Biografi - Biography

Død 730.
Dux (Hertug).

    Pedro, hertug av Cantabrien, var en ettterkommer til den vestgotiske konge Recared den Katolske som døde i 601. 1

"

    León-slekten var konger av Asturia, León og Galicia fra 739 til 1037. Etter maurernes erobring av visigoternes rike i Spania i 711 opprettet de kristne spanierne kongeriket Asturia i fjellene i nord. Etter hvert ble rikets tyngdepunkt flyttet sørover til León, og Castilla frigjorde seg. Etter at slekten døde ut ble riket igjen slått sammen med Castilla til kongeriket Castilla- León under Navarraslekten.

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 208-212.
    Den muhammedanske stormflod som til slutt ble stanset ved de ulendte fjellmassene i Lilleasia og Konstantinopels murer i nord, fikk fritt utløp mot vest, gjennom de østromerske besittelser i Egypt og resten av Nord-Afrika. Kartago ble herjet og ødelagt enda en gang og ikke lenge etter århundreskiftet år 700, gikk grensene for kalifens rike så langt borte som ved Herkulesstøttene. Den romerske kultur i Nord-Afrika ble fullstendig utryddet og landets urbefolkning, som var beslektet med egypterne, ble omvendt til islam. Det som ikke hadde lykkes for fønikere eller romere, nemlig å assimilere dette folkeelement i sitt eget folk, greide araberne. Både fønikere og romere hadde måttet nøye seg med å kolonisere enkelte byer og noen andre steder ved kysten, mens innlandet stort sett fortsatte å være på berbernes hender. Og begge de store kolonimaktene ble etter hvert feid vekk derfra av andre folk.

    Ved å assimilere berberne, skaffet araberne seg et nytt tilskudd av menneskemateriell som fikk stor betydning for deres videre fremgang. Uten denne kraftreserven ville muhammedanerne sikkert aldri ha greidd å gå over stredet ved Herkulesstøttene. Men nå kunne de snart oversvømme Syd-Europa også. Det nye erobringstoget er ikke så meget et resultat av arabernes egen ekspansjonslyst, som av nødvendigheten av å sysselsette de berbiske hordene som nettopp var gått over til islam. For det som hadde fristet berberne til å stille seg under islams fane var håpet om krigstog og utbytte. Og det var i grunnen mer for å plyndre enn for å erobre at berberen Tarik i spissen for 7000 mann år 711 satte over det stredet som danner skille mellom to verdensdeler til landet ved den klippeodden som bærer hans navn, Gibraltar eller «Djebel-al-Tarik», som betyr Tariks fjell.

    På Pyreneerhalvøya hadde vestgoterne i tidens løp blitt sammensmeltet med den romerske befolkning og hadde blitt en romersk nasjonalitet, den spanske, som snakket et latinsk datterspråk i likhet med italienere og franskmenn. Men nå var det indre splittelse i vestgoternes rike. Kongene var brikker i hendene på maktlystne stormenn og den intoleranse som hersket i det spanske presteskap gjorde tilværelsen uutholdelig for alle tenkende mennesker. De mange jødene var i en fullstendig fortvilet situasjon, utsatt for en samvittighetsløs utryddelseskamp fra fanatiske kristne. Derfor hilste både de og den undertrykte bondebefolkning araberne og berberne som befriere. Det vestgotiske rike falt som en overmoden frukt for det første vindkast og i det avgjørende slaget ble hæren deres nesten tilintetgjort av Tariks tropper. Den siste vestgotiske kongen falt antagelig i slaget eller omkom under flukten fra slagmarken. I alle tilfelle er han forsvunnet ut av historien fra den dagen. Siden var det en forholdsvis lett sak for araberne å underlegge seg halvøya, og nesten overalt fikk de hjelp av forrædere.

    Det vestgotiske aristokrati ble utryddet, bortsett fra noen få som flyktet til Asturias fjell og grunnla et lite rike. Den jorden som hadde tilhørt de drepte aristokratene ble delt ut til berbiske og arabiske krigere, de såkalte maurerne.

    Det var vel ingen som tenkte seg akkurat da at fremtiden tross alt hørte vestgoterne til. Men hva alle visste, var at dette folk allerede hadde satt uutslettelige merker etter seg i den spanske folkekarakter. Navnet «got» ble fortsatt brukt som betegnelse på en spansk kristen og helt inn i det nittende århundre ble det ved spanske domstoler sitert paragrafer fra vestgoternes lov. 2

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Pedro (latin: Petrus) († 730) var hertug av Cantabria.

    Han var far til
Alfonso I (* ca. 693 - † 757), konge av Asturia og
Fruela av Cantabria († ca. 758), far til kongene Aurelio (* ca. 740 - † 774) av Asturia og
                                                                               Bermudo I (* ca. 750 - † 797) av Asturia.

    Mens forskjellige forfattere har forsøkt å navngi hans opphav, (for eksempel å gjøre ham til sønn eller bror til kong Erwig), sier tidlige kilder ikke noe mer spesifikt enn kronikken om "Pseudo-Alfonso": at han var "ex semine Leuvigildi et Reccaredi progenitus" "(stammer fra blodslinjen til Liuvigild og Reccared I), og selv dette har blitt utfordret som en mulig politisk motivert fiksjon laget for å støtte etterkommernes senere krav om eksklusivt kongedømme.

    I følge muslimske kronikører plyndret Musa ibn Nusair Amaya i år 714 hovedstaden i Cantabria for andre gang etter at Tariq hadde plyndret hovedstaden året før.
    Pedro, provinsens "dux" (hertug), ledet sitt folk til tilflukt i fjellene, og etter at den lokale adelsmannen Pelayo av Asturia startet et opprør mot garnisonen som berberne hadde etablert ved fjellovergangene i nabodistriktet Asturia støttet Dux Pedro og andre vestlige galliske adelsmenn valget av Alfonso som ny konge eller "Princeps" for å lede dem mot den felles fienden.
    Andre forskere har hevdet at Pelayo kan ha vært en kantabrisk slektning som forsvarte den vestlige adgangen til hertugdømmet gjennom sitt eget grevskap, da den delen av den moderne provinsen Asturia da var en del av det kantabriske hertugdømmet.

    Etter slaget ved Covadonga – der Pedro og Pelayo unngikk nederlag mot den større invasjonsstyrken og klarte å fordrive den berbiske guvernøren Uthman ibn Naissa (kjent som Munuza) helt fra Asturia – er det trolig at Pedro sendte sin sønn til Pelayos hov ved Cangas de Onís. Det hadde vært en vestgotisk praksis å sende adelige barn til kongsgården, dette var dermed en stilltiende innrømmelse av Pelayos kongedømme.

    I følge "Crónica Albeldense" ble territoriene til de to lederne forent ved ekteskap mellom Pedros sønn Alfonso og Pelayos datter Ermesinda:
  "Adefonsus, Pelagi gener, reg. an. XVIIII. Iste Petri Cantabriae ducis filius fuit; et dum Asturias venir Ermesindam Pelagii filiam Pelagio proecipiente, accepit."
  (Adefonsus, svigersønn til Pelayo, reg. an. XVIII. Han var sønn til Pedro, Dux av Cantabria. Og mens han kom til Asturia, tok han imot Ermesinda, datteren til Pelayo, på instruks fra Pelayo.

    Alfonso etterfulgte senere på den asturiske tronen og var den første som brukte kongetittelen. Mens iberiske muslimske lærde ville kalle hans etterkommere "Beni Alfons" (arabisk: Beni Idfunš) etter hans sønn, blir de oftere referert til som Astur-Leónese-dynastiet.» 3