Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 1220.

Levde mellom 1263 og 1264.
    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Erling Ivarsson på Bjarkøy var 1263 lendmann og sysselmann i Hålogaland.
    Han deltok som en av kong Håkon Magnussons fornemste lendmenn i krigstoget til Skotland.» 1

"

T. v. Bjarkøy i Troms. T. h. Giske på Sunnmøre (Kartverket, historieske kart: Romsdals amt 56-10: Sju kartblad over Ålesund, Molde og Kristiansund med omegn. Møre og Romsdal, Amtkartsamling, Møre og Romsdal, 1890, Håndtegnet. Målestokk 1:50 000). (Wikipedia).

||    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
    Erling Bonde av Bjarkøy (nevnt 1263) var lendmann.
    Han var en stormann som vanligvis identifiseres som lendmannen Erling Ivarsson som nevnes flere ganger i sagaen i forbindelse med Håkon Håkonssons avsluttende krigstokt mot Skottland 1263-64 (avsnitt 318-319).
    Erling var trolig sønn til Ivar Bjarnesson og sønnesønn till Bjarne Mårdsson (nevnt 1223), lagmnn i Hordadland.

    Erling hadde barna:
Bjarne († 1313), baron, gift med Margreta Nikolasdatter i Giske († senest 1307).
Vidkunn († 1302), ridder, gift med Gyrid Andresdatter Ståreim († 1313).
Margreta (muligens) († før 1313).

  «Går vi tilbake til Bjarne og Vidkunn Erlingssønner, så var disse etter alt å dømme sønner av Erling bonde i Bjarkøy, en stormann som vanligvis identifiseres som lendmannen Erling Ivarsson som nevnes flere ganger i sagaen i forbindelse med Håkon Håkonssons avsluttende krigstokt mot Skottland 1263-64.
    Fra ham stammer den yngre Bjarkøyætta. Navnebruken tilsier samtidig at det må ha vært en forbindelse tilbake til den gamle Bjarkøyætta. Bjarne antas å være oppkalt etter lagmann Bjarne Mårdsson, mens det langt sjeldnere Vidkunn vanskelig kan være annet enn en oppkalling, eventuelt over flere ledd, av den Vidkunn Erlingsson som døde som den siste mann av den eldre Bjarkøyætta i 1183. Hvordan forbindelsen mellom den eldre og yngre Bjarkøyætta har vært, vet vi ikke med sikkerhet. Vi kan derfor heller ikke trekke den sikre forbindelsen fra Bjarne og Vidkunn Erlngssønner tilbake til Stiklestadkjempen og helgenmorderen Tore Hund.
    Sønnen Bjarne Erlingsson hadde både barn og barnebarn, men likevel endte han opp uten etterkommere ut over dette. Arven endte derfor opp hos Elin og Erling. Erling syntes derimot ikke å ha det samme problem med arvefølgen. Ikke bare hadde han sønnen Bjarne, oppkalt etter arveonkelen og tilsynelatende delvis sammenblandet med denne i senere myteoverleveringer. Men han hadde også i hvert fall tre døtre som nådde voksen alder, Ingebjørg, Gyrid og Sigrid(?). Erling var nok mer godsrik enn hans berømte onkel noen gang hadde vært, men godset skulle altså ved skifte deles mellom barna. Men nå ville tilfeldighetene det slik at sønnen Bjarne døde i 1354, året før Erling selv. Arven ble altså isteden delt likt mellom døtrene hvorav Ingebjørg, gift med Sigurd Havtoresson og Gyrid, gift med Eiliv Eilvsson i Naustdal. Stor arv på begge døtre. Men så ville tilfeldighetene igjen at både Gyrid og Eiliv skulle dø i 1358, etterlatende datteren Margrete. Hun måtte følgelig fostres opp hos sin eneste nære slektning, tanten Ingebjørg.
    Sigurd Havtoresson hadde altså på bare fire år snudd sin andel av arven etter Erling Vidkunnsson fra å være bare en brøkdel til å ha forvalteransvaret for rubbel og bit av arven. Og med hans eget arvegods i mente, satt han altså i hvert fall en periode på 1300-tallet med et betydelig større jordegods enn hva Erling Vidkunnsson hadde hatt selv på høyden av sin makt. Selv omtales han som herr Sigurd i Giske, et setegårdsvalg som mer enn noe annet understreker hvor sentral Giske og Giskegodset var.» 2

"

Lars Løberg: «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske - Odelsretten i norsk middelalder», N.S.T. XIVI 2020, hefte 2, side 127, tavle etter Jo Rune Ugulen 2006.

    Fra «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske - Odelsretten i norsk middelalder»:
  «Bjarkøyætta.
    Bjarkøyætta er den best kjente av alle de norske baronættene i middelalderen. Dels fordi først Bjarne Erlingsson og noe senere hans nevø Erling Vidkunsson i lange perioder på sent 1200- og tidlig 1300-tall var riksstyrelsens fremste menn. Dels fordi den gjennom sine mange og store setegårder og godsrikdom førte både politisk og økonomisk makt videre til etterkommere i Sørum-ætta, som var en tilsvarende dominerende ætt på midt-1400-tall.
    Det meste av genealogien omkring den yngre Bjarkøyætta ble avklart og beskrevet allerede på 1850-tallet av P. A. Munch. Den besto av baronen Bjarne Erlingsson, broren Vidkunn Erlingsson og dennes sønn drottseten Erling Vidkunnsson. Både Bjarne og Erling hadde hver sin sønn, som begge døde før fedrene. Erling Vidkunnsson var dermed ættas siste man, slik at den i mannslinje døde ut med ham i 1355. Erling etterlot seg imidlertid to kjente døtre, Ingebjørg Erlingsdotter, gift med ridderen Sigurd Havtoresson (Sørumsætta), og Gyrid Erlingsdotter, gift med ridderen Eiliv Eilivsson (Naustdalsætta). Bjarne og Vidkunn er så – med rimelig grad av sikkerhet – ansett å være sønner av lendmannen Erling Ivarsson Bjarkøy.»

  «Bjarkøyættas disposisjonsrett til Giske.
    Hvordan eiendomsretten til Giske har gått fra Margrete Nikolasdotter i 1264 til Bjarne Erlingsson, som skrives til Giske i 1276, er ukjent. De er to hovedmuligheter. Enten er Bjarne i 1276 gift med giskearvingen Margrete Nikolasdotter. Han har dermed råderetten også over hennes gods. Da kan han i teorien ha arvet Giske etter sin sønn Andres. Først rettarbota 1313 bestemte at gods som via arv etter felles barn de facto gikk fra en slektskrets til en annen, ved arvtagers død skulle gå tilbake til den slekten som godset opprinnelig kom fra.
    Bjarne testamenterte Giske til sønnedatteren Kristin, men fra henne må Giske ha gått i arv til Bjarnes slektninger, ikke tilbake til Margretes slektninger. En slik arvegang, som fører en odelsgård fra en slektskrets til en annen, er i seg selv tvilsom. Den er likevel mulig, men den fører i så fall ikke odelen videre til den nye eierslekta. Den andre muligheten er at Margrete er død uten livsarvinger og at Bjarne har arvet henne – eller løst Giske fra Margretes arvinger på odel. Noen entydig bekreftelse på hvordan eiendomsrettsoverføringen har skjedd, får vi ikke. Men en nærmere analyse av Bjarnes disposisjoner vedrørende Giske i sitt testamente kan bringe oss nærmere et svar.

    Bjarne Erlingssons testamente fra 1308 eller 1309 forsvant sannsynligvis sammen med Rosenholm-arkivet i Haldens bybrann 1826. Det er imidlertid kjent gjennom flere referanser og avskrifter, og det er brukt i en rekke studier og diskusjoner. Hva Giske angår, har diplomatarieutgiverne samlet seg om følgende ordlyd:

  "Kristine, min sönnedaatter, giffuer iegh ald Gische med ald tilligellsze och den jord, som Rund hedher, schyllendis 24 maaneders matebooll och der till Gaucksöernn, som er vj maaneders matebool, szom ligger der sammestedtz."

    Foruten de kildekritiske utfordringene som følger av at originalen er gått tapt, er det tre hovedproblem som testamentet reiser:
1. Hvorfor gaven gis.
2. Hvem mottakeren er.
3. Med hvilken rett testator gir gaven.
    Årsaken til at testamentgaven gis, er åpenbart å tilgodese mottakeren og – i dette tilfelle, gitt gavens sjenerøse størrelse – å gjøre mottakeren økonomisk uavhengig. Testamentet inneholder en lang rekke gaver både til institusjoner og til enkeltpersoner. Dette er imidlertid den i særklasse største testamentgaven, noe som må ha sin årsak i en spesiell relasjon mellom giver og mottager.
    Mottakeren av Giske med mer er sønnedatteren Kristin. En enkel forklaring på testamentgaven er derfor at hennes far allerede er død. Bjarne Erlingsson gir jordegods i sjelegave for sin eneste kjente sønn, Andres Bjarnesson, noe som tyder på at Andres var død da testamentet ble satt opp. Slektskapsforholdet forklarer likevel ikke alene testamentbestemmelsen. Dersom Kristin var Bjarnes eneste livsarving, ville hun uansett arvet hele hans jordegods. I så fall er testamentgaven unødvendig. Samtidig er Kristin som sønnedatter utelukket fra arv etter bestefaren dersom han samtidig etterlater seg barn eller sønnesønner. En plausibel forklaring på testamentgaven er følgelig at Bjarne Erlingsson da han forfattet testamentet fortsatt hadde livsarvinger som ville fortrenge Kristin fra arv. Slike livsarvinger er imidlertid ikke kjent. Christian Christoph Andreas Lange framsatte følgelig allerede 1850 en hypotese om at Kristin var frilledatter, og at hun derfor ville bli fortrengt fra arv etter bestefaren av dennes nevøer.
    Noen Kristin Andresdotter som med rimelig grad av sannsynlighet skulle kunne passere som arving, kjennes ikke. Ei heller er noen annen Kristin, som kunne være Bjarne Erlingssons sønnedatter, kjent. Derimot er det rikelig med kildebelegg for en fru Kristin som kunne være høvelig enke etter Bjarnes sønn Andres. Fru Kristin Toresdotter er åpenbart enke de gangene hun opptrer i brorens, ridderen herr Håkon Toressons, nærvær i perioden 1318-1329. Samtidig nevnes både broren og hennes foreldre blant vitnene i Bjarne Erlingsson testamente. P. A. Munch antok derfor at sønnedatter i avskriftene er en feillesning for sønnekone, slik at gaven blir å forstå som et tillegg til den tilgaven Bjarne i sin tid hadde latt sønnen Andres gi Kristin. Under gjennomgangen av "Anseede og mægtige Mænd" under Erik Magnusson argumenterte Munch slik for denne relasjon:

  "Da Christina i hiint Brev kaldes Frue, maa hun have været gift, og det bliver da sandsynligst, at hun er den Christina, der i det daarlige Uddrag af Bjarne Erlingssøns Testamente, som vi nu besidde, kaldes hans Sønnedatter, i Stedet for hans Sønnekone, og at Bjarne, hvis Søn Andres (der altsaa efter vor Antagelse var hendes Mand) var død allerede da Testamentet gjordes 1308 eller 1309, har overdraget hende Giske kun til Benyttelse paa Levetid, med det Forbehold, at det ved hendes Død skulde tilfalde Hoved-Arvingen, Erling Vidkunnsønn, der virkelig ikke synes at have faaet Giske i Besiddelse førend henved 1340. Dette formodede Egteskab mellem Andres Bjarnesønn og Christina Thoresdatter forklarer ogsaa, hvorfor Bjarne til Vidner paa sit Testament havde Hr. Thore Haakonssøn og Fru Ingeborg Erlingsdatter, samt betænkte dem med Gaver; thi de skulde naturligviis varetage og repræsentere deres Datters, Andres's Enkes Interesser."

    Den tradisjonelle oppfatningen har vært at Bjarne Erlingsson giftet seg til Giske, og at han var gift med Nikolas i Giskes datter Margrete. Var nå Andres Bjarnesson også Margretes sønn, ville han ved hennes død ha arvet Giske. Og ved Andres' egen død ville Kristin ha arvet Giske framfor Bjane Erlingssson. Selv om Andres døde før sin egen mor, ville det ha vært Kristin, ikke Bjarne, som hadde arvet Giske, fordi ektefeller etter datidens arvelov ikke hadde arverett etter hverandre. Bjarnes eneste mulighet til å arve Giske ligger derfor i at Andres Bjarnesson overlevde sin mor og at Kristin bare var en frilledatter, slik at Bjarne som far kunne arve sønnen. Her taler sannsynligheten klart for P. A. Munchs teori om at sønnedatter er feil i avskriftene for sønnekone, noe som altså vesentlig øker Bjarnes adgang til å arve Giske.
    Begge de nevnte relasjoner, så vel sønnedatter uten arverett som svigerdatter, forklarer godt nok at Bjarne Erlingsson ville tilgodese Kristin i sitt testamente. Men testamentgaven forutsetter samtidig at Bjarne Erlingsson i 1308/09 hadde råderett over Giske og myndighet til å gi Giske bort på sine egentlige arvingers bekostning. En slik disposisjonsrett ville han ha innenfor tiende- og fjerdingsgaveinstituttet, men dersom Giske bare var arv etter felles barn, ville denne disposisjonsretten være sterkt begrenset av andres eventuelle odelsrett til Giske.» 3

    Testamentet for sønnen Bjarne er datert Bergen 25.01.1309 ((DN XV I, "Regesta Norvegica" III, nr. 548):
    Regest:
  «Testament for Bjarne Erlingsson i Bjarkøy:
    Velger seg gravsted i Kristkirken i Nidaros.
    Til sjelehjelp for ham selv, kona Margreta og sønnen Andres får følgende geistlige institusjoner gaver:
    Kristkirken i Nidaros, Bakke-, Tautra-, Elgeseter-, Reins-, og Nidarholm klostre, Mariakirken i Bænum, 1 Bjarkøy og Dønnes kirker, Peterskirken på Veøy, Kristkirken og Nikolaskirken [på Veøy?], Peterskirken, Kristkirken, Mariakirken på Borgund og Giske kirke. Kristkirken, Apostelkirken, Olavshusene, Nikolaskirken, Nonneseter og Munkeliv klostre, Allehelgenshospitalet, Katarinahospitalet, Jonskirken, fransiskanerne, dominikanerne og Mariakirken i Bergen, Halsnøy, Lyse og Gimsøy klostre, Mariakirken, Olavsklosteret og fransiskanerne i Tønsberg, fransiskanerne i Oslo og Konghelle og dominikanerne i Oslo.
    Dronning Eufemia får et forgylt beger, Tore Håkonsson en bolle,
    Hans svigerinne Gyrid et staup og et gullbelte,
    Ingebjørg Erlingsdatter, hans kones søsterdatter Sigrid og brorsønnen Jon jordegods og.
    svigerdatteren Kristin hele Giske og annet jordegods.
    Eksekutorer: Biskopen i Bergen og abbeden i Munkeliv.
    Vitner: Tore Håkonsson, Ingebjørg Erlingsdatter, Gyrid Andresdatter, sira Nikolas Pila, Håkon Toresson, Erling Vidkunnsson, sira Svein Olavsson og sira Guttorm Håkonsson.»