Biografi - Biography

Hertug.
Født omkring 850.
Død 05.08.890.

    Hertug av Aquitania og greve av Poitou 867 - 890.

    Rainulf ble med vanskelighet sin fars etterfølger og regjerte til 890. Han slo i 868 tilbake normannernes angrep på Poitiers.

    Rainulf ville ikke annerkjenne Eudes og lot seg etter sigende proklamere som konge av Aquitanien av de andre grevene. Alliert med normannerne, han ektet datteren til en av deres anførere, dannet han et parti til gunst for Karl «den Enfoldige». Eudes angrep Poitou, men sluttet fred og anerkjente Rainulf som greve. Senere ble Rainulf forgiftet av Eudes.

    Hans hustru het muligens Irmgard. 1

    Fra tysk og engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Rainulf II av Poitou, også kalt Ranulf eller Ramnulf (* ca. 850 - † 05.08.890) fra familien Ramnulfid var greve av Poitou fra 866 og hertug av Aquitania fra 887. Da Karl den Tykke døde i 888, valgte han seg selv til konge av Aquitania til 889 eller hans død, hvoretter tittelen falt bort.
    Han var sønn til Rainulf I (* ca. 820 - † 866), greve av Poitoi og Bilchilde, en datter til greve Roricos I (* ca. 770 - † 839), greve av Maine.

    Etter hans fars død i slaget ved Brissarthe i 866, ble Rainulf og hans brødre Gauzbert og Ebalus i 868 kastet ut av Poitou av Bernard av Gothia. De fant tilflukt ved hoffet til underkongen Ludvig den Stammende av Aquitania, selv etter at Ludvig – av Karl den Skallede – ble satt under formynderskap av Bernhard og andre i 872. Etter at Karl den Skallede døde i 877 og Ludvig den Stammende etterfulgte ham i hele imperiet, ble Bernhard av Gothien utvist etter et mislykket opprør, hvoretter Rainulf kunne ta tilbake sin farsarv.

    Rainulf kan ha blitt valgt til konge av adelen i Aquitania, da de først aksepterte kong Odo av Frankrike i 892 etter Ranulfs død. Bare "Annales Fuldenses" gir ham definitivt denne tittelen, og skrev
      "Deretter bestemte Rannolf at han ville bli betraktet som konge"
        ("Deinceps Rannolfus se regem haberi statuit").
    Etter at Ludvig den Stammende døde i 879 blir han ansett å ha satt seg selv som verge for hans unge sønn, Karl den Enfoldige, som ble født samme år.
    Fra da av regjerte han i det vestlige Aquitania som en uavhengig fyrste, og det var grunnen til at han fikk tittelen Konge av Aquitania i "Annales Fuldenses".

    Keiser Karl den Tykke ble avsatt i 887, men Rainulf nektet å anerkjenne den valgte kongen, Odo,
    "Annales Vedastes" registrerte dette i 889:
  "Post nativitatem vero Domini cum paucis Francis Aquitaniam perrexit, ut eos sibi sociaret. Quo audito, Ramnulfus, dux maximae partis Aquitaniae, cum sibi faventibus venit ad eum, adducens secum Karolum puerum, filium Hludowici regis; et iuravit illi quae digna fuerunt, simul et de ipso puerulo. . . Aquitanos itaque rex ex parte receptos, festinavit propter Nortmannos redire in Franciam."
  "Etter jul [888] dro [Odo] til Aquitania med noen få frankere, for å bli akseptert [som konge]. Da han hørte dette, kom Rainulf, hertug av størstedelen av Aquitaine, med sine støttespillere til ham, og hadde med seg barnet, Karl, sønn til kong Ludvig, og han sverget til den som var det verdig [dvs. Odo] , det samme gjorde gutten ... Så kongen vendte tilbake fra Aquitania til Frankrike [i juni] på grunn av nordboerne."

    Etter at Odo stort sett hadde blitt dominerende nord for Loire, forsonet Rainulf seg med ham tidlig i 889.
    Han beholdt sin kongelige status og ble kalt "dux maximae partis Aquitaniae" (hertug av det meste av Aquitania) i "Annales Vedastini". Det skal bemerkes at Rainulf verken ble tildelt eller tilranet seg denne verdigheten. Den første fyrsten av Aquitania var Vilhelm den Fromme, som Rainulf var venn med. Tittelen "Dux" var kun ment å illustrere Rainulfs enestående maktposisjon.

    Rainulf grunnla visegrevskaper i hans herredømme, inklusive visegrevskapet Thouars, for bedre å beskytte områdene mot vikingangrep.

    Til tross for hans avtale med kong Odo, ble Raiunlf alltid ansett som hans største trussel. Da han døde i 890 under et møte med kongen, ble Odo mistenkt for forgiftning av blant annet Ademar av Chabannes.

    Rainulfs hustru het Ada, hun gikk i et kloster etter hans død. Hennes grav er på et museum i Poitiers.
    De hadde en sønn, Ramnulf III, men han døde uten etterkommere, sannsynligvis i 901.

    I tillegg hadde Ramnulf II en illegitim sønn, Eblels Manzer, som etterfulgte ham som greve i Poitou.» 2