreldrene til graven før han fylte 36, han mistet kona Ingebjørg da han var 48, fikk hjertesvikt med påfølgende utblokkinger av diverse årer i begynnelsen av 50-åra, og en kraftig betennelse i begynnelsen av 70-åra, som førte til et amputert ben. Han fikk også kreft i spiserøret for litt over ett år siden. Det var likevel en kraftig lungebetennelse som skulle bli hans skjebne.

"

    Per døde 12. november 2018 på Drammen sykehus etter en kort tids sykeleie og ble begravet fra Tranby kirke 23..november.

    Hildes og Gunhilds tale ved begravelsen:

"

        Tøyen:
    Per var en ekte Tøyen-gutt – født i Oslo under krigen 31. januar 1942 og døpt i Tøyen kirke. Sammen med storebror, Tore som var 5 år eldre, mamma Hildur og pappa Alf Fredrik bodde han som 4. generasjon i Tøyengata 28 i Oslo. Her hadde de utedo i bakgården – og tanter og onkler bodde tett på i tilliggende leiligheter.
    Under krigen var det trange kår og foreldrene slet for å få endene til å møtes. Begge ofret seg nok en god del for at gutta skulle være mette, deres far fikk t.eks magesår. For at guttene skulle få tilstrekkelig med melk og mat begynte mor som blodgiver slikat hun fikk ekstra rasjoneringsmerker. Vi var også heldige som hadde en melkebutikk i gården under krigen. Ved dagens slutt fikk mor kjøpe melk som ble over, da det ikke fantes noe kjøleskap i butikken.
    Det var et tett familiefellesskap med mye sang og musikk og gode tradisjoner for å samles.
    Per vokste opp som en ekte gategutt med alt som følger med. De hang bak trikken, fikk matpakker slengt fra 3. etg, hadde ikke privat bad og badet derfor på det offentlige badet på Enerhaugen.
Per fortalte flere ganger om hvordan rottene raslet bak dassen ute i bakgården når de måtte på do om kvelden.
    Feriene ble de første årene tilbragt på Solhøgda, et feriested eid av familien. Etter hvert ble brødrene sendt på feriekoloni på Larkollen. Storebror Tore forteller at han første året Per skulle dit tok med Per til frisøren før de skulle dra. Tore ville at de skulle få den moderne frisyren «yankee-cut», men glemte hva det het, og kom i fare for å be om «barbus» – noe som ga gutta kallenavnene Store-barbus og Lille-barbus.

        Utdannelse, militære og arbeidsliv:
    Av utdannelse sa Per alltid at han hadde gått livets skole, men vi vet at han i tillegg til folkeskolen på Tøyen, hadde et år på handelslinjen på Oslo Framhaldsskole og deretter halvannet år som ekspeditørlærling i matvareforretning. Attesten han fikk derfra beskriver han som «flink, lærenem, ærlig og pålitelig».
    På mange måter fulgte han i begge foreldrenes fotspor. Hildur jobbet i forretning, mens Alf Fredrik var elektriker.
    Fra 1960-1982 jobbet Per i Televerket, der han fikk televerkets montørkurs i 1965, og etter hvert ble forfremmet til «telefonunderformann» i 1973. Per fortalte at han her bla. klatret opp i strømmaster med stolpesko, og balanserte bortover telefonlinjene for å løse opp i knuter. Sissel kan fortelle at Per hadde tilnavnet «Snurre sprett» på den tiden.
    Også i militæret fra 1962-63 fikk han tjenestegjøre innenfor sambandet. Som soldat og korporal i Hærens Sambandsøvingsavdeling jobbet han med betjening og vedlikehold av forsterkere og radiolinjeutstyr.
    «79 Nygaard» fikk sågar refsordre da han 25. april 1963, kl 23.15, prøvde å forsere leirgjerdet i den hensikt å ta tyvpermisjon – for dette fikk han en dags vaktarrest.
    1982 sa Per opp sin stilling i televerket av eget ønske og startet eget firma – «Per Nygaard AS».– Her fikk han raskt en god kundebase og hadde bla. ansvar for telefoni og datalinjer hos Storebrand og Platou. Vi er mange barn, nevøer og venner som fikk vår første jobberfaring i firmaet hans.
    Litt spøkefullt kalte han seg «direktør», men det var nok også et utrykk for at han var stolt av at han, med relativt lite utdanning, likevel mestret å drive sitt eget firma.

        Ungdomstida:
    Familien Nygaard var glade i musikk og aktive korister. Allsang fylte hjemmet når de var samlet.
    Per ble aktiv i ungdomsklubben på Tøyen der også sang og musikk var viktig. Med ungdomsklubben dro Per på leir og smeltet nok mange pikehjerter da han trakk frem gitaren under leirbålet, mens han så på hver og en med sine isblå øyne. Han har også fortalt om en heltehistorie som ble til da en frøken i nød hadde mistet sine briller ut fra brygga på Knattholmen. Han stupte uti, tok tangen til side og fant brillene med en gang. Han syns for øvrig det måtte ta litt lengre tid, så han ventet så lenge han klarte på bunnen før han gjorde sin entre – med brillene ført først opp av vannet. Det ble applaus og en helt var født.
    Gjennom ungdomsforbundet møtte han Knut Ølberg fra Lier, som ble bestevenn for livet. At Knut hadde en søt lillesøster var kanskje ikke så viktig med en gang, men etter hvert var det kanskje vel så mye Ingebjørg som Knut som dro Per til Lier på besøk.
    Ingebjørg og Per var av-og-på kjærester i flere omganger før de bestemte seg for å satse på hverandre.
    Også i møte med familien Ølberg, fortsatte musikken å være viktig. Sammen med Tor Åge Bringsverd, Knut og Ingebjørg, dannet han The Gospel Boys på slutten av 50-tallet. De ble en populær kvartett og turnerte rundt på ungdomstreff i datidens ungdomsforbundet, nå Norges KFUK-KFUM. De sang mye negro spirituals og gospel – noe som har fulgt Per hele livet.

"

        Ingebjørg og Per.
    I 1966 giftet Ingebjørg og Per seg i Frogner kirke i Lier. De flyttet inn i leilighet i Theresesgate, der de etter 5 år fikk en etterlengtet datter, Hilde, i 1971.
    Deretter flyttet den lille familien til rekkehus med hage på Tranby i Lier – og Røsslyngveien. Der kom Gunhild til verden i 1973.
    Det må ha vært en stor overgang og klassereise for Pappa, i løpet av 10 år, å komme fra bygård og bakgård med utedo til rekkehus med egen hage og eget bad.
    På Tranby ble Per og Ingebjørg fort aktive i Lier kammerkor. Hver onsdag var det øvelse – og hver onsdag hadde vi barnevakt. Det var i grunnen stas for oss alle fire. Med kammerkoret ble det mange fine konserter og turer, som Per satte stor pris på.
    Det var mye musikk i hjemmet vårt. Per var opptatt av harmonier og gitaren kom alltid fram på familiesamlinger – han og svoger Knut var skikkelig samstemte – og med Ingebjørg og alle hennes søsken – og etterhvert vi barna – utviklet festene seg til rene konserter av og til. Vi elsket å sovne til lyden av koret i overetasjen.
    Per og Ingebjørg hadde mye humor seg imellom, som da de begge bød over hverandre på samme gjenstand på en auksjon da det var loppemarked på menighetshuset, til stor fornøyelse for alle som var tilstede.
    Per så alltid frekt solbrun ut. En gang Per og Ingebjørg var i syden var mamma syk første dagen og holdt seg inne på rommet, da de sammen kom til frokost dagen etter spurte servitøren med et blunk mamma om hun hadde fått seg en «holliday-husband». Da hadde han fått noen timer i sola uten henne, og så allerede innfødt ut.
    Som far var Per en leken pappa som tullet mye; Vi hadde for eksempel ved flere anledninger vannkrig inne. Vi vokste opp med en far – og en mor – som begge var feminister. Vi fikk utvikle oss i en familiekultur som ikke har gitt oss begrensninger, men snarere vist oss alle mulighetene.
    Et par morsomme historier som er fortalt mye er da Per og Ingebjørg hadde spart til fryser i sitt første hjem og pappa plutselig hadde svidd av alle pengene på en Rolex. Det falt falt ikke god jord, men Ingebjørg fikk sin revansje da hun en dag i 1982 plutselig hadde fått tilslag på en boligtomt i Hansebråtan, uten å ha snakket med han om det først. Det kom som et sjokk da vennene Kjell og Turid kom med gave for å gratulere dem som tomteeiere.
    Men det viste seg å bli en lykke – og familien flyttet inn i nytt hus i 1983.
    De fikk noen gode år i Hansebråtan før Ingebjørg dessverre fikk kreft og døde 47 år gammel i 1990. Da var Hilde 19 og Gunhild 17 år gamle. Det ble noen tøffe år etterpå, fram til han traff Sissel 4 år senere.

"

        Sissel og Per.
    Per fant nemlig kjærligheten på nytt. Det er ikke alle forunt å leve ut en SeogHør-romanse, men det fikk Per oppleve. Sissel og Per hadde nemlig vært kjærester som tenåringer.
    De møttes som ungdommer på Kampen der Per´s kusine Frøydis bodde i samme gård som Sissel. En stund var de kjærester. Men tiden gikk og de fikk begge familie hver for seg.
    Da Sissel fylte 50 år var Frøydis i selskapet. Per ble nevnt, og Sissel som da var skilt, fikk vite at han var blitt enkemann.
    Frøydis oppsøkte Per og ba ham ringe Sissel for gammelt vennskaps skyld. Dermed var det gjort og livsforhold nr 2 startet.
    Etter hvert flyttet Sissel til Per i Hansebråtan. Der bodde de til de sammen kjøpte leilighet i Auvi Terrasse. Etter hvert ble denne leiligheten tungvint, og de flyttet til en mer lettstelt leilighet i Lierbyen.
    Per og Sissel reiste mange ganger til Tenerife hvor de nøt varmen. Somrene gjennom deres 25 års samboerskap, koste de seg på Sissels kjære Holm i Østfold. Her opplevde de hyggelige stunder med familie og venner. Og det var mye gitarspill og latter.
    Pappa var også veldig glad i – og flink til å danse! Spesielt swing. Det er vi mange som har fått erfare i alle epoker.
    Tenk – han fikk 2 livskjærester! Og med Sissel ble vår lille familie doblet. Sissels døtre, Lise og Tonje, ble fort en del av familien.
    Familien skulle vokse enda mer: Per fikk 4 svigersønner: Martin, Torstein, Georg, og Tom Arne.
    Og det er etter hvert blitt en liten gjeng med barnebarn og bonusbarnebarn: Torgeir, Erlend, Storm, Lykke, Iver, Oskar, Jacob og Kaja.

        Sykdom.
    På sykesenga fortalte han hvor stolt han var av alle. At det har blitt folk av alle sammen! Vi var så heldige at alle barnebarna rakk en tur innom før sykdommen tok tak for alvor. Du fortalte om hva som skjedde, og tullet litt med dem alle sammen.
    Per og Sissel hadde omsorg for omgivelsene og hverandre. De har alltid besøkt de som trenger det og vist omsorg for venner og kjente.
    Pappa har vært så heldig å få fullføre to livslange kjærlighetsforhold i mål. Halve livet med mamma, halve livet med Sissel. Vi er så glade for at han har hatt kjærlighet i livet sitt – alltid. Og barna våre fikk en bestemor selv om mormor var borte.
    Etter at han amputerte benet fikk han 2 bonus-år, der han med utrolig styrke gikk løs på oppgaven med å trene seg opp til å gå med protese, og til å bruke rullestol. Man skulle kanskje tro en benamputasjon ville ta motet fra en mann på 74 år, men dette hadde motsatt effekt på pappa.
    Han var veldig stolt når fysioterapeuten skrøt av han, og gikk løs på oppgaven med stort pågangsmot og fremtidsoptimisme. Han nådde målet sitt også.
    Vi har ikke sett han så sterk og vital på sikkert 20 år. Vi er stolte over at han til og med stupte ut i bassenget fra rullestolen, med ett ben. Han fikk svømt i bassenget på en av sydenturene. Det gikk ikke helt å crawle som han sa, men ryggsvømming gikk fint.
    Pappa har vært gjennom en del tøffe tak i livet. Han hadde fulgt begge foreldrene til graven før han fylte 36, han mistet kona Ingebjørg da han var 48, fikk hjertesvikt med påfølgende utblokkinger av diverse årer i begynnelsen av 50-åra, og en kraftig betennelse i begynnelsen av 70-åra, som førte til et amputert ben. Han fikk også kreft i spiserøret for litt over ett år siden. Det var likevel en kraftig lungebetennelse som skulle bli hans skjebne.
    Noen sier at man taper mot sykdom – men pappa vant. Vi skulle ønske han var sterk nok på slutten slik at alle kunne kommet innom og fått møte han. Han sto i den siste runden, på samme måte som tidligere, med beundringsverdig styrke.
    Uansett hva som ble sendt mot han, tok han imot. Hadde han tatt den ene, så kunne han ta den neste også. Med et takk, et smil og en tommel opp til sykepleierne. Optimist til det siste. Selv etter at han visste at det gikk mot slutten, ville han holde glasset selv når han drakk – det var viktig å opprettholde koordinasjonen.
    «Så sterk du er, du er tøff», skrøt vi. Han flekset armene og kommenterte «Stælken Gundersen». Smilet og humoren bevarte han helt frem.
    Pappa du vant, du sto løpet helt ut, du er vårt forbilde, vår helt – tommel opp for deg.

    Vi lyser fred over Pappas minne.

"

Minnebilder fra Hilde og Gunhild.