Biografi - Biography

Pfalzgreve.
Født omkring 955.
Død 21.05.1034 på Saalfeld.

    Ezzo eller «Ehrenfried» var pfalzgreve i Lothringen.

    Han stammet fra en greveslekt som bodde i Bonnregionen. Hans far var i det 10. århundre i besittelse av det lothringske Pfalz-grevskapet. Dette sto i forbindelse med Pfalz i Achen.

    Ezzo hadde eiendommer i Thüringen og Østfranken og nevnes først som pfalzgreve i dokumenter fra 1020. Han opptråtte på Otto III's side.

    Ezzo døde på sin eiendom Saalfeld etter sigende ca. 90 år gammel. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Ezzo (* ca. 955 - † 21.03.1034), noen ganger kalt Ehrenfried, tilhørte Ezzonid-dynastiet. Han var pfalzgreve av Lothringen fra 1015 til hans død. Som svoger til keiser Otto III, far til dronning Richeza av Polen og flere andre berømte barn, var han en av de viktigste personene i sin tids Rhinland-historie.
    Ezzo var sønn til Herman I († 996), pfalzgreve av Lothringen og hans hustru Heylwig av Dillingen.
    Han ble som barn sendt for å bli utdannet av biskop Ulrich av Augsburg (bispedømmet 923-973), en slektning til hans mor. Intet er kjent om hans ungdom.

    Etter at han giftet seg med Mathilde av Tyskland († 1025), datter til keiser Otto II og hans konsort Theophanu, ble Ezzo en prominent person under hans svoger, keiser Otto III.
    Ekteskapet ble uttrykkelig godkjent av enkekeiserinne Theophanu, sannsynligvis for å knytte Ezzos mektige familie til tronen. Mathilde mottok som medgift ottonske besittelser i Thüringen og i hertugdømmet Franken (Orlamünde og de østfrankiske territoriene Coburg og Salz), mens Ezzo ga henne familieeiendommen Brauweiler nær Köln som medgift.

    Ved farens død i 996 ble Hermans rike "allodiale" eiendom delt mellom hans sønner.
    Allodialgods (tysk: Allod) var hos germanerne, og senere i Det tysk-romerske rike, gods som var personlig eiendom til lensinnehaver, og som kunne gå i arv etter fri vilje. Dette i motsetning til lensgods, som måtte gå til nærmeste ektefødte mannlige slektning.
    Ezzo mottok land i Cochem ved Mosel-elven, i Maifeld, Flamersheimer Wald og eiendommer omkring Tomburg slott nær Rheinbach, samt halvparten av bruksretten til Villewaldin.

    Omtrent samtidig må han ha mottatt Pfalz- og tidligere greverettigheter, da han omtales som greve i Auelgau i 1015 og som pfalzgreve av Bonngau i 1020. Han mottok også grevskapet Ruhrgau med formynderskap over klosteret Essen.

    Som mislykket kandidat til den keiserlige tronen etter keiser Otto III's død i 1002, ble hans forhold til den nye ottoniske kongen Henrik II umiddelbart meget anspent. Henrik bestred Ezzos eierskap til territorier, som han forsvarte som sin hustrus arv etter avdøde Otto III. Konflikten trakk ut i årevis og nådde sitt høydepunkt i 1011. Da Henrik møtte uroligheter i Lothringen, og trengte Ezzos militære støtte, ble Henrik tvunget til å komme overens. Ezzos seier førte til at kongen gjorde innrømmelser og til en fullstendig transformasjon av sin politikk. Han forsonet seg med Ezzo, anerkjente hans arverettigheter og ga ham de kongelige territoriene til Kaiserswerth, Duisburg samt Saalfeld i Thuringia for å ha gitt avkall på tronen. Han assosierte også Ezzonid-dynastiet til sin østlige politikk, og formidlet ekteskapet mellom Ezzos datter Richeza og arvingen til den polske tronen, Mieszko II Lambert.
    Disse enorme territorielle innrømmelsene gjorde Ezzo til en av de mektigste prinsene i imperiet. Ezzos voksende makt og hans slekts økte prestisje ble reflektert i familiens grunnleggelse av klosteret Brauweiler, hvor hans ekteskap ble feiret og hvis bygging ble påbegynt etter en reise paret gjorde til Roma i 1024. Benediktinerklosteret, som ble innviet i 1028 av erkebiskop Pilgrim av Köln, skulle være gravsted og åndelig sentrum for Ezzonid- dynastiet. Det første familiemedlem som ble gravlagt der var Ezzos hustru Mathilde, som døde 04.11.1025.

    Svært lite er kjent om Ezzos senere liv, men vi blir fortalt at han døde i høy alder i Saalfeld 21.03.1034, og ble gravlagt i Brauweiler.

    Ezzo har vært en ganske imponerende personlighet, selv om rapporteringen om hans liv og embeter, beskrevet av den glorifiserende forfatteren til "Fundatio monasterii Brunwilarensis", kan være overdrevet. Han var mest aktiv i politiske saker når det gjaldt egne interesser og huset rang, og hvor han kunne øke sine territorier og autoritet. Hans behendige omsorg om keiserinne Theophanos, keiser Otto III og senere Henrik II, vitner om hans personlige ambisjoner og politiske fingerferdighet.» 2