Biografi - Biography

Konge.
Født mellom 871 og 874.
Død 17.07.924.

    Konge av Wessex og Kent 901 - 924.

    Edvard «den Eldre» var voksen i 894.

    Med sin konkubine Egwyn hadde han sønnen Etherstan som ble konge av England.

    Han var gift annen gang med Edgiva. De hadde sønnene Edred og Edmund I som også ble konger av England. 1

"

T. v.: Miniatyr av Edward den Eldre i en «Généalogie royale» fra 1300-tallet. T. h.: Sølvbrosje som etterlignet pregingen av mynt av Edvard, ca. 920, funnet i Roma. British Museum. Under: Mynter preget av kong Edvard. (Wikipedia).

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Edward den Eldre, engelsk: Edward the Elder (* 871/874 - † 17.07.924 i Farndon, Cheshire var konge av angelsakserne fra 899 til 924 og sønn og etterfølger til kong Alfred den Store av Wessex (* 949 - † 899). Under hans styre ble de danske vikingenes innflytelse i nord og øst for det som nå er England redusert. Sammen med søsteren Æthelflæd erobret Edward deler av det danskstyrte Mercia og East Anglia. I 920 kontrollerte Edward Wessex, Mercia og det meste av det som nå er England så langt som til Humber. Den samtidige angelsaksiske kronikken beretter til og med om skotske, walisiske og danske herskere i Nord-Storbritannias underkastelse til Edward, selv om omfanget av faktisk underkastelse er omstridd blant nåtidige historikere. Historikere anser imidlertid at Edward, sammen med Alfred den Store, Æthelflæd og kong Æthelstan, er den angelsaksiske herskeren som la grunnlaget til et samlet England.

    Historisk bakgrunn
    I andre halvdel av 800-tallet erobret danske og norske vikinger en del av Nord- og Øst-England. En stor del av de angelsaksiske kongedømmene kom under deres innflytelse, også kongeriket Wessex var truet. Alfred den Store, konge av Wessex 871-899, lyktes til slutt å presse vikingene tilbake ved en kombinasjon av bygging av befestninger (burhs) og militære suksesser. Slaget ved Edington i 878 var betydelig, da det gjorde at han kunne forhandle fram en fredsavtale med kongen til de danske vikingene, Guthrum. Dermed ble England de facto delt i to deler: et domene for danskene, "Danelagene" og det engelske domene, hovedsakelig for kong Alfred av Wessex og hans allierte. Da Alfred døde i 899, var hans domene godt etablert og tett kontrollert.

    Edward var sønn til kong Alfred den Store av Wessex og Ealhswith, en adelskvinne fra kongeriket Mercia. Edwards eksakte fødselsdato er ikke dokumentert, historikere anslår at den er mellom 871 og 874. Edward var den nest eldste sønnen og dermed kandidat til å etterfølge faren Alfred den Store, da hans eldre bror Edmund døde før 899. I tillegg til Edward hadde Alfred og Ealswith andre barn, hvorav fem nådde voksen alder: Det eldste barnet var datteren Æthelflæd, som giftet seg med Æthelred, herskeren over Mercia, og som etter hans død styrte Mercia til 918. Hun ble fulgt av Edward og hans yngre søstre Æthelgifu og Ælfthryth. Æthelgifu ble senere abbedisse av Shaftesbury, mens Ælfthryth giftet seg med Baldwin, greve av Flandern. Den yngste datteren var Æthelweard.
    Det er kjent fra Alfreds biograf Asser at Edward og hans søster Ælfthryth ble undervist sammen ved hovet av huslærere. Alfred var kjent som en promotor for utdanning og kunst, så det må antas at han la vekt på barnas utdannelse.

    Etter Alfreds død i 899 etterfulgte Edward ham. Imidlertid hevdet også Edwards fetter Æthelwold at han hadde rett til Wessexs krone som sønn til Æthelred, Alfreds bror og forgjenger som konge. Derved ble Edwards stilling som konge truet en kort tid, fordi Æthelwold fikk støtte fra vikingene i Northumbria og East Anglia. Denne trusselen tok imidlertid slutt da Æthelwold falt i kamp mot Edwards tropper i 904.
    Edward ble kronet til konge 08.06.900 (pinse). Edwards far, kong Alfred den Store, hadde beskrevet seg selv som konge av angelsakserne etter hans militære suksesser og utvidelsen av hans innflytelsessfære til Sør-Storbritannia. Historikere antar at Edward ikke bare så seg selv som konge av Wessex, men også som konge av angelsakserne. Imidlertid er det omstridt hvor langt Edwards innflytelse gikk utover Wessex, spesielt når det gjaldt Mercia. På den ene side er det ingen referanse til Edwards overhøyhet i historiske kilder som "The Anglo-Saxon Chronicle, B-version" eller dokumenter fra Mercia. Disse indikerer en viss uavhengighet for Mercia. På den annen side er det også dokumenter der herskerne over Mercia, Edwards søster Æthelflæd og ektemannen Æthelred, anerkjenner Edwards suverenitet, samt andre dokumenter som viser at Edward selv hadde landområder i Mercia. Det finnes heller ingen egen mynt med navnet Æthelflæd og Æthelred som herskere over Mercia. Noen historikere ser derfor Edward som den andre kongen etter Alfred, som styrte over Wessex, Mercia og andre avhengige riker og dermed over alle angelsaksere.

    Edward oppnådde sin første store militære suksess mot det danske Northumbria, som han invaderte i 909 og plyndret i fem uker før danskene godtok en fredsavtale. Da danskene slo tilbake i 910 og angrep den engelske delen av Mercia, ble de til slutt innhentet og beseiret nær Tettenhall i det som nå er Staffordshire av en felles hær fra Mercia og Wessex. Som en konsekvens ble danskene i Northumbria så svekket at de senere sluttet å kjempe mot kongeriket Wessex og dets allierte riker, noe som ga Edward muligheten til å iverksette tiltak mot danskene i Mercia og East Anglia.
    Mellom 907 og 920 samarbeidet Edward, søsteren Æthelflæd og hennes ektemann Æthelred, herskerne over Mercia, i kampen mot danskene i det nordøstlige England. I 917 ble kongeriket East Anglia gjenerobret av Edward den Eldre og ble derved et "Earldom" (grevskap) i kongeriket Wessex. Edward sikret forsvaret av sin innflytelsessfære ved å bygge befestninger og grunnlegge befestede steder (burhs), samt gjennom erobringståg. I 918 oppnådde Edward for eksempel at danskene i Stamford (Lincolnshire) underkastet seg ham og han erobret Nottingham, den gang ett befestet sted (burh). Begge stedene tilhørte de "Five Boroughs of Mercia", den viktigste bosetningen til de danske vikingene i Mercia. Derby og Leicester, også en del av Five Boroughs, hadde blitt tatt av Æthelflæd.
    Edward fortsatte slottsbyggingsprogrammet som hans far, Alfred, hadde begynt ved å etablere bedre forsvar mot danskene. Under Edwards styre ble befestninger bygget i 919 i Thelwall (Cheshire) og i 920 i Bakewell (Derbyshire). Edward okkuperte også Manchester i 919, hvor han sannsynligvis reparerte befestninger som eksisterende allerede i romertiden.
    Mens Mercia hadde beholdt en viss uavhengighet under Æthelred og Æthelflæd, endret dette seg da Æthelflæd døde i 918. Etter hennes død overtok Æthelflæds datter Ælfwynn først styret i Mercia; men ble imidlertid avsatt av Edward etter noen måneder, hvorpå Mercia ble kontrollert direkte av Edward.
    Edward hadde dermed utvidet innflytelsessfæren under sitt styre fra Wessex og de avhengige kongedømmene i Sør-England via Mercia til sør for elven Humber i nord. I følge den angelsaksiske kronikken anerkjente kongene i Skottland og det walisiske Strathclyde, herskeren over den nordlige Humbria-delen av Bamburgh og den norske vikingkongen Ragnald av York, til slutt Edwards overhøyhet. Om dette faktisk var en underkastelse er omstridt blant nåtidige historikere. En alternativ tolkning av kildene og den historiske situasjonen er at den underkastelse som nevnes i kronikken i stedet kan ha vært en fredsavtale som etablerte maktfordelingen mellom Edward og de danske, walisiske og skotske herskerne.

    Edward hadde omkring 14 barn i 3 ekteskap.

    I sitt første ekteskap ca. 893 med Ecgwynn († 901/2), datter til en adelsmann fra Wessex hadde han barna:
Æthelstan (konge av England 924-939).
Alfred († meget ung).
En datter, kanskje kalt Edith, gift med Sihtric († 927), vikingkonge av York i 926.
                                                muligens identisk med den hellige Edith av Polesworth.

    I sitt andre ekteskap giftet han seg ca. 901/902 med Ælfflæd, datter til Ealdorman Æthelhelm, sannsynligvis av Wiltshire.

    I sitt tredje ekteskap ca. 920 med Edgiva (* ca. 905 - † 25.08.968), datter til greve Sigehelm av Kent hadde han barna:
Edmund I (konge av England).
Eadred (konge av England).
St. Edburga (* ca. 922 - † 15.06.960), nonne i Nunnaminster.
Edgiva (* ca. 923), gift enten med Ludwig III, konge av Provence (* ca. 880 - † 05.06.928)
                                       eller med Ebehard, greve av Nordgau († ca. 960).

    Edward hadde også minst en "uekte" sønn:
Gregor, abbed av Einsiedeln.

    Edward ble omhandlet medi beundring i den senere middelalderens historiografi, men falt senere i glemmeboken. På den ene siden skyldes dette at relativt få kilder har overlevd fra hans levetid, så det er ingen kongelige dokumenter i årene 909 til 921. På den annen side overskygges Edwards prestasjoner av hans far, kong Alfred den Store, så vel som av sønnen Æthelstan, som regnes som den første kongen i et samlet England. Det er mange biografier og historiske forskningsartikler om Alfred og Æthelstan, så vel som om andre personligheter fra Edward tid som Æthelflæd, herskeren over Mercia. Ifølge historikeren Nick Higham er Edward en av de mest forsømte engelske kongene innen historisk forskning, selv om han i løpet av sin 25 år lange periode bidro betydelig til å utvide sitt domene og etablere et samlet angelsaksisk rike i Sør-England.
    Dette endret seg blant annet med utgivelsen av et konferansevolum i 2001, der de viktigste forskningsresultatene om Edward ble samlet. Historiske arbeider på 2000-tallet anser Edwards prestasjoner i løpet av hans 25 år lange periode som imponerende. På grunn av sin ekspansjonspolitikk blir Edward ansett som en viktig arkitekt i middelalderens England på linje med Alfred, Æthelflæd og Æthelstan.» 2