Biografi - Biography

Caesar.
Død omkring 1088.

Levde 1081.
    Johannes (Ioannis) var munk da han arbeidet for å få i stand sin sønnedatter, Irenes, ekteskap med Alexios I. Denne allianse ville kraftig styrke hans families anseelse ved å forbinde de to mektigste av aristokratiets familier. Hans plan møtte sterk motstand ved hoffet, men ekteskapet fant likevel sted.

    Han var onkel til Michael VII. 1

"

Temaene til det bysantinske riket, ved Basil IIs død i 1025 (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Johannes Doukas (eller Ducas) († ca. 1088) var sønn til Andronikos Doukas (* ca. 975 - † etter 1010), en paflagonsisk adelsmann som kan ha tjent som guvernør for provinsen Bulgaria ("theme Bulgaria"), og den yngre broren til keiser Konstantin X Doukas.
    Johannes Doukas var farfar til Irene Doukaina, hustru til keiser Alexios I Komnenos.

    "Theme Bulgaria" var en provins i det bysantinske riket som ble opprettet av keiser Basil II etter erobringen av Bulgaria i 1018. Hovedstaden var Skopje, og den ble styrt av en "Strategos". De lokale slaviske innbyggerne ble kalt bulgarerne av bysantinerne. Likevel beholdt bulgarerne nasjonaliteten, som nådde en særlig styrke etter at det andre bulgarske riket ble dannet på 1100-tallet. Perioden endte med opprøret av Asen og Peter.

    Karriere som Caesar.
    Johannes ble gitt hovsverdigheten "Caesar" av sin bror Konstantin X, og var en av de mest innflytelsesrike medlemmene av hovsaristokratiet fra brorens død til at Alexios I Komnenos overtok. Hans rikdom kom fra gods i Thrakia og Bithynia, og han var en nær venn av historikeren Michael Psellos. Selv om han vanligvis er beskrevet i kildene som medlem av hovet, begynte han sin karriere som general.
    Da keiser Diokletianus i sin tid av administrative grunner innførte "tetrarkiet" ("fire personers styre") i Romerriket med en østlige og en vestlig del, ble hver del styrt av en keiser som hadde tittelen "Augustus", og hver "Augustus" hadde en seniorkeiser – en nestkommanderende og "kronprins" – som fikk tittelen Caesar.
    Etter å ha tjent som rådgiver og støttespiller for sin bror, ble Johannes etter brorens død i 1067 den naturlige beskytteren av rettighetene til nevøen Michael VII Doukas. Hans posisjon som "Caesar" og familiens innflytelse i Senatet gjorde at han sto bak opposisjonen til hovets embedsmenn mot keiserinnes mor Eudokia Makrembolitissa og hennes ekteskap med Romanos IV Diogenes. I løpet av de neste tre årene ble han keiserens bitreste fiende, men hans intrigering betydde at Caesar tilbrakte en stor del av Romanos 'regjeringstid tilbaketrukket på sine eiendommer i Bithynia. Det var her han fikk vite at sønnen Andronikos Doukas hadde sluttet seg til og deretter desertert fra keiseren i det katastrofale fettoget som endte med slaget ved Manzikert i 1071.
    Romanos fangenskap ga Johannes muligheten til å komme tilbake til hovet på anmodning fra Eudokia Makrembolitissa. Johannes slo seg sammen med Michael Psellos og fikk keiserinnen til å dele makten med sønnen, og tvang henne deretter til å bli nonne og trekke seg fra hovet i oktober 1071. Han ble snart de facto-leder for regjeringen i Michael VII's navn, og beordret imperiet at ikke å anerkjenne Romanus som keiser. Han erklærte videre at Romanos hadde blitt opphøyd til tronen på vegne av Michael, som nå var i stand til å styre imperiet selv. Caesar (i.e. Johannes Doukas) sendte sønnene Andronikos og Konstantin for å fange Romanos IV som var løslatt fra fangenskap og sikret dermed enestyre for sin nevø Michael VII. Johannes Doukas gikk opprinnelig med på å la Romanos avgå og trekke seg tilbake til et kloster. Men hans hat mot Romanos var så stort at han fornektet avtalen og beordret at Romanos skulle blindes. Han sendte ham en hånlig beskjed som gratulerte ham med tapet av øynene mens han lå døende av det infiserte såret. Etter eliminering av Romanos var Johannes og Michael Psellos de øverste ved hovet.
    Caesar ble imidlertid stoppet av en av sine egne skapelser, eunukken Nikephoritzes. I 1073 hadde eunukken fått Michael VII's tillit og fikk Michael til å vende seg mot onkelen. Caesar ble tvunget til å trekke seg tilbake til sine store eiendommer, hvor han moret seg ved å jakte i skogene nær Bosporos bredder.

    Opprøret i 1074
    I mellomtiden fikk framgangen til Seljuk-tyrkerne den bysantinske regjeringen til å gå til aksjon og samle en hær av leiesoldater under kommando av Isaac Komnenos. De normanniske leiesoldatene, ledet av Roussel de Bailleul, gjorde opprør mot bysantinene, knuste en keiserlig hær og forsøkte å etablere et uavhengig rike i Anatolia.
    Situasjonen i Lilleasia var nå så alvorlig at Michael i 1074 ble tvunget til å beordre sin onkel til å ta kommandoen over en keiserlig hær for å beseire de normanniske leiesoldatene. Etter at han satt opp sitt hovedkvarter i Dorylaeum møttes de to hærene nær broen over Zompi-elven, en av de store kommunikasjonslinjene mellom Konstantinopel og de sentrale provinsene i Lilleasia. Forrådt av sine frankiske leiesoldater og av den skammelige tilbaketrekningen av de asiatiske reservene under kommando av den fremtidige keiseren Nikephoros III Botaneiates, ble Johannes beseiret og fanget sammen med sønnen Andronikos. De seirende leiesoldatene fortsatte deretter videre til bredden av Bosporos, der en avlastende styrke under Johannes yngre sønn Konstantin gikk i oppløsning fordi kommandanten plutselig døde.
    Roussel, usikker på om hans leiesoldatstyrke kunne styrte keiseren i Konstantinopel, bestemte seg for å fungere som generalsjef for sin egen keiser. Han proklamerte Johannes Doukas som keiser, overtalte enkelt sin fange til å ta tittelen og å avsette sin utakknemlige nevø, hvoretter de fortsatte mot Konstantinopel.
    Michael VII og Nikephoritzes var dypt bekymret for sin egen sikkerhet. De dannet en allianse med Suleiman ibn Qutulmish, Seljuk-sultan av Rûm, og inngikk en formell traktat mellom bysantinerne og tyrkerne, der Michael ga Suleiman styret i provinsene som seljuk-tyrkerne var i besittelse av. Tyrkerne lovte å skaffe en hær for å kjempe på Michaels vegne, og denne hæren flyttet seg raskt til Sophon-fjellet der Johannes Doukas og Roussel hadde slått leir. Leiesoldatene ble tatt i bakhold, og selv om Roussel klarte å unnslippe, ble Johannes tatt til fange og opprøret avsluttet.
    Etter en tid som Seljuk-fange ble Johannes løslatt av nevøen. Michael tillot ham å beholde synet under forutsetning av at han fraskrev seg alle keiserlige ambisjoner, og at han lovet å bli munk.

    Tilbake til politikken.
    Den toniserte (romersk skikk at barbere toppen av hodet) Caesar beholdt en viss innflytelse ved politiske hendelser. Etter den keiserlige autoritetens kollaps sent i Michael VII's styre og etter at Nikephoros III Botaneiates truet Konstantinopel i 1078 ga han sin nevø rådet å abdisere og bli munk. I 1081 flyktet han fra Konstantinopel for å følge Alexios Komnenos og overtale ham til å gjøre opprør mot Botaneiates og kreve tronen. Det var også Johannes Doukas, som arrangerte ekteskapet til barnebarnet Irene Doukaina med Alexios Komnenos till tross for innvendingene fra Alexios mor, Anna Dalassene. Under disse omstendigheten forlot han klostret, og Alexios lot ham gjenoppta sin gamle stilling som Caesar. Som medlem av hovet fortsatte han å gi råd til keiseren til han døde omkring 1088.

    Familie.
    Verken Johannes eller hans bror Konstantin X var etterkommere til den mannlige grenen av den gamle Doukas-familien som ble utryddet etter et opprør under Konstantin VII's styre. Han kom fra den kvinnelige linjen, og familien hans ble opprinnelig kalt Doukitzes, for å markere underlegenheten til det moderne huset som hadde antatt navnet Doukas.

    Med sin hustru, Irene Pegonitissa, hadde Johannes Doukas minst to sønner, som begge døde før ham:» 2