Biografi - Biography

Baron og Sysselmann.
Født omkring 1245.
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

    Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var utdødd på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

    Kildematerialet er «fattig» på 1200-tallet så vi vet ikke hvem som var far til baronen Jon Raud Sudreim.

    Jeg har tidligere antatt at sysselmannen på Hedmark, Ivar av Skejuhof, var hans far bl. a. basert på Henning Sollied «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter», NST Bind VIII (1942).

    Etter en diskusjon på Digitalarkivets brukerforum i 2015 har jeg kommet til at det vi ikke vet sikkert mer om hans far enn at han het Ivar.
    Deler av diskusjonen er innført i biografien til hans far.

    Jeg har også forkastet hypotesen om at hans mor var datter til Alv Erlingsson d.e. av Tomberg og Ingeborg Baardsdatter fra Rein.

    Fra Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter», NST Bind VIII (1942), side 116-117:
  «Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen («Regesta Norvegica» II, nr. 790):
    Sammendrag:
  «Traktat om våpenstillstand mellom kong Erik Menved av Danmark, hans bror Kristoffer og kongens venner og undersåttar på den eine sida, og kong Eirik Magnusson av Norge og hans venner og undersåttar på den andre: Stillstanden skal vare til 15 dagar etter jonsok 1298, da partane skal møtast til nye tingingar. Fram til dette tidspunkt skal begge partar fritt kunne reise gjennom kvarandres rike, unntatt dei fredlause. Kjøpmenn frå begge land skal fritt kunne reise til kvarandre og drive handel, og dei må ikkje påleggast ekstra-avgifter. Den norske kongen skal ha fri bruksrett til sin mødrearv i Danmark. Dei danske fredlause som rømte til Norge skal fritt kunne vende attende til Danmark, og der få tilbake godsa sine. Men dei som er dømde som banemenn til den danske kongens far, skal ikkje kome for kongens, hertug Kristoffers eller hertug Valdemars åsyn. Den norske kongen skal ha råderett over borgene Hjelm og Hunehals, og ingen ny festning skal i stillstandsperioden byggast til skade for noen av partane, eller til hindring for kjøpmennene.
    Garantar frå norsk side: Jørund, erkebiskop av Nidaros, biskopane Narve av Bergen og Øyvind av Oslo, riddarane Bjarne [Erlingsson] av Bjarkøy, Tore Håkonsson, Jon Brynjolvsson, Isak Gautesson, Erlend Åmundesson, Vidkunn Erlingsson, Bjarne Lodinsson (juris civilis professor), Guttorm Gydasson, Jon Ragnvaldsson, Gudleik Viljalmsson, Torvald Toresson, Elling Davidsøn, Jon Ivarsson, Torlack Skenck, Erland Arnesøn, Sigvard av Leirhol, Ogmund Sigurdsson, Esbern Rinkij, Anders Leui og Effuind Islacksøn.»

    Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33, «Regesta Norvegica» II, nr. 823).
    Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47, «Regesta Norvegica» II nr. 967).

    I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron,
    Som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 da han, bl. a. sammen med sin svigersønn, herr Sebjørn Helgesson medbeseglet Kong Håkons forordning om kongearven og riksstyrelsen (NGL III side 46, «Regesta Norvegica» III, nr. 53):
  «Rettarbot fra kong Håkon Magnusson: Har på folkets bønn undersøkt kong Magnus' lovbok og funnet at den ikke i alle deler inneholder det som er nødvendig for riket, særlig angående kongearven. Fastsetter derfor en ny tronfølgelov, hvor ektefødt dattersønn flyttes opp i 3. arveklasse, ektefødt datter i 7., og uektefødt datters ektefødte sønn i 9.(jfr RN II nr 111 og ovf nr 8 ).
    For at riket skal unngå den skade det fikk i Håkons og broren Eiriks barndom, fastsetter kongen videre regler for formynderstyre når kongen er barn. Formynderstyret skal bestå av 12 menn, hvorav 4, deriblant kansleren og merkesmannen, skal oppholde seg fast i kongsgården. To biskoper skal sammen med de 4 ha kronens gull og sølv i varetekt. Det blir gitt detaljerte regler for hvordan de 12 skal styre riket og fordele oppgavene mellom seg, bl a når det gjelder landefred, forholdet til fehirden, syslemennene og andre ombudsmenn, ordning av myntvesenet og forvaltning av kongedømmets eiendom. Det blir forbudt å øke navnebøter og gi større veitsler enn dem som er fastsatt i Hirdskråen, og å la utenlandske menn få fast opphold i riket. Endelig blir det gitt regler for behandlingen av den avdøde kongens enke, hans datter og hennes eventuelle ektemann. Kongens myndighetsalder fastsettes til 20 år. En særlig ed, som formynderne skal avlegge, blir gjengitt.
    Rettarboten er utstedt med råd og samtykke av Jørund, erkebiskop av Nidaros, Arne, biskop av Stavanger, Narve, biskop av Bergen, Øyvind, biskop av Oslo og Torstein, biskop av Hamar og av lendmennene herr Bjarne Erlingsson, herr Ulvhedin Bjarnesson, herr Isak Gautesson, herr Jon Ivarsson, herr Sæbjørn Helgesson og herr Åke kansler, av rådet forøvrig og alle de beste menn som var til stede.
    Beseglet av kongen og de før nevnte biskoper og lendmenn.»

    I brev av 14.09.1307 (DN I 111, «Regesta Norvegica» III, nr. 426) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

    Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.
    Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95, «Regesta Norvegica» III, nr. 769) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.

    Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.»

    Henning Sollied argumenterer i «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter» (NST Bind VIII (1942), side 129-132) for at Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten – noe som bestrides – bl a. av Lars Løberg i «Hestbøætta» (NST Bind XL, hefte 4 (2006), side 298-304). Se også min biografi til Agnes Håkonsdatters antatte morfar, Sigurd Ivarsson Hestbø:
  «I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134, «Regesta Norvegica» IV, nr. 784) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
    Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
    Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.
    Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.»

    I det følgende argumenterer Henning Sollied (utdrag fra «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter» (NST Bind VIII (1942), side 259-261) for at Jons far var Ivar av Skedjuhof. Dette er senere trukket i tvil av andre, og behandles noe i biografien til hans far, Ivar:
  «Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.
    For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.
    En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
    Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
    Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.»

    Fra «Norsk historie I - 750-1537 side 173-176:
  «Hirdskråen fra Magnus VI Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.
    Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres «baroner» og skutilsveinene «riddere». «Baron» var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. «Ridder» var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, «ridderskapet», gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som «væpner». Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.
    Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på «byrd». Ridderideologien hadde tre hovedpilarer: «Det Militære broderskapet», «kirkelige idealer», som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og «høvisk opptreden». Til det militære brorskapet utviklet det seg en «æreskodeks», det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.
    At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.
    Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.
    Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske, gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlete gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.
    Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnete følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.
    Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon V's regjeringstid.
    I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: «Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.» Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
    I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.
    At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at syslemannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.» 1