Olluff Bergsjø

       
   
Gift .
Torer Olluffsen Bergsjø.

Biografi - Biography

Levde 1505.
Levde fra 1514 til 1530 på Bergsjø, Hemnes, Høland (AK).

    Olluff var bruker av Bergsjø ca. 1530 i henhold til et vidneutsagn på tinget i Høland 08.10.1591. Han hadde sønnen Torer som var bruker av Bergsjø i 1541.

    "
Gjengjerd av Romerige, Ringerige. Thoten, Hadeland, Hedemarken etc. 1514. Romeriige, Høland (Regnskap og jordebøker eldre enn 1570, eske 1, legg 4, litra 20, folio 3). Trykt i «Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1514-21)», bind 1, hefte 1, side 3).

    Utdrag fra «Gjengjerd av Romerige, Ringerige. Thoten, Hadeland, Hedemarken etc. 1514»:
        «Romeriige
          Høland
...
Gwmder Biersszø f g».

    Gunder var bruker på Bergsjø i 1514, og formodentlig også eier, da han er oppført som en av bygdas største skatteytere.

    "
Gjengjerd av Øvre og Nedre Romerike, 1528?. Romeriicke Neddre, Hempnes tingho (Regnskap og jordebøker eldre enn 1570, eske 1, legg 6, litra 21, folio 21). Trykt i «Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1520-70)», bind 4, hefte 1, side 234).

    Utdrag fra «Gjengjerd av Øvre og Nedre Romerike, 1528?»:
        «Romeriicke Neddre
          Hempnes tingho
...
Gudriid Bygiessw xxiiij ß».

    I et skattemanntall, antagelig fra 1528, er Gudriid Bergsjø oppført som skatteyder. Meget taler for at hun er Gunder Bergsjøs enke.

    Gunder og Gudrid hadde med stor sannsynlighet sønnen
Olluff som tok over gården.

    Blant det gods vi senere finner i Bergsjø-folkets eie, er også ødegården Enger. Gunder Bergsjø kan meget vel tenkes å være identisk med den «beskedelig mann» Gunder Gudmundsen som i 1520 kjøpte Enger ødegård.
    I 1571 uttalte Olluff Torersen på Bergsjø at hans ætt hadde sittet på Bergsjø siden hr. Asgaut Olavsen var prest i Høland, da hans fedre kjøpte fossen ovenfor Bergsjøfossen av denne. Asgaut Olavsen omtales som prest i Høland fra 1454 (DN I 608) til 1460.
    Man kan derfor med temmelig stor sikkerhet gå ut fra at de fra 1514 nevnte brukere og eiere av Bergsjø er av samme ætt, og sønn etter far.

    Gården har antagelig fått sitt navn etter Bergsjøvannet, som ligger oppunder Engeråsen. Men de eldste skriftformene av navnet - «Bæirisio» i 1379, «Berisio» i 1379 og «Berressøø» i 1542 synes likevel å tyde på at førsteleddet ikke har noe med «berg» å gjøre. Etter Ryghs oppfatning kan derfor sjøens navn tenkes å ha vært «Berir» som igjen kan ha sitt navn etter elva «Bera» eller komme av «ber» - bær. Navnets andre ledd er naturligvis «sjø», og gården har nok fått sitt navn fra den lille innsjøen like ved. Men dernest har sjøen fått et tillegg til navnet for å skille den fra gården, og sjøen heter i dag Bergsjøvannet. De senere hundreårene har skrivemåten variert fra Bersiøe til Bersjø og Bergsjø - som i dag.

    Av fornminner finnes 7-8 gravhauger, to av dem kalles henholdsvis Dronninghaugen og Kongehaugen, beliggende 200 meter sør for tunet på Søndre Bergsjø. Etter gammel overtro ble det sagt at hvis man gravde i disse, ville husene på Søndre brenne ned. I 1907 ble det funnet skjelettrester av menneske i en haug under låvebroen. Litt nord for gården er det et par dyregraver.

    Bergsjø var en udelt gård fram til midten av 1690-årene. Før gårdkone Siri Olsdatter Daltorp døde i 1696, hadde eldste gjenlevende sønn, Halle, trolig tatt over driften av en del av gården. Da hun var borte, tok den yngre sønnen, Laurits over den andre delen av Bergsjø.

    Til Bergsjø hadde det fra eldgammel tid, iallfall siden 1460, vært en foss. I dag kalles den Slorafossen, men i tidligere tider har den vært benevnt både som Bergsjøfossen og Frillefossen. Her var det et sagbruk på begynnelsen av 1600-tallet og siden ei mølle i drift som malte både til Bergsjøs egne folk og omliggende naboer. Vannfallet med mølla hørte til Bergsjø fram til rundt 1815.

    Eiendommen Bergsjø, gnr. 128, ligger hovedsakelig på den østre siden av Hølandselva. Den har form som et parallellogram med grunnlinjen langs elva og sider som tøyer seg i nordøstlig retning. Gården er omtrent 3,5 km lang i nordøstlig retning, og nærmere 3 km i østvestlig retning.
    I øst har Bergsjø en 2 km lang utmarksgrense mot Skarebøl som starter litt øst for Store Skjertjern og løper nesten rett sørover. Herfra går delet mot Nordre Evenby først i sørvestlig retning til like på nordsiden av Åsheim av Evenby, hvor det brekker i mer rett sørlig kurs til krysset mellom riksvei 125 og fylkesvei 299. Fra krysset er riksvei 125 dele mot Ydersnes nesten til Slorafoss Mølle & Kornsilo. I vest går delet mot Søndre og Nordre Enger med rett nordlig kurs 100-200 meter vest for Hølandselva. Ved elva, like på nedsiden av Ødegardene begynner delet mot Hellesjø, som følger elva omkring 400 meter. Fra dette stedet til punktet like øst for Store Skjertjern har Bergsjø en nordlig grense mot Kinderslund.
    Den vestlige delelinjen mot Engergårdene har i eldre tid vært omstridt. Den følger altså ikke Hølandselva slik man kunne forvente, og dette har tydeligvis skapt noen kontroverser. På høsttinget i 1680 får vi høre at Bergsjøs besittere i mer en 70 år har hatt hevd på denne grunnen. Eieren av Nordre Enger, Erik Pettersen på Fredrikshald, mente imidlertid at det var urimelig at dette jordstykket skulle tilhøre Bergsjø, og påsto at han kunne føre vitnemål på at dette i tidligere tider hadde tilhørt Enger. Ifølge vitnene skulle det for lang tid tilbake ha bodd to søstre på Bergsjø og Enger. Den første var rik og den andre fattig, og dette var årsaken til at den rike på Bergsjø skulle ha kjøpt et stykke skog på vestsiden av elva for å avhjelpe sin fattige søsters nød. Flere gamle odelsbrev og en herredsdom på pergament ble lagt fram for retten. Disse slo fast at den omhandlede slor «av Arilds tiid alltid har ligget under Bergsjø». Bergsjøs oppsittere vant dermed saken og fikk beholde eiendommen i denne omgangen. I 1685 ser det imidlertid ut til at Siri Olsdatter på Bergsjø har sett seg nødt til å selge iallfall noe av denne grunnen med Slorafossen eller «Frillefossen» som den da kalles. Eiendommen kom imidlertid tilbake til Bergsjø allerede i 1693, da svigersønnen til husmor Siri Olsdatter, Svend Hansen, solgte det tilbake til henne. I panteboka står det litt om parsellens utstrekning:
  «forschrefne Slor til mitstrømbs udj Elfven og fossen og effter det gamle deele her effterdags».
Svend forbeholder seg dog
  «en Pladz Berigsbachen kaldet, som under samme slor er henhørende,
  og schall deelet imellem Sloren og Pladzen være effter den Dahl Synden for
  samme bemeldte Pladz og lige i den store bierch og siden lige øster ofver».
Bergsbakken skulle altså ikke følge med i salget i denne omgangen, plassen skulle etter avtalen tilbakeføres til Bergsjø etter at Svend Hansen og hans barn var døde. Det er ingenting som tyder på at dette skjedde.
    Bergsbakken forble under Enger. Uenigheten om delet mellom Nordre Enger og Bergsjø synes å ha fortsatt, men i 1758 kom det til et endelig forlik mellom eierne av de to gårdene.

    Bergsjø finnes omtalt første gang i 1356 da Trygg Bergsjø, skrevet «Bæirisio», sammen med Eivind Asteson (Botner) og et par andre forsegler og bekrefter en bevitnelse opptatt på bygdetinget ved Løken kirke om at Vignalder Skarrebøl har solgt Fin Sveinson en del av gården Aas i Høland (DN II 271). Selv om det ikke direkte er uttalt i dokumentet forstår man at Trygg Bergsjø var lagrettemann og en av bygdens og distriktets betrodde menn.
    I 1379 foregikk det en gårdshandel på Bergsjø idet Bjørn Torstensen og Hustru Rønnog den 1. juli det året solgte Torstein Kolsen gården Gromsrud i Løken sogn. Trygg Gudmundsen og Baard Nielsen var tilstede som vidner ved handelen. Etter vanlig praksis ved en gårdhandel kan det antas at Bjørn og hans hustru var bosatt på Bergsjø. Det er heller ikke utelukket at handelen er en eiendomsoverdragelse til en slektning; et arveoppgjør med en svigersønn, en svoger, eller lignende.
    Fra ca. 1400 (1396?) har man en dom av lagmannen i Oslo, Harald Kolbjørnsen, om den arv som Joran Frodesdatter Bergsjø, gift med Olaf Ringstad, og hennes bror Eivind Bergsjø skal ha, men som Kar (eller Kol) Eivindsen har sittet inne med. Lagmannen avgjør saken på den måte at Olaf Ringstad skal avlegge ed (hjemme på bygdetinget) på at jordegods og løsøre er hans på hans hustrus vegne. Men det han ikke tør sverge på er hennes, skal den annen part beholde. Olav Ringstad er antagelig nettop gift med Joran Frodesdatter Bergsjø, og hennes bror Eivind later ikke til å være myndig, siden det er svogeren som møter på lagtinget med sin hustrus arvekrav og Eivind Bergsjø kun er nevnt i forbindelse med dette.
    Meget taler for at den i 1356 nevnte Trygg Bergsjø og den ca. 1400 omtalte, enda umyndinge, Eivind Bergsjø er av samme ætt, selv om det neppe noen gang lar seg gjøre å finne bevis for at det er så. 1

 

  1. H. J.Huitfeldt-Kaas: «Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1514-1521)» (Bind 1, hefte 1, Christiania 1887) - I Regnskab over Gjengjerd fra Romerige, Ringerige, Thoten, Hadeland, Hedemarken etc. 1514, side 3.. H. J.Huitfeldt-Kaas: «Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1520-1570)» (Bind 4, hefte 1, Christiania 1903) - XII Skattemandtal for Øvrre og Nedre Romerige - Gjengjerden 1528?, side 234. Johan Garder: Bergsjø i Høland, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 110-111. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 562, 597. Arnfinn Wennemo og Odd Ottesen: Gårds- og slektshistorie for Høland og Setskog, Bind 4, side 128-129, 131, 135, 137.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2016-11-16