Biografi - Biography

Greve/hertug.
Født 1140.
Død 09.02.1212 i Bernburg.

    Hertug av Sachsen 1170 (1180?) - 1212.

    Da Knud IV i 1182 hadde overtatt makten i Danmark, meldte problemet i forholdet til keiseren seg igjen. Men Frederik Barbarossa var for opptatt av større oppgaver til å kunne ta seg av nordiske forhold. Han krevde derfor etter Valdemar den Stores død at Knud skulle komme ned til ham og avlegge lenseden, slik hans far hadde gjort. Dette ble avvist. Barbarossa truet da med å ta lenet fra Knud og gi det til en annen. Knud svarte at keiseren i så fall først måtte finne en annen. Man mente i Danmark at keiseren ikke kunne begynne et felttog mot nord, eller at noen av hans lendmenn var oppgaven voksen.

    Den nye sachserhertug, Bernhard av Anhalt, hadde ikke samme styrke som Henrik Løve, og kunne neppe bli en trussel mot det danske riket. 1

"

Bernhard av Sachsen i tresnitt fra 1598 (Wikipedia).

    Fra svensk Wikipedia (oversatt):
  «Hertug Bernhard III av Sachsen (* ca. 1140 - † i Bernburg 09.02.1212), gravlagt i Kloster Ballenstedt. Han var greve av Aschersleben, greve av Anhalt 1170-1212, hertug av Sachsen 1180-1212.
    Hans foreldre var hertug Albrecht Bjørnen († 1170) og Sophie av Winzenburg (* ca. 1107 - † 25.03.1160).

    Ved farens død og den påfølgende delingen av det askaniske arvet i 1170, overtok Bernhard grevskapet Aschersleben. I 1171 arvet han Ballenstedt etter sin bror Adalbert. Bernhard deltok i rikskrigen mot den welfiske hertugen Henrik "Løven", hvor Henrik fikk Aschersleben nedbrent. Etter at Henrik ble styrtet i 1180, forlente keiser Fredrik I "Barbarossa" Bernhard den østre halvdelen av hertugdømmet Sachsen (Sachsen-Wittenberg), men ikke uten motstand fra så vel åndelige som sekulære fyrster og grever som søkte større autonomi. Den vestre halvdelen av hertugdømmet Sachsen ble forlent til kirken Köln. Mens Bernhard avsto fra å utøve innflytelse i Westfalen og Engern, hevdet han overherredømmet over grevskapene Holstein, Ratzeburg, Schwerin, Lüchow og Dannenberg, uten å lykkes fullstendig i sine intensjoner. Den voksende innflytelsen fra waliserne og den inkonsekvente holdningen til keiseren forårsaket Bernhard vanskeligheter, og i 1189/1190 ble han utvist fra Holstein og Schwerin av den tilbakevendende Henrik Løven. Bernhard lyktes etter dette å hevde sin hertugmakt i Ostfalen.

    I 1197 ble Bernhard foreslått som tysk tronekandidat etter råd fra erkebiskop Adolf av Köln. Bernhard avviste imidlertid kandidaturet og forble Filip av Schwaben trofast i kampen mot den walisiske motkongen Otto IV. Først etter Filips død i 1208 sluttet Bernhard seg til Otto IVs parti. Som tilhenger av Otto kunne Bernhard hevde de gamle saksiske kravene om overhøyhet over grevskapene Pommern, Mecklenburg og Polen, men ikke uten konflikt med kusinene i Brandenburg som hadde samme krav.

    I 1203 vant Bernhard Ratzeburg-Lauenburg, men tapte det umiddelbart til Danmark. Han grep inn i den danske borgerkrigen og støttet erkebiskop Valdemar av Schleswig-Bremen. Det var under et felttog til Bremen til støtte for Valdemar at den høyt ansette hertugen Bernhard døde.

    De askaniske stammelandene utgjorde kjernen i hertug Bernhards besittelser. Etter Bernhards død i 1212 gikk Bernhards besittelsene mellom Harzen og mellomste Elben til hans eldste sønn Henrik (Anhalt-linjen). Den yngre sønnen Albrecht ble hertug av Sachsen- Wittenberg.

    Bernhard giftet seg ca. 1170 med Judith av Polen († 1201/1202).» 2