Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 980.
Død omkring 1050.

    Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
  «9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»

"

    Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.

    Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.

    På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på «Ormen Lange» under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.

"

Christian Krohg: Einar Tambeskjelve: «For vek, for vek er fyrstens bue.»

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
  « 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

    Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.

    Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.

    Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.

    Da kong Magnus døde i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning til kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.

    Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Einar Eindridesson Tambarskjelve (norrønt Einarr Þambarskelfir) (* ca. 980 - † ca. 1050) fikk trolig tilnavnet "Tambarskjelve" (av norrønt Þomb ('den utspilte bue') fordi han var den beste bueskytteren i landet. Han er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus. I store deler av Snorre Sturlassons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husby i Skaun sør for Trondheim.
    I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var "den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også" og "den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag".
    Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus den Gode som norsk regent i 1035.

    Slekt.
    Ifølge Heimskringla var Einar sønn til Eindride, sønn til Styrkår fra Gimsan (Gimse i Melhus) som var sønn til Reidar. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon Jarl. Einars sønn het også Eindride og var, ifølge en usikker kilde gift med Sigrid Erlingsdatter, datter til Erling Skjalgsson på Sola.
    Ifølge Snorre var Eindride gift med en annen Sigrid; datteren til Ketil Kalv og Gunhild, søster til Harald Hardråde.

    Einar var gift med Håkon Jarls datter Bergljot – søster til ladejarlene Eirik og Svein Håkonsson – som gav Einar skatteinntektene fra Orkdal.
    Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.

    Slaget ved Svolder.
    Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på "Ormen Lange" sammen med Olav Tryggvasson i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000.
    I Snorres skildring fra slaget (Olav Tryggvassons saga – som på dette punkt ikke kan verifiseres gjennom andre kilder) heter det:"Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen hans, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter – :
      'Skyt den mannen i krapperommet du.'
Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav:
      'Hva var det som smalt så høyt?'
Einar svarte:
      'Norge av din hånd, konge.'
      'Det var vel ikke så stort smell',
sa kongen
      'ta min bue og skyt med den',
og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa:
      'For veik, for veik er kongens bue',
slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med."
    Einar skiftet side etter slaget. Han seilte med skipet "Ormen Lange" som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk, tilbake til Trondheimen.
    Det er imidlertid sannsynlig at Einar ikke var med i dette slaget. Legendariske sagaer om Olav den Hellige, som er skrevet tidligere enn Snorri Sturlasson og Odd Munk Snorrisons sagaer om Olav Tryggvasson, beskriver nemlig anekdoten om buen som brast i et annet slag, og da med Eirik Jarls bror, Svein, som den tapende kongen. Som gift med Eirik Håkonsson Jarls søster, er det usannsynlig at Einar skulle delta i et slag og kjempe mot svogeren Eirik. En samtidig kilde til slaget ved Svolder, Hallfred Vandrædaskald, som kvad om Olav Tyggvasson, nevner heller ingenting om at Olav Tryggvasson skal ha hatt et hærfølge fra Trøndelag. Det er derfor sannsynlig at den kjente anekdoten om buen som brast stammer fra slaget ved Nesjar, der Einar deltok sammen med sin andre svoger Svein Jarl. Anekdoten beskriver da sannsynligvis Einar og Svein under slaget ved Nesjar, og ikke Einar og Olav Tryggvasson under slaget ved Svolder.

    Politisk liv.
    Einar sto i opposisjon til Olav den Hellige og deltok i kampen mot ham i slaget ved Nesjar sammen med Svein Jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve kaste et anker ombord i skipet hans og hale ham vekk fra kampplassen før han ga seg.
    Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde sine gårder og ble dermed den mektigste høvdingen i Ut-Ttrøndelag. I 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knud den Mektige i England og fikk rike gaver av ham.
    Einar deltok ikke i slaget ved Stiklestad. Sammen med sønnen Eindride hadde han reist til England for bl. a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knud. Men heller ikke med Knuds og hans sønn Svends styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knud påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.
    Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene strittet i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.
    Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 hjem Olavs sønn, Magnus, fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, og han dominerte helt i Trøndelag.

    På kant med Harald Hårdråde.
    Einar kom i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde, opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget bøndenes rett mot kongen.
  "Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde god kjennskap til lovene, og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem."
    Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både hjemme og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble deres lik jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den Gode.

    Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 "markerer den endelige avslutningen av vikingtiden med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.

    I "Harald Hardrådes saga" er det også inkludert et kvad diktet av Harald Hardråde selv, om Einar. Dette er den eneste samtidige kilden som finnes om Einar.» 2