Jeg har forkastet min tidligere beskrevne slektslinje fra Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther i Baastad, Trøgstad, via slekten på Østby i Skjeberg (den såkalte «Rosensverd»-slekten) og Aasa Ulvsdatter på Elingaard i Onsøy til Jon Havtorsson av Sudreim til Borregaard!
Tidligere ofte anvendte kilder:
| Forfatter |
Bok / artikkel |
|---|---|
|
Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Norsk Personalhistorisk Tidsskrift (Oslo 1885) |
Etterslekt etter Jon Ivarsøn Raud. Sudrheim-ætten. |
| Mogens Bugge (Oslo 1939) | Våre forfedre. (Refererer til artikkelen ovenfor) |
| Kaare Bjerke (NST XV, hefte 3, 1956) | Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg |
| Martha Østensvig (Askim 1965) | Gårdshistorie for Askim - Bind I |
| Gyldendals store Konversasjonsleksikon (1972) | «Sudreim» |
| Aschehougs Leksikon (1974) | «Sudreim» |
| Ludvig Algrim (Runar 1/1982) | Litt om Sudreim, Bolt, Knap, Gyldenhorn og Rosensverd |
| Bent og Vidar Billing Hansen (Oslo 1990) | Rosensverdslektens forfedre |
|
Som det fremgår av følgende artikler kan det ikke bevises at en slik slektslinje er mulig: |
|
Artikler på senere tid i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) viser at
ovennevnte kilder ikke står for en kildekritisk granskning!
| Forfatter |
NST |
Artikkel |
|---|---|---|
| Tore H. Vigerust | Bind XXXIII, hefte 3, 1992 |
Av adel? Problemer med Dyre Sevaldssonss ætt, Østby-ætten [Rosensverd] og Ørnefot |
| Sten Høyendahl | Bind XXXIX, hefte 2, 2003 |
Østen Østenbøl i Enebakk og hans jordegods, side 172-174 |
| Atle Steinar Langekiehl | Bind XXXIX, hefte 2, 2003 |
Var væpneren Erik Kil fra Holstein? Side 194-198 |
| Lars Løberg | Bind XXXIX, hefte 3, 2004 | Om Åsa Ulvsdotter og Elinættas mødrene opphav |
|
Sten Høyendahl anfører:
I 1562 ble det holdt skifte på Skjør i Eidsberg etter brødrene Sjøfar og Eiven Trulssønner. Sjøfar Trulssons arvinger var Sjøfar Sjøfarsson og hans brødre og medarvinger, som fikk 1 skpd i Tveiten og 15 lpd i Biltveten, begge i Eidsberg, 1 ½ skpd i Bråtenes og Rør (trolig Rød) i Skiptvet, 15 lpd i Hiin i Rødenes og 2 ½ hud i Reistad i Gausdal. Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter har vært ansett som identisk med arvingen etter Sjøfar Trulsson, men ikke noe av arvegodset fra Skjør kan gjenfinnes i sønnen Ivar Sjøfarssons jordegods. En Sjøfar Sjøfarsson hadde i 1570-årene flere saker for Oslo lagting. Trolig bodde han på Vestre Berg i Tenolfjerdingen i Eidsberg. I 1576 lå han i trette med Eilev Rud om et halvt markebol i Vestre Berg, og saken kom for lagtinget. Dommen ble avsagt året etter, og gikk ut på at Sjøfar på sin mors vegne i henhold til kjøpebrev og pantebrev skulle bli ved sin hevd på Berg inntil rette odelsvitner kunne framlegge bedre bevis. Det kan ikke med full sikkerhet avgjøres om denne Sjøfar er identisk med mannen av samme navn på Søndre Seter. Vi finner ham første gang på Seter i mai 1591, da han forseglet allmuens fullmakt ved kongehyllingen i Oslo. Det er ikke mulig å nevne skiftet på Skjør uten å komme inn på lavadelsslekten fra Østby i Skjeberg, også kalt Rosensverd, en navnekonstruksjon som aldri kan sees brukt av eller om noen samtidige i slekten, og som første gang sees i kildene i 1701. Det var Kaare Bjerke som i sin artikkel Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg i NST XV (1956) satte skiftet på Skjør i sammenheng med slekten på Østby, ettersom navnene Sjøfar, Eiven og Truls forekom begge steder. Sjøfar og Eiven Trulssønner skulle etter dette være sønner av Torgils (Truls) Eivensson, nevnt som lagrettemann i 1490 og 1501, og en datter av Sjøfar Sigurdsson fra Østbyslekten. Skiftet omfattet en rekke gårdparter, men Bjerke fant likevel ikke andre tilknytningspunkter enn at Reistad i Gausdal vel er gammelt Rosensverdgods. I tillegg antok han at en hustru Helga, som i 1475 ble nevnt på Skjør, kunne tilhøre slekten. Sverre Dürbeck innvendte tidlig at denne hypotesen var temmelig svakt fundert, men gikk ikke inn i detaljdiskusjon. Martha Østensvig presenterte imidlertid Bjerkes slektslinjer helt ukritisk i gårdshistorien for Askim. Følgene av dette er i dag svært synlige, ikke minst på Internett, der anetavler fra Østfold ofte ender opp med Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter som bindeledd til tidligere tiders norske og ikke minst europeiske kongehus. Når Bjerke kunne lansere sin hypotese, var det vel først og fremst fordi «Rosensverd»-navnet Sjøfar forekom i skiftet på Skjør. Hvor utbredt navnet egentlig var på 1500-tallet, kan ikke med sikkerhet fastslås, ettersom skattelister fra Østfold med få unntak først foreligger for 1590-årene. På 1600-tallet var det et nokså vanlig navn i indre Østfold. Som Dürbeck anførte, hadde Bjerke åpenbart bare navnelikhet å argumentere med, og det blir i tynneste laget for å kunne fastslå slektsforbindelser mellom folkene på Skjør og Østbyslekten. Også på andre punkter har Kaare Bjerke i ettertid høstet motbør. Tore H. Vigerust hevdet i en oppsummering i NST XXXIII (1992) at hans artikkel definitivt hadde fått sitt grunnskudd, og at det på nytt måtte undersøkes om det i det hele tatt er stein tilbake i hans rosensverdske byggverk. |
|
Atle Steinar Langekiehl anfører bl.a.:
Mange syns genuint å ha trodd at det er en historisk realitet at Åsa Ulvsdotters far er kjent. Det gjelder for eksempel Axel Coldevin, som i en kort historikk over herresetet Elin, kan fortelle at Åsa var datter av Cecilia Jonsdatter og den svenske ridderen Ulf Holmgersson. Også i Onsøy bygdebok kolporteres denne fremstillingen av Åsas slektsbakgrunn uten motforestillinger. Forfatteren, Terje Schou, konstaterer først at Åsa var Jon Havtoressons datterdatter; deretter at Jon var hennes bestefar på morssiden. Schou gir ingen kildebelegg for sin opplysning, men refererer bare til A.N. Kjærs bind om Smaalenenes Amt i verket Norges land og folk og Halvdan Kohts biografi over Jon Havtoresson i NBL. Koht fastslår imidlertid bare det velkjente faktum at Jon hadde datteren Cecilia, gift med Ulf Holmgersson. I Kjærs bind, som ble utgitt i 1885, er det viktig å merke seg at de personalhistoriske meddelelser om de viktigste gårdene var skrevet av arkivfullmektig Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas. For dem som konstruerer slektstavler, er denne fremstillingen av Åsas forfedre selvsagt blitt utnyttet fullt ut. Blant disse er Bent og Vidar Billing Hansen, som i en anetavle ikke drøfter det manglende kildegrunnlaget, men tydeligvis tar det for gitt at hennes foreldre er kjent. .... Forklaringen på at Ulf Holmgersson så lenge har fått figurere som Åsa Ulvsdotters far, skyldes utvilsomt prestisjen til den som første gang fremsatte dette postulatet. Samme år hans personalhistoriske opplysninger for storgårdene i Østfold ble publisert – i 1885 – offentliggjorde den da 51-årige arkivfullmektig, senere riksarkivar, Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, en artikkel om én av sine forfedre. Her fins en stamtavle over Jon Ivarsson Raud til Sudreims etterkommere. I følge denne stamtavlen er Cecilia Jonsdotter og ridderen Ulf Holmgersson Åsa Ulvdotters foreldre. Det er for så vidt ikke vanskelig å forstå hvorfor Huitfeldt-Kaas har gått ut fra at Ulf Holmgersson var Åsas far. Ulf var gift med Jon Havtoressons datter, og han kom som norsk riksråd til å spille en viktig rolle i Norge, hvor han endte sitt liv og ligger gravlagt i Idd. Ulf Holmgerssons postulerte datter er et skoleeksempel på hva som skjer når slektsforskerne ikke har vilje og evne til å stille kritiske spørsmål ved hypoteser uten kildebelegg, men godtar dem som historiske fakta. Samtidig eksemplifiserer Ulfs påståtte paternitet hvor vanskelig det er å korrigere feilaktige opplysninger som engang er kommet på trykk. Hypotesen er nemlig forlengst falsifisert. Ulf Holmgersson tilhørte den svenske høyadelsslekten ettertiden har gitt navnet Lejonbalk etter dens våpen. I sin doktoravhandling om middelalderens Värend konstaterer Lars-Olof Larsson: Ulf Holmgersson synes inte ha efterlämnat några bröstarvingar. Det er en slutning som hviler på et overbevisende kildegrunnlag. Ulf Petersson av slekten Roos av Ervalla og hans hustru Birgitta eide i 1469 flere gårder i Vembo, som da ble gitt til datteren Katarina og hennes mann Karl Knutsson av slekten Gera. De fleste av disse fins senere i jordeboken til Katarinas bror, Jöns Ulfsson. Larsson peker på at det gods slekten eide i Värend før Knut Grundis død, i det minste delvis kan antas å være blitt tilført slekten gjennom Cecilia Jonsdotter, Ulf Peterssons farfars søster og ridderen Ulf Holmgerssons hustru. Cecilia kan følgelig ikke hatt livsarvinger. Som en digresjon vil jeg nevne at man i to så autoritative leksika som Aschehougs konversasjonsleksikon og Store norske leksikon har kunnet lese at Ulf Holmgersson var stamfar til den svenske adelsslekten Roos af Hjelmsäter. Nå har det naturligvis aldri vært tvil om at Brynjulf Jonsson var stamfar til slektsgrenen Roos af Hjelmsäter, mens Ervalla-grenen av Roos-slekten stammet fra broren, Ulf Jonsson. Jeg gjorde Riddarhuset oppmerksom på innførslene i de norske leksika, og fikk et hyggelig svar fra den daværende riddarhusgenealogen, Pontus Möller. Han hadde forelagt saken for Sveriges fremste middelaldergenealog, Hans Gillingstam, som var opprørt over det som var skjedd. Jeg spurte også den som hadde sine initialer under artikkelen om Sudreim-ætten, nemlig C.S. Schilbred, formann i Norsk Slektshistorisk Forening 1968-1980 og en av redaktørene i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, om hvorledes dette kunne ha skjedd. Svaret var at det ikke var hans artikkel, men Ingeborg Floods, og ved en inkurie hadde redaksjonen satt hans initialer under artikkelen. Det er derfor et utmerket eksempel på hvor lett det som engang er kommet på trykk, blir gjentatt, og hvor viktig det er at slike feil korrigeres. Larssons doktoravhandling har vært tilgjengelig i bokform i siden 1964, og enkelte av de slektsforskere som vet at Cecilia Jonsdotter og Ulf Holmgersson ikke etterlot seg livsarvinger i sitt ekteskap, har likevel ikke oppgitt håpet om at Åsa hadde kongelige forfedre. Deres utgangspunkt må da være at det fremlegges kilder som belegger at en Ulv med tilknytning til Sudreim-ætten ved fødsel eller giftermål, var hennes far. Her har man følgelig søkt en utvei ved å utpeke Ulf Jonsson, men det første problemet er at i så fall må Åsa enten ha vært fra et tidligere ekteskap eller være Ulfs naturlige datter. Slektsforskeren Ludvig Algrim, som har vært oppmerksom på at hypotesen om Ulf Holmgerssons paternitet må oppgis, peker på Ulf Jonsson som Åsas far. Et slikt postulat røper manglende kjennskap til et meget viktig slektshistorisk arbeid. Det er gått mer enn et halvt sekel siden Arne Lund i den skarpsindige lille studien Hustru Sigrid Ansteinsdatter og Holte-sønnenes ætt viste at Åsa Ulvsdotters bror Anstein Ulvsson i 1363 førte det samme våpen som Holte Gunnarsson. Likevel refereres det fremdeles til Åsa Ulvsdotters kongelige avstamning gjennom personer som umulig kan ha vært hennes far. Siden det ikke kan forventes at alle vil oppgi drømmen om kongelige forfedre og derfor kan komme til å hevde at Anstein, tross Arne Lunds påvisning av hvilket våpen han førte, likevel kan være Ulf Jonssons sønn, kan det bare fastslås at kronologien forbyr dette. Jon Havtoresson ble født ca. 1312, og sønnen Ulf er derfor neppe født før etter 1332 og Ulfs barn etter 1352. På den annen side var Anstein Ulvsson en av de tre menn som i 1363 var tilstede på Giske og bevitnet salget av en gård på Sunnmøre til Sigurd Havtoresson. Det betinger at Anstein alt da var voksen og myndig. Anstein og søsteren Åsa Ulvsdotter kan umulig ha vært Ulf Jonssons barn. Anstein førte i 1363 samme våpen som Holte Gunnarsson, og når de begge var tilstede på Giske for å sigillere eiendomstransaksjonen, viser det deres nære tilknytning til Sigurd Havtoresson. De kan ha vært hans klienter eller hans slektninger, og det ene utelukker ikke det andre. I denne kontekst er det ingen grunn til å gå nærmere inn på hvem som var Åsa og Ansteins far, men med tanke på Ansteins nære tilknytning til brødrene Jon og Sigurd Havtoressønner, vil det være vanskelig å overse ridderen Ulv Sakseson, som etter alt å dømme døde under Svartedauden. P.A. Munch konstaterte at Ulv Sakseson må ha vært av særdeles høy byrd, og om hans forhold til Havtoressønnene skriver han: formodentlig beslægted eller i alle Fald nøje forbunden med dem, ... Absalon Taranger uttrykte seg uforbeholdent om deres slektsforbindelse, og det er verdt å merke seg at både Havtore Jonsson og Ulv Sakseson hadde en mangedobbelt rose som våpen. Det bør ikke legges for mye vekt på at Anstein Ulvsson førte et annet våpen, for Holte Gunnarssons to våpen viser hvor lett man kunne skifte skjoldfigur på denne tid. Hvis Åsa og Anstein var Ulv Saksesons barn og nær beslektet med Sudreim-ætten, ville det langt på vei forklare at Åsa Ulvsdotter ble gift med Olav Torsteinsson på herresetet Elin i Onsøy, og at Anstein Ulvsson nevnes i RB i forbindelse med Kolberg kirke i Ønsøy. Vi kan ikke forlate Åsa Ulvsdotter og adelssetet Elin uten å nevne diplomet datert 28. mai 1423, som er blitt utlagt som belegg for at Jon Havtoresson hadde eid Elin. Det dreier seg om Peder Ulfssons kjøp av gården Gjølberg i Onsøy, og omtaler et knivstikk som hadde skjedd under et skurøl på Elin mange år tidligere. Den skyldige var grepet .... ok stetter j myrka stofuo. Siden hadde han gjort forskjellige tjenester for Jon Havtoresson og hans hustru, Birgitta Knutsdotter. Nå har det naturligvis aldri vært noen tvil om Jons tilknytning til Onsøy, hvor han eide Huseby, og han hadde ganske sikkert plikter overfor sin slektning kongen når det gjaldt å opprettholde lov og orden. Diplomet, som er blitt brukt for å vise at Jon eide Elin, gir overhodet intet holdepunkt for at Jon oppholdt seg på Elin da skurølet ble drukket, og langt mindre for at han eide denne gården. Hele konstruksjonen om Åsa Ulvsdotters kongelige avstamning løser seg derfor opp i ingenting. |
|
Lars Løberg anfører:
Elinætta, som har fått navnet sitt fra hovedgården Elin i Onsøy, er velkjent i slektsforskerkretser. Dette skyldes først og framst den tallrike etterslekten som Elinætta har både via Rosensverdene og eventuelle andre lokale utløpere som kan ha forplantet seg i lokale bondeætter i Østfold, men også ættas eierskap til gården Elin - det nåværende museumsanlegget Elingaard - og denne gårdens sentrale rolle under Jens Bjelkes kanslertid. Elinætta er ikke blitt mindre populær gjennom dens formodede forbindelse via Sørumætta direkte til kong Håkon V Magnusson. Dette er en av mange ættelinjer tilbake til de gamle norske kongene som jeg har analysert og forkastet i mitt arbeide med Håkon V's norske etterslekt fram til 1700. Siden den påståtte forbindelsen ikke holder mål, vil Elinætta i min studie bare bli forbigående referert som en forkastet kongelinje. Men siden forbindelsen mer eller mindre tilfeldig dukker opp i begge de to seneste artiklene i NST, synes det naturlig nå å publisere også mine refleksjoner over Elinættas mødrene opphav. Sten Høyendahl nøyer seg i sin artikkel med en historiografisk dokumentasjon av hvordan Kaare Bjerkes hypotese om Rosensverd-ættlinger på gården Skjør i Eidsberg er blitt kraftig svekket, først av Sverre Dürbeck og senere av Tore H. Vigerust. Forbindelsen lever fortsatt ukritisk gjengitt i gårdshistorien for Askim og i et utall anetavler og brukes der, som Høyendahl sier, med Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter som bindeledd til tidligere tiders norske og ikke minst europeiske kongehus. Atle Steinar Langekiehl går langt kraftigere til verks. l kapittelet Den sosiale kløften mellom Elin-ætten og slekten på Store Kil river han nådeløst forbindelsen til kongehuset over og konstaterer at denne eksklusive ættekretsen,.... ikke har den eksklusivitet som bygger på en fyrstelig ascendens. Langekiehl er opptatt av at det han kaller slektsfantasteriene om Åsa Ulvsdotters forfedre blir lagt døde en gang for alle, men han er samtidig fullt klar over hvor seiglivede slike genealogiske myter er. All praksis viser nemlig at det ikke er nok å påvise feilslutninger for å avlive mytene. For å få gjennomslagskraft må en kunne sette nye, beviselige forfedre inn der hvor de gamle feilene skal slettes. Dette er kanskje også grunnen til at Langekiehl, om enn med alle mulige forbehold, lanserer en alternativ høyættet Ulv som far til Åsa. Faren er da overhengende for at Langekiehls alternativ på tross av forbeholdene fra nå av vil komme inn i anetavlelitteraturen. I så fall er jeg redd for at en gammel feil blir erstattet med en ny. Jeg tror nemlig ikke på Langekiehls alternative løsning. Forskningsstatus Langekiehl redegjør greit for opprinnelseshistorikken for det han kaller Elin-ættens ascendens, herunder senere riksarkivar Huitfeldt-Kaas store stamtavle over baron Jon Rauds etterkommere samt opplysninger fra samme mann som lå til grunn for de personhistoriske opplysningene i bindet om Smaalenenes Amt i serien Norges land og folk. I følge Huitfeldt-Kaas skulle Åsa Ulvsdotter være datter av Ulv Holmgeirsson i dennes ekteskap med Cecilia Jonsdotter og dermed være datterdatter av riksråden Jon Havtorsson. Forbindelsen skulle forklare hvordan gården Elin kunne gå som arv fra Sørumætta til Elinætta, men bygger ellers kun på navnekombinasjon. Forbindelsen via Ulv Holmgeirsson ble effektivt tilbakevist i 1964 av Lars-Olof Larsson, som konkluderte med at Ulv tilsynelatende ikke kan ha etterlatt seg livsarvinger. At enkelte amatører i etterkant har forsøkt å reparere dette bruddet på forbindelsen til kongeslektene ved å gjøre Åsa til en utenomekteskapelig datter av Cecilias bror Ulv Jonsson, er velkjent, om enn ikke egnet til å bli tatt på alvor. Meg bekjent er det bare Tore H. Vigerust av seriøse faggenealoger som har lånt sitt navn til denne konstruksjonen. Tore H. Vigerust deltok 8.-12. juni 2001 i en internet-diskusjon i nyhetsgruppen «no.fritid.slektsforskning.diverse» om slektskapet mellom Åsa Ulvsdotter og Håkon V Magnusson. Her følger et utdrag av hans innlegg hentet fra http://www.nygaard.home.se/ (flyttet til http://www.tore-nygaard.com): Åsa Ulvsdotter kan neppe ha vært en datter av Cecilie Jonsdotter (og derved en datterdatter av herr Jon Havtoresson), men derimot en datter av herr Ulv Jonsson, herr Jon Havtoressons sønn. Resultatet vil uansett være at Rosensverd kan stamme fra kongehuset ... 1. Herr Jon Havtoresson (Rose) var bosatt på Huseby i Onsøy og døde ca 1390. 2. Han eide Elin (nå Elingård) i Onsøy, det går frem av et vitnebrev fra 1390-årene at han holdt skurøl på Elin for de ansatte, og må ha eid gården, har andre ment, og nå også jeg. 3. Hustru Åsa Ulvsdotter, bosatt på Elin, eide til 1433 Elin, som var odelsgods. 4. Hun må ha arvet gården fra herr Jon Havtoresson gjennom minst ett slektsledd, men på grunn av generasjonslengdene neppe mere heller enn ett slektsledd. 5. Elin (Elingård) er nabogård til Huseby og har sikkert vært drevet under samme forvaltning som Huseby. For å være kort med konklusjonen: Hustru Åsa kan være etterkommer til alle av herr Jons barn, men siden fornavnet Ulv er sjeldent, står det to realistiske muligheter igjen, enten at hun var barn til herr Ulv Holmgeirsson eller herr Ulv Jonsson. Forskningen omkring arveforholdene etter herr Ulv Holmgeirsson (Larsson 1964) begrunner at han ikke var far til hustru Åsa. Herr Ulv Jonsson arvet Huseby-godset i Onsøy (det går frem av skifteutskrifter fra familien på Ervalla ca 1515 til 1560, nå i SRA, Tidö-arkivet, eske 499). I tiden mellom 1390 og 1420 må Elin ha vært skilt ut av Husebygodset. Husebygodset er ennå helt samlet i 1569 (Jordebok fra slekten Roos av Ervalla). Den mest sannsynlige forklaringen er at hustru Åsa er et utenomekteskapelig barn til herr Ulv Jonsson, som har gitt henne Elin i personlig gave, før herr Ulvs gods ble delt mellom de rettmessige arvingene. (Det finnes forøvrig en stor svensk faglitteratur omkring godsskiftene på Ervalla.). Vigerust har senere gått bort fra denne oppfatningen, slik at også denne konstruksjonen nå savner støtte, jf innlegg av 9. august 2003 på digitalarkivets brukerforum post 16490: Det har igrunnen ikke vært noe galt med denne, før nå i de siste månedene. En ung historiker ved navn (KD) har nemlig innlevert en avhandling til doktor-filosgraden ved Univ. i Oslo. I en liten bit av avhandlingen, som vedrører eiendomsforhold på Romerike, har han klippet av slektsrekken mellom nr. 4 og nr. 5. (Ulv Jonsson og Åsa Ulvsdotter) Alternative forsøk på å forklare Elinættas mødrene opphav er så langt ikke gjort. Åsa Ulvsdotters far er ikke kjent. Det er da heller ikke så merkelig, all den stund det eneste belegg vi har for Åsa Ulvsdotters eksistens er en skiftekvittering fra 1433. Denne sier i all sin enkelhet at Sigurd Sjøfarsson, Erik Olavsson og Tormod Eivindsson var fornøyd med det oppgjør i penger og løsøre som de hadde fått etter moren, Åsa Ulvsdotter, og at faren, Olav Torsteinsson, upåtalt skulle følge den øvrige arven. En tilføyelse om at dette skulle gjelde for resten av Olavs levetid, ble samtidig strøket ut. Det sier seg selv at noe filiasjonsbevis for Åsas fedrene opphav ikke kan utledes av skiftekvitteringen. Og da kvitteringen kun gjelder løsøre, vet vi ingenting om hva slags jordegods hun kan ha hatt eller om hun førte jordeiendom med seg i det hele tatt. Isolert sett har vi derfor ikke grunnlag for å si noe som helst om Åsa Ulvsdotters forfedre rent bortsett fra at hun i kraft av sin sosiale innplassering også selv må antas å ha hatt en overklassebakgrunn. Var Åsa Ulvsdotter en kongsættling? Ovenstående innledning kan godt stå både som oppsummering av forskningsstatus for Åsa Ulvsdotter og som fasitsvar om hennes opphav. Vi vet ikke og vi har ikke kildegrunnlag for noen gang å kunne få vite med sikkerhet hvem hennes foreldre var. Når Langekiehl likevel bruker mer enn fire sider av tidsskriftet til å avvise hennes fyrstelige ascendens, kan det være av interesse å prøve hans argumentasjon. Den er nemlig ikke så solid at den rettferdiggjør den sterke språkbruken som anvendes. Langekiehls åpenbare styrke er kildekunnskap og kildekombinering. Det er imidlertid ikke kildestudier, men litteraturstudier som ligger til grunn for hans bastante avvisning av Ulv Holmgeirsson som Åsas far. Han viser her til Lars-Olof Larssons avhandling Det medeltida Värend, som sant nok oppsummerer kapitlet om Lejonbalksläkten med at Ulf Holmgersson synes inte ha efterlämnat några bröstarvingar. Konklusjonen bygger imidlertid ikke på de opplysninger Larsson gir om Lejonbalksläkten, ei heller fører han noen argumentasjon i kapitlet som rettferdiggjør en slik påstand. Langekiehl oppsummerer riktignok bakgrunnen for slutningen slik den indirekte fremkommer ved en kryssreferanse i Larssons noteverk til en note som søker å forklare Sturesläktens eiendomsinteresser i og omkring Värend som en mulig arv etter Cecilia Jonsdotter, Ulv Holmgeirssons hustru. Men det fremgår klart av den sammenhengen Larsson setter disse opplysningene i, at det kun dreier seg om hypoteser, og at hans konklusjoner derfor på ingen måte kan brukes som bevis på at hypotesen om at Ulv Holmgeirsson var Åsas far, er falsifisert. Leser en Larssons avhandling, viser det seg at den slekts- og jordegodshistoriske delen av avhandlingen kun er ment som en anskueliggjøring av slekts- og maktrelasjoner mellom de stormenn som opptrer i hans historiske redegjørelse. Klarest kommer dette til uttrykk i en forklarende note til hovedkapitlet Frälsesläkter, hvor Larsson skriver: I de följande översikterna behandlas de släkter, vars medlemmar varit bosatta i Värend eller i källmaterialet på annat sätt framstår som starkt knutna till området. I så måtto avser framställningen vara uttömmande. Däremot har ingen fullständighet eftersträvats i redovisningen av genealogiska notiser eller av detaljerade uppgifter om godsbesittningar, i den mån dessa inte är av direkt intresse för släkternas ställning i allmänhet och deras anknytning till Värend i synnerhet. Dette innebærer i klartekst at Larssons hypotese om at Ulv Holmgeirsson tilsynelatende ikke har etterlatt seg livsarvinger, i høyden har beviskraft for Värend. Dette stemmer da også godt med den kryssreferansen Larsson gir. Dersom Ulv Holmgeirsson hadde livsarvinger i Borgesyssel som arvet hans jordeiendommer i Värend, er det bare rimelig at et slikt fjerntliggende jordegods ble solgt eller makeskiftet til lokale slektninger. At godset havnet hos Sturesläkten, sier derfor ingenting om hvorvidt Ulv Holmgeirsson hadde etterslekt i Norge, hvor han bodde det meste av sitt voksne liv. At Ulv Holmgeirsson vitterlig hadde barn i Norge, er sannsynlig [Hans Gillingstam: Lejonbalk i Äldre Svenska Frälsesläkter I s 163-166 samt under Rättelser och tillägg s 328-329]. Sturesläkten var ikke Ulv Holmgeirssons, men Cecilia Jonsdotters slektninger. Disse ville derfor ikke være arvinger til jordegodset i Värend med mindre Ulv og Cecilia hadde felles barn som overlevde faren. Vi påtreffer dessuten en Kari Ulvsson i Skjeberg fra 1412, lenge etter at slekten offisielt er utdødd i Sverige, men med et våpen som i hvert fall ligner Leijonbalkvåpenet. Larssons avhandling kan altså ikke falsifisere hypotesen om at Åsa var Ulv Holmgeirssons datter. Dette er imidlertid, slik Langekiehl også påpeker, mindre relevant for spørsmålet om Åsas påståtte fyrstelige avstamning. Her er det avgjørende spørsmålet hvorvidt Cecilia Jonsdotter var Åsas mor. En grundig studie av godsskiftene på Ervalla kan muligens avkrefte en slik hypotese, men noen slik studie er ennå ikke gjort av norske genealoger. Langekiehl går også til angrep på den alternative hypotesen som kunne berget Åsa Ulvsdotters fyrstelige anegalleri, linken via Ulv Jonsson. I sin argumentasjon bygger han på Arne Lunds artikkel Hustru Sigrid Ansteinsdotter og holtesønnenes ætt i Romerike Ættehistorielags Årbok 1951, men på samme vis som for Christiansen legger han også her meninger inn i Lunds artikkel som det ikke er dekning for i teksten. |