Jon Raud Ivarsson til Sudreim
1245?-1312?
ff
Olav Mok. Død omkring 1224. Sysselmann på Hedmark. |
mf
Alv Erlingsson d.e. av Tornberg. Død omkring 1240. Lendmann på Ringerike. |
mm
Ingeborg Baardsdatter fra Rein. |
|
f
Ivar av Skedjuhof. Sysselmann på Hedmark. |
m
(Ragndid/Gudrun) Alvsdatter. |
||
Jon Raud Ivarsson til Sudreim. Født omkring 1245. Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK). Baron og Sysselmann. |
|||
Gift |
. | ||
Havtore Jonsson til Sudreim.
Sysselmann og riksråd.
Født omkring 1275. Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK). |
|||
Ivar Jonsson.
Ridder.
Død 1309. |
|||
Tore Tinghatt Jonsson. | |||
Ragnhild Jonsdatter. | |||
Ragndid Jonsdatter. |
Baron og Sysselmann.
Født omkring 1245.
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.
Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.
Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.
For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.
En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.
Hirdskråen fra Magnus VI Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at
dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig
krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av
1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som
endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.
Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til
herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres «baroner» og skutilsveinene
«riddere».
«Baron» var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening
direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. «Ridder» var den høyeste rangen
innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den
opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde
gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa.
Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, «ridderskapet», gjennom ridderslag og
ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær
trening som «væpner». Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av
å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig
rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på
1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den
gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle
væpnere ble riddere.
Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene
over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på «byrd».
Ridderideologien hadde tre hovedpilarer: «Det Militære broderskapet», «kirkelige idealer»,
som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og «høvisk
opptreden». Til det militære brorskapet utviklet det seg en «æreskodeks», det vil si regler alle
medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære
og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene
av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst
fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.
At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av
den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske
samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge
deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av,
begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.
Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet
innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste.
Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort
gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er
ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i
1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for
egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske
stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres
nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent
samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.
Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at
privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i
Norge
mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark
og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok
prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra
kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke
sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske, gjennom å skaffe seg mer gods.
Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må
være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som
riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge
hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlete
gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i
kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må
det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være
årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk
interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde
imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og
Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for
riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense
inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.
Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det
gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig
privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant
sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge
skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens
livvakt og væpnete følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg
utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på
1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.
Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige
poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg
mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden
lenge
før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne
funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det
relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon
V's regjeringstid.
I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308,
fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i
norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og
lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i
riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: «Det har vært kjent for alle
menn
at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge
brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike,
under vårt rådvelde.» Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets
administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med
riksstyret.
I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid
avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare
kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere
historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt
bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.
At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han
samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at
syslemannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom
sysla
var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få
lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av
lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt
antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og
riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der
kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.
1
Om du har kommet til denne siden uten at det er en oversiktsramme til venstre,
vennligst
TRYKK HER for å komme til min hovedside.
If you have entered this page without a Menu Bar Frame on the left of the screen,
please
PRESS HERE to get to my main page.
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2009-10-17