Biografi - Biography

Hertug.
Født 953.
Død mellom 992 og 995.

    Hertug av Nedre Lothringen som da omfattet Brabant.

    Ifølge Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» var Karl først gift med Agnes av Troyes (955-982) og dernest med Adelheid. Gerberga skal være hans datter i det første ektskapet med Agnes.

    Ifølge Mogens Bugge i «Våre forfedre» var Karl gift før 979 med Adelheid som var datter til en av Hugo Capets vasaller. Han fører henne som mor til Gerberga. 1

"

T.v.: Lothar av Frankrike og hans bror, Karl av Nedre Lothringen. T.h.: Karls grav i Servatius-basilikaen i Maastricht (Wikipedia)

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Karl av Nedre Lothringen (* sommeren 953 i Reims - † 991 i fangehullet i Orléans), gravlagt i kirken St. Servatius i Maastricht, var hertug av Nedre Lothringen (977-991) og 987 pretendent til det vest-frankiske kongeriket.
    Karl kom fra den vest-frankiske grenen av det karolingiske dynastiet, som på den tiden allerede hadde dødd ut i Øst-Franken, men fortsatt var det regjerende kongedynastiet i Vest-Franken.
    Han var barnebarn til Karl III den Enfoldige, konge av Vest-Franken (898-922) og konge av Nedre Lothringen (911-922), avsatt i 922 og død i 929.
    Karl III giftet seg 2. gangt med Edgiva av Wessex († etter 951), datter til kong Edward I av Wessex.
    Hans foreldre var den vest-frankiske kongen Ludvig IV, kalt den Oversjøiske († 10.09.954) og hans hustru Gerberga av Sachsen († 50.50.984), en søster til keiser Otto I den Store.

    Da kong Ludvig IV døde i en ulykke i 954, var det bare to av hans fem sønner som fortsatt var i live, den tretten år gamle Lothar og den bare ett år gamle Karl. Muligens hadde Ludvig vurdert å dele imperiet mellom sønnene, men etter hans død var det ikke lenger snakk om at lille Karl skulle få en del i arven; Med samtykke fra den mektigste kronvasallen, Hugo den Store fra Robertin-familien, ble Lothar kronet som ene-konge i Vest-Franken, mens ingen riksdel eller len ble tildelt Karl. Karl bodde ved brorens hoff og da han vokste opp førte den omstendighet at han ikke var standsmessig utstyrt til spenninger.
    Karl hadde ingen funksjoner, men en militær aktivitet skulle kunne bringe ham nærmere sitt mål om å få herredømme. En mulighet oppstod etter Otto den Stores død 973 i striden om grevskapet Hainaut, som tilhørte hertugdømmet Lothringen, og som da var underlagt den øst-frankiske herskeren. Den lokale greven, Reginar III Langhals, ble etter et nederlag mot ottonerne i 958 forvist. Hans sønner Reginar IV og Lambert I, som fremdeles var mindreårige på den tiden, mistet sine arverettigheter og flyktet til Vest-Franken. Så snart Otto den store ikke lenger levde, tok de våpen for å gjenerobre Hainaut. Den nye kongen, Otto II, slo tilbake et første angrep. I 976 angrep de to igjen, hvori de ble støttet av det vest-frankiske hovet. Karl deltok i felttoget, men det mislyktes.
    Lothar nektet fortsatt å gi sin yngre bror et territorielt område, og det brøt ut en alvorlig splittelse mellom de to. Karl anklaget dronning Emma for utroskap med biskop Adalbero av Laon. Som følge av denne skandalen måtte Karl forlate brorens imperium. Emma og Adalbero ble senere fritatt for alle anklager ved rådet i Saint-Macre nær Reims.»

"

Nedre Lothringen i det hellige romerske riket omkring 1000

  «I denne situasjonen gjorde Otto II et overraskende trekk. Han ga ikke bare det meste av arven tilbake til Reginar og Lambert, men fikk også Karl over på sin side ved å gi ham hertugdømmet Nedre Lothringen (den nordlige delen av hertugdømmet Lothringen). Lothar tolket dette som en fiendtlig handling og forsøkte i 978 forgjeves å fange Otto ved hjelp av et overraskende angrep på Aachen.
    Da Otto gikk til motangrep mot Lothars imperium samme år, sluttet Karl seg til invasjonsstyrken. Den ottonske hæren erobret to "Pfalzen" og byen Laon, men oppnådde ellers lite, da den vest-frankiske adelen forble lojal mot kongen. Derfor ble en plan om å innsette den ambisiøse, fremdeles misfornøyde Karl som motkonge mot sin bror, ikke oppfylt. I mai 980 inngikk Lothar og Otto fred, og Karl trakk igjen det korte strå.
    Da Lothar døde i 986, etterfulgte sønnen Ludvig V, som allerede var medkonge, ham uten problemer. Da Ludvig, imidlertid, forulykket fjorten måneder senere, 21.05.987, uten å etterlate seg en arving, så Karl en ny sjanse. Nå var Karl den eneste gjenlevende karolingeren med arverettigheter og som sådan den naturlige kandidaten til å etterfølge nevøen Ludvig. Imidlertid ble haln forbigått en gang til, for nå bestemte betydningsfulle aristokratiske kretser seg for å benytte seg av deres stemmerett og valgte robertineren Hugo Capet, sønn til Hugo den Store, til konge. Angivelig ble det hevdet at Karl var uegnet fordi han som hertug av Nedre Lothringen var vasall til en utenlandsk hersker og at han hadde inngått et upassende ekteskap. Men disse grunnene, om de i det hele tatt ble fremmet, var bare påskudd. Samme år oppnådde Hugo at sønnen Robert II ble kronet til medkonge, uten at noe valg fant sted. Derved ble dynastisk arv sikret, og den karolingiske familien til slutt erstattet av det nye dynastiet, som senere ble kalt det kapetianske etter Hugos kallenavn.
    Karl ville ikke akseptere dette. Året etter tok han til våpen for å håndheve sitt krav på tronen med makt. Han tok Laon; der falt hans fiende, enkedronningen Emma og hennes påståtte kjæreste, biskop Adalbero, i hans hender. Hugo gjorde to forsøk på gjenerobring, men mislyktes. Keiserinnen Theophanu, som Karl hadde henvendt seg til som en ottonisk vasal for hjelp, fremmet et meklingsforslag; Karl skulle løslate Emma og Adalbero, og til gjengjeld skulle Hugo oppgi beleiringen av Laon. Hugo aksepterte, men Karl nektet.
    I august 989 hadde Karl betydelig fremgang ved å erobre Reims, byen hvis biskop vanligvis kronet de vest-frankiske og franske kongene. Han lyktes gjennom svik fra den lokale biskopen Arnulf, som var en karolingier (ikke berettiget til arv), en uekte sønn til kong Lothar og dermed Karls nevø. Arnulf hadde nylig blitt utnevnt til biskop av Hugo Capet. Karl benyttet ikke muligheten til å skaffe seg den kongelige verdigheten gjennom valg og kroning i Reims. Dette viste hans svakhet, som skyldtes det lille antall tilhengere han hadde.
    Adalbero von Laon rømte fra sin varetekt, men ansluttet seg deretter til i Karl og ble gjeninnsatt av ham i bispedømmet. Han klarte å vinne Karls tillit, men brukte posisjonen han hadde oppnådd til å forråde ham. Natten mellom 29. og 30. mars 991 åpnet han byportene til Laon og slapp inn kapetianske tropper. Karl ble overrasket mens han sov og ble tatt til fange sammen med familien. Han ble sittende i varetekt i Orléans til han døde. Han er gravlagt i Maastricht i St. Servatius-kirken.

    I Nedre Lothringen hadde Karl etterlatt seg en sønn ved navn Otto som ble hans etterfølger som hertug der.

    Før 979, sannsynligvis omkring 975, giftet Karl seg med Adelheid, som ellers intet annet er kjent om.» 2