Biografi - Biography

Greve.
Født før 949.
Død omkring 1012.

    Greve av Carcassonne, Razès, Comminges og Conserans.

    Roger «den Gamle» ble greve av Carcassonne, Conserans, en del av Comminges, Razès, Narbonnois og Toulousin i 957. Han omtales i dokumenter mellom 957 og 1012. I 949 gir han til klosteret Montolieu sammen med sine foreldre og sin bror, Odo.

    Etter farens død i november 957 solgte han og moren Arsinde en eiendom i Toulousin til presten Gilabert. Men allerede ca. 955 etterfulgte han sin far under morens formynderskap. I 979 gir han gaver til klosteret S. Hilaire, likeså i 981. Den siste gaven ga han som takk for å ha overvunnet sin fryktede fiende, greve Oliba Cabreta av Cerdagne, barnebarn til Wifred le Velu, i en farlig kamp. Senere slutter han fred med Oliba.

    I 981 var han og hans hustru i Roma og fikk pave Benedict VIII's bekreftelse på gaven til St. Hilaire samme år. I 984 kaller han seg greve og marquis. I 985 deltar han i krigen mot sarasenerne. I 994 var han igjen i Roma, likeså i 1002, siste gang sikkert for å sette opp sitt testamente. Så sent som i april 1011 undertegner han og hans hustru, Adelaide, et dokument angående en ny gave til St. Hilaire, etter 1012 er han død. 1

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Roger I († 1012) kalt le Vieux (den Gamle) var greve av Carcassonne, Couserans, en del av Comminges og Herre av Foix fra omkring 957.
    Roger var den eldste sønnen til greve Arnaud I av Comminges-Couserans (* ca. 900 - † 957) og hans hustru, grevinne Arsinde av Carcassonne-Razès (* ca. 920 - † ca. 970).
    Som hovedarving til sine foreldre var Roger en av de mektigste adelsmennene i Septimania og Pyreneene. Hans makt tillot ham å riste av seg familiens vasallaavhengighet til grevene av Toulouse. Noen ganger kalte han seg "marchio" (markgrave) og fra 1002 "princeps Carcassonne", noe som innebar et krav om å herske over andre føydale herrer i regionen.

    Hans største konkurrent var Oliba Cabreta, greve av Cerdanya og Besalú, som også ønsket å utvide sin makt i regionen Razès. Roger og hans bror, Odo av Razès, måtte avstå territoriene Sault, Peyrepertuse, Donezan og Capcir til ham. Det var først etter Olibas død i Italia omkring 990 at Roger kunne hevde seg mot hans sønner.

    Roger den Gamle antas å være byggeren av et forsvarssystem på "Roc de Foix" (Berget Foix), ved sammenløpet til Arget og Ariège, først nevnt i dokumenter fra 987. Det nye slottet lå overfor det karolingiske klosteret St. Volusien. Under Rogers etterkommere, som la tre tårn til slottet, ble det hovedresidens til hans slekt og sentrum i grevskapet med samme navn.

    Roger døde i 1012 og ble, i likhet med sin hustru, gravlagt i klosteret Saint-Hilaire nær Limoux. Dette klosteret, opprinnelig dedikert til Saint Saturnin av Toulouse, nøt mange års støtte fra Roger den Eldste. Etter at restene av St. Hilary av Carcassonne ble oppdaget i klosterkirken gjennom utgravninger initiert av greven, ble klosteret viet til ham og underlagt reglene til Saint Benedict-ordenen.

    Også legenden tok opp forbindelsen mellom greven og den hellige første biskopen av Carcassonne da greve Roger kjempet en kamp mot sin rival Oliba Cabreta ved elven Lauquet. Da Roger var i ferd med å tape kampen, skal han ha bedt St. Hilarius om beskyttelse. Helgenen dukket opp på slagmarken med en hær, innhyllet i en strålende kappe og slo Oliba på flukt.

    Roger den gamle var gift med Adelaide, trolig enke etter hans onkel, greve Roger I av Comminges.

    I følge Rogers testamente ble arven etter ham delt mellom de to eldste sønnene.
    Den eldste, Raymond I Roger, skulle få grevskapet Carcassonne; men da han døde før faren, fulgte hans sønnesønner Peter Raimund og Vilhelm Raimund.
    Rogers andre sønn, Bernard Roger, fikk Couserans og slottet og land omkring Foix.

    Roger ble derved stamfar til to linjer i hans dynasti. Men det spesielle med Rogers dekret var at den ene linjen skulle arve den andre hvis en av de to skulle dø ut i mannslinjen. Kvinners arverett, som allerede var vanlig på den tiden, skulle ignoreres. På denne måten forsøkte Roger å bevare den enestående makten til hans dynasti i regionen.

    Roger testamenterte trolig sin andel i Comminges til stesønnen Arnaud II av Comminges.» 2